julaften - triste saker

[Gjest gjest1]

Jeg gruer meg altså sånn til julaften. Grunn: To foreldre som burde vært skilt for lengst, men som ikke har blitt det. To foreldre som etter flere års ekteskap ikke liker hverandre lenger, og bruker hvert minutt på å synliggjøre dette. Også foran barna. Dro hjem i fjor - under tvil. Resultat: Brukte hele jula på å trøste min lillesøster som gråt ofte og var konstant lei seg pga foreldrenes krangling. Skjønt krangling er ikke riktig ord - åpenlys fiendlighet er vel riktigere.

Jeg har ikke lyst til å dra hjem i år men jeg må. Mamma har fått en alvorlig sykdom og utsiktene til å overleve er vel sånn 50- 50. Om dette blir den siste julen med henne, vil jeg angre resten av livet.

Lyspunktet er at jeg drar hjem til meg selv i romjulen, og da skal jeg feire liksom-julaften med en god venn, vi skal late som om det er julaften og feire den akkurat som vi vil!

Jeg har lurt på å snakke med foreldrene mine på tomanshånd (må bli over tlf, de bor begge på en annen kant av landet) og stille et ultimatum: Fortelle hvor ille vi (søsknene) synes denne fiendligheten er. Om ikke de lover å skjerpe seg - grundig!, kommer søsknene mine til å feire jul hos meg, rett og slett (har nok plass) - uten foreldre.

Ikke det at noen av oss hadde hatt hjerte til å gjennomføre det da pga at mamma er syk, men jeg tror de trenger en vekker. Og joda - mamma er syk, men frisk nok til at fiendligheten mellom mamma og stefar fremdeles eksisterer for fult.

Hvorfor dette innlegget?

Tja, for å lette hjertet litt, antar jeg. Følets godt å skrive om det.

[Gjest ¤Ronja¤]

Ta en prat med foreldrene dine du, de trenger nok en vekker.

[Gjest Gjest1]

Jeg synes også at du bør stille et ultimatum, kanskje de skjerper seg da?

[Gjest gjest1]

Jeg skal gjøre det - skader jo ikke å prøve, selv om jeg må gjøre meg hard mot en som er syk.

[Arkana]

Å være alvorlig syk fritar en ikke fra normal høflighet, og jeg synes enhver mor (og far) bør holde seg for god til å utsette sine egne barn for noe slikt. Det er jo ikke sikkert at foreldrene dine er klar over hvordan dere egentlig føler det, man blir kanskje veldig oppslukt i sine egne følelser og sin egen situasjon, så jeg synes godt du kan snakke litt med dem. Kanskje kan dette bli en hyggelig jul likevel?