Hvor mye oppmerksomhet gir dere babyen?

[Gjest Gjest_Mamma_*]

Vi har en baby på 6 mnd. Han sitter litt i vippestol og hoppedisse, men ligger mest på gulvet eller sitter på fanget vårt. Han sitter faktisk veldig mye på fanget. Vi har antagelig skjemt ham litt bort.

Nå har det blitt sånn at jeg nesten får dårlig samvittighet hvis han ligger på gulvet på teppet sitt. For han ligger der en stund og så vil han opp. Da gråter han litt.

Så jeg lurer på hvor mye dere bærer på babyen deres og hvor mye den ligger på gulvet og leker for seg selv?

Her er det sånn at hvis han er våken i 11 timer i døgnet, så bærer vi han antagelig i over halvparten av timene. Da leker vi, synger og tuller.

[Gjest Gjest_Mamma_*]

Han farter allerede rundt på gulvet. Han ligger som sagt mest på gulvet. Men jeg får dårlig samvittighet hvis jeg gjør noe annet enn å være med ham.

Vi har et barn til, men det er en tenåring. Så vi er nesten 3 voksne for tenåringen også har en tendens til å bære rundt på babyen. Og det er jo greit når vi alle er her, men når jeg er alene på formiddagen, så kan jo ikke jeg bære rundt hele tiden. Har jo husarbeid også..

[nallemaja]

Da mine var babyer fikk de mye oppmerksomhet. Jeg syns jo de var så nydelige at jeg greide ikke la være å se på, kose med etc...Men jeg bar ikke mye på dem. (nå høres det ut som det er tvillinger, men det er ca 2 år mellom altså). Jeg la babyen på teppet på gulvet, med liten leke i hånda, eller sånn stativ med ting som henger og dingler som ungen kan se på og prøve å ta.(navnet på den leka har jeg tydeligvis sletta fra minnet etter baby-perioden var over...). Og så la jeg meg ned på gulvet ved siden av eller foran og snakka og sang, kosa på kinnet og slikt. Husarbeide gjorde jeg enten når de sov, eller jeg tok med meg ungen fra rom til rom. Satt på gulvet og la sammen klær og slik. Men ikke helt fanatisk altså. Begge ungene var veldig trygge eller selvstendige, eller hva jeg skal kalle det, og takla bra at jeg ikke satt ved siden av dem hele tida. Poenget var mer å gi masse oppmerksomhet uten å la seg diktere...akkurat som vi gjorde med sovinga etterhvert. I stedet for å løfte ungen opp av senga så fikk h*n kos og sang der h*n lå, så lenge det ikke var sult eller full bleie som var årsaken. Blei fort slutt på skrikinga da..

Hvis du trenger hendene mer fri så kan du jo begynne å legge ungen på teppet og når h*n skriker kan du heller gi oppmerksomhet nede på gulvet. Og etterhvert blir ungen vant med å klare seg litt mer selv på gulvet, fordi h*n ser og vet at du er like i nærheten. Etterhvert vil h*n sikkert prøve å krabbe bort til deg også.

[Gjest Gjest]

Det blir jo opp til dere, men det er lettere å lære han å leke alene nå enn da han er 2-3 og det ikke lenger er noe søtt at han vil ha oppmerksomhet hele tiden. Jeg har mange attpåklatter i familien, og en del er temmelig bortskjemte. Krever mye oppmerksomhet og er midtpunkt i familien. De er sjelden "kun" ett av tre barn for å si det slik, heller gullungen med 3-4 foreldre til å føye viljen deres.

[Grooo]

Jenta mi er tre måneder. Ligger en del alene i lekegrinda og ordner med lekene sine, sitter en del på fanget og bæres en god del i sjal. Da kan hun være med når jeg gjør småting i huset, hun elsker det!

[Varja]

Jeg synes ikke du gir babyen for mye oppmerksomhet. Det er ikke slik at barn blir bortskjemte av positiv oppmerksomhet. Små babyer har godt av stimulans, gjerne så mye som mulig. Jeg tror at jeg var oppmerksom på datteren hvert minutt hun var våken da hun var så liten. Snakket med henne og lekte mye på gulvet (dette er en god ide, så avlaster du ryggen). Sang mye, spilte musikk på CD osv. I dag er hun 2 1/2 og slett ikke bortskjemt. Hun får fortsatt mye oppmerksomhet når hun ønsker det, men klarer også fint å leke alene. At hun vil ha oppmerksomhet når jeg lager mat og husarbeid osv. løses ved at hun får "hjelpe til". Hun rører i deigen når vi baker brød, heller makaronni i kjelen osv. Dette kan være litt slitsomt, men i bunn og grunn er det veldig positivt. Gjelder bare å være litt i forkant og komme på bidrag til matlagingen som hun kan mestre. Hun er også med og gjøre husarbeid, har egen klut og kost osv. Til jul ønsker hun seg lekestøvsuger

At jeg snakket og lekte så mye med datteren tror jeg var medvirkende til at hun var svært tidlig ute med å snakke. Hun har i dag et veldig rikt ordforråd for alderen.

Endret 10. oktober 2006 av Varja

[Glede!]

Datteren min er og 6 måneder, og hun får mye oppmerksomhet!!!

Vi er aldri langt unna henne!

[lille_knirk]

Små babyer skal dulles med, men man også kunne legge dem fra seg. Babyen min sitter mye på fanget eller ligger i sofaen ved siden av meg og koser. Bærer han rundt og lar han se på ting, men lar han også ligge en del på gulvet med leker. Var på 4 måneders kontroll i går og da sa dem at man skal legge dem fra seg på gulvet og la dem leke litt for seg selv. De sa også at vippestol og sånn hoppeting ikke var å anbefale, sinker utviklingen. Det beste man kan gjøre for babyene er å hele tiden vise at man er i nærheten. Hvis jeg skal gjøre husarbeid tar jeg babyen med meg på det rommet og prater med han og viser han hva jeg gjør. Små babyer skal trøstes hvis de begynner å gråte, de blir ikke bortskjemte av det. De blir heller trygge og gråter mindre. Selvfølgelig må de få lov til å streve litt når de ligger på gulvet, men prøv å aktivisere med leker. De sier klart i fra når nok er nok

[Gjest Hedda Gabler]

Jeg har prøvd å gi babyene mine mye oppmerksomhet, men med nummer fire ble det naturlig nok ikke så lett. De har ikke vondt av å ligge litt alene, men jeg synes ikke så mye om å la dem gråte.

[Gjest Gjest]

Det er klart man skal gi babyen masse oppmersomhet! Noe annet er jo nesten umulig, spesielt hvis man har "bare" en. Vi fikk to samtidig og dermed ble det selvsagt til at de lå litt mer på matte eller under babygym. Da vi skulle til fysioterapeut da de var 16 mnd spurte hun meg om de hadde ligget endel alene. Det var jo i grunn min dårlige samvittighet, men hun spurte faktisk fordi hun syntes de var så flinke motorisk. Dersom de får ligge litt på matte e.l. blir de mer opptatt av å komme seg frem og få fatt i ting selv, visstnok. Det var iallefall hennes teori.

LItt av alt er sikkert best, men de må jo få lov til å få muligheten til å mestre ting selv, uten at vi skal bære de overalt og gi dem alt oppi hendene.

[Gjest Gjest]

Jeg er gjest over og må bare føye til; De lå jo selvsagt ikke ALENE i ordets rette forstand, jeg var alltid i nærheten og veldig opptatt av blikkontakt og at jeg snakket mye til de.

[Gjest Gjest_Mamma_*]

Det ser ut til at slik vi gjør det, er slik "alle" gjør.

Gutten vår er 11 kilo så det sier seg selv at ihvertfall jeg ikke klarer å bære ham så lenge av gangen, men han sitter mye på fanget når jeg synger og leker med ham. Han ligger også mest på gulvet (og litt i hoppedissen) også tar jeg ham med på kjøkkenet når jeg lager mat. Da sitter han gjerne i vippestolen.

Jeg må ha et øye på ham hele tiden for han er rundt hele gulvet hele tiden når han ligger på babyteppet. Han ruller rundt og drar seg fram med armene. Derfor er det tryggere for meg å ha ham i hoppedissen hvis jeg skynder meg i dusjen eller la ham ligge på gulvet. Det er formiddagene som er travlest. Da er jeg hjemme alene. Om ettermiddagen når han eldste og min mann kommer hjem så blir det jo mer fordelt. Og hvis jeg vil løpe i kjelleren og hente noe, kan jeg gjøre det da.

Babyer er mye arbeid, men det er koselig arbeid, da.

[BayliZ]

de trenger og fortjener masse kos og masse oppmerksomhet synes nå jeg. Ting retter seg ut med tiden, etterhvert så vil ikke barnet ditt bli bært rundt heller så da blir jo den saken løst :-)