25-års-krisa

[Gjest Gjest]

Hører folk snakker om 25-års-krisa. Noen her som har hatt det? Og hvordan opplevde dere det? Fyller 25 år om noen måneder jeg da...

←

25-års-hvafornoe???? Aldri hørt om. Da jeg fyllte 25 passerte dagen som en helt ordinær dag. Fyller 30 om ikke alt for lenge og den kommer også til å passere uten noe krise. Man fyller år, so what, man kan ikke stoppe tiden allikevel så det er bare å leve med det. o_O

[nallemaja]

ikke 25 års krise, men 26 års krise faktisk.

[Tabris]

25-års krise? Har aldri hørt om det. Det må være et nymotens fenomen for ungdommer med altfor mye fritid.

Hvis man kun har levd etter det samfunnet mener er riktig uten å fokusere på egne drømmer og ens egen vei å gå, så kan jeg forstå at man kan få en knekk i 40-årene. Men for å være helt ærlig så synes jeg det er altfor mye fokus på disse års-krisene. Har man et så distansert forhold til noe så naturlig som det å bli eldre? Hvis man fyller livet sitt med det som gir mening, og går den veien man ønsker å gå, så ser jeg ikke hvorfor man skal få kriser når man blir 21, 25, 30, 40 osv. Må innrømme at jeg aldri helt har forstått dette krisehysteriet.

[Gjest Miss_alexandria]

Jeg hadde skikkelig 23 års krise i fjor...

Og nå går jeg rundt og gruer meg til bursdagen min denne mnd...

Er ikke så kjekt å bli gammel...

ser for meg at jeg kommer til å være singel til evig tid, være uten utdannelse og ikke ha noen som er glad i meg

Jeg har sagt at jeg vil ikke feire bursdagen min i år og jeg håper den dagen ikke kommer...

[Annie]

Jeg hadde skikkelig 23 års krise i fjor... 

Jeg har sagt at jeg vil ikke feire bursdagen min i år og jeg håper den dagen ikke kommer...

←

Har du tenkt på hva alternativet er?

[Gjest Gjest]

Hvis man kun har levd etter det samfunnet mener er riktig uten å fokusere på egne drømmer og ens egen vei å gå, så kan jeg forstå at man kan få en knekk i 40-årene.

←

Det der går jo egentlig begge veier, jeg synes det er mye press i samfunnet om å realisere seg selv også. Jeg kjenner de som har "helt greie" utdanninger og som stort sett trives i jobbene sine, men som stadig kjenner på den der følelsen av at de ikke har fokusert NOK på diverse drømmer. Selv om disse drømmene er nokså diffuse ofte. Det er heller ikke sikkert man blir lykkeligere som middelmådig grafisk designer på evig jobbjakt, enn som en flink lærer. Alle kan ikke lbir kjendiser, filmstjerner, forfattere eller jobbe i media (og det er ikke sikkert de jobbene bare er misunnelsesverdige heller), men det er lett å føle seg halvveis mislykka om man "bare" er hjelpepleier e.l., ut fra hva samfunnet/media legger opp til.

Men dette har jo også med overskudd å gjøre, både økonomi og fritid. hadde vi MÅTTET jobbe for å overleve, ikke for å realisere oss selv hele tida, hadde vi ikke enset 25-årskrisa en tanke.

Hilsen ei som faktisk er litt realisert :-)

[Tabris]

Man må ikke være forfatter eller ha reist jorden rundt for å ha realisert drømmene sine. Hvis ens drøm er å bli snekker, vernepleier eller å besøke Danmark, og man har oppfylt dette, så har man realisert seg selv. Man realiserer ikke seg selv ved å få et yrke som samfunnet sier er en statusmessig bra ting. Så hvis man føler noen vage drømmer og et press fra samfunnet, så mener jeg at man ikke kjenner seg selv godt nok.

[Amadea]

Nei, jeg føler meg faktisk veldig ung med mine 25 år.

[Liskat]

Oh, så det finnes 25-årskrise og nå... Jeg tror jeg begynner å nærme meg!

Jeg er 22 år gammel, om tre år er jeg ferdig utdannet og har kanskje (eller kanskje ikke) fått meg en brukbar jobb som kan brukes til å jobbe seg oppover mot et eller annet yrkesmessig mål. So far so good...

Men jeg er av typen eeeevig singel, treffer bare mer eller mindre udugelige karer som jeg dater litt og så blir det aldri mer enn det. Så "den store frykten" er å bli 25 og ennå ikke hatt et skikkelig seriøst forhold, og det nettopp i alderen da de aller fleste har fått, eller begynner å få, barn. Og det hjelper ikke mye at søsteren min fikk sin første gutt i en alder av 22, og sin andre da hun var 29. Og for et par dager siden fikk svigerinnen min sin første (hun er også 22). Det hjelper jo enda mindre at familien min hele tiden spør om jeg har truffet noen og slikt...

[Ugla]

Jeg har sagt at jeg vil ikke feire bursdagen min i år og jeg håper den dagen ikke kommer... 

←

Det mener du vel ikke...

25-års-krise...? Hvorfor det??

Har hørt om 40-års-krisa og 50-års-krisa, men 25...?

Som det står skrevet:

"Alle ønsker å leve lenge,

men ingen ønsker å bli gammel."

Er det ikke merkelig...

[Gjest gjest1]

Ikke noe alderskriser her. Da jeg ble 25, syns jeg det var godt å bli "voksen". Da var det på en måte gjort og ikke noe mer å tenke på. En annen ting er jo at jeg blir barnsligere (eller kanskje mindre selvhøytidelig) med årene. Tar ikke ting så tung lenger. Ler til mer. Men det er sant som noen sa. Man kan ikke måle seg selv opp mot det som er forventa i forhold til en viss alder. Når man bare kjenner etter inni seg selv uten å tenke på et tall så skjer det noe befriende. Man blir tidløs. Og det tror jeg man kan merke på en på mange måter. Det er en modningsprosess, i motsetning til en aldersprosess.

[Gjest Frk Åberg]

Jeg har en venninne som snakker om 25-årskrisa hele tiden (hun blir snart 25). Jeg har fortsatt et halvår igjen, og har ikke merket noe til det enda. Foreløpig syns jeg det er flest fordeler med å bli eldre.

[Gjest Frk Åberg]

Man må ikke være forfatter eller ha reist jorden rundt for å ha realisert drømmene sine. Hvis ens drøm er å bli snekker, vernepleier eller å besøke Danmark, og man har oppfylt dette, så har man realisert seg selv. Man realiserer ikke seg selv ved å få et yrke som samfunnet sier er en statusmessig bra ting. Så hvis man føler noen vage drømmer og et press fra samfunnet, så mener jeg at man ikke kjenner seg selv godt nok.

←

Veldig viktige poeng.

[Gjest Gjest]

Man må ikke være forfatter eller ha reist jorden rundt for å ha realisert drømmene sine. Hvis ens drøm er å bli snekker, vernepleier eller å besøke Danmark, og man har oppfylt dette, så har man realisert seg selv. Man realiserer ikke seg selv ved å få et yrke som samfunnet sier er en statusmessig bra ting. Så hvis man føler noen vage drømmer og et press fra samfunnet, så mener jeg at man ikke kjenner seg selv godt nok.

←

Sant nok, men det er nok lett å føle det presset, ikke bare/mest når det gjelder yrke, men visse levemåter - alt man skal ta seg tid til og "skal" ha lyst til (cafe, sunn matlaging, interiør, trening, flosofering osv)... Dessuten er selvrealisering i stor grad et luksusfenomen - det å bli kjent med seg selv er i endel tilfelle much ado about nothing, for å si det litt slemt. Man leter etter "mye", men finner kanskje ikke noe spennende - endel blir faktisk ganske skuffa. De som klarer å slå seg til ro med det de har (eller å bli snekker, da) er jeg enig (?) med deg i at er både heldige og kloke. Det samme med de som følger mer individuelle drømmer og behov, men disse er vel i mindretall.

[Wonders]

Ja det hadde jeg. Forstod at folk på 35 var ca på samme sted som meg.

Bare at de hadde kjøpt leilighet , og hadde bedre jobb...Jeg ville ta den kunnskapen å være litt smartere, så når jeg ble 35 hadde jeg ikke livet jeg har nå.

Ble 25 og hadde liten tro på at jeg kom til å ha det kjipere enn det jeg hadde det. Vanlig, dårlig betalt jobb.

Bofellesskap,

venner med familie, noe jeg ikke vil ha enda...

hmmm jeg kjennte jeg ble oppmerksom på at jeg kanskje skulle ha litt større ambisjoner, sette meg mål å være litt mere målrettet. Ellers kom jeg meg ikke av flekken.

Gikk inn i meg selv å funderte lenge, og jeg har ennå ikke funnet ut av hva som skal til får å ha øverste hånden, ser ut til at jeg blir boende i bofellesskapet fordi jeg ikke har råd til å flytte får meg selv...Det er litt krise kjenner jeg ja.

[Colargol]

Hm.. mamografi??

Selv jobbet jeg da jeg var 25 - og folk lurte alltid på hva jeg studerte

←

Ja? Mamografi, sånn for å sjekke brystene for ulumskheter vet du! Annenhvert år siden jeg fylte 19, så blir fjerde gangen nå -da kan det vel kalles en tradisjon snart??

Hvordan du ser ut eller hvem du er det vet jo ikke jeg, men jeg ser iallefall ut som min alder, er nok derfor!

[Gjest Neffi]

Hvordan du ser ut eller hvem du er det vet jo ikke jeg, men jeg ser iallefall ut som min alder, er nok derfor!

←

Hva mener du her???

Jeg har aldri blitt innkalt til mamografi... Fra man er 40 er det visst vanlig. Men bedre tidlig enn sent - eller hm?

Du kanskje bestiller tid på eget initiativ. Da fortjener du iallefall en applaus for det

[Gjest Fruktfat]

jeg trodde det var vanskelig med mammografi når man var så ung jeg, fordi brystvevet er så fast?

[Colargol]

Staten (ja dere vet...) innkaller deg først etter fylte 30 eller noe, men man blir oppfordret til å starte rundt 20 av seg selv. Finnes ingen regel som sier at man ikke har en sjangs for å få brystkreft FØR 30 liksom...

Og Neffi

De av mine venner som fortsatt blir spurt om leg. ser nødvendigvis kanskje litt yngre ut enn meg, og derfor ser de mer ut som studenter som er 21-22 år gamle enn deg jeg gjør. Jeg ser virkelig ut som mine tjuefem (desverre..). Ikke noe mer enn det!

[Gjest gjest1]

Det var ingen krise å bli 25, litt deilig å "endelig" bli sett på som "voksen", men det var noe mindre hyggelig med all rynkekremreklamen og brev fra kreftregistreret om å ta celleprøve, slik man må når man har passert den "magiske grensen".