mamma pendler

[Gjest Gjest]

Hei. jeg har to små barn på 1 og 3 år. Jeg jobber borte fra hjemmet. Er to uker på jobb og fire uker hjemme. Pappaen har normal arbeidstid og klarer seg kjempeflott som alenepappa når jeg er borte. Han får jo føle på den berømte tidsklemma m barnehage, full jobb, matlaging og husarbeid... jeg derimot har jo god tid til sånt når jeg har fri. Har ikke dårlig samvittihet for å være borte så mye, men savner småtrollene noe enormt da.. Får jo endel meninger fra andre da, Noen mener eg er sikkert litt dårlig mor som er borte, at eg er tøff som jobber sånn og alle er jo enige om at pappaen er jo HELT fantastisk som klarer hus, hjem, jobb og barn HELT alene. ...Ingen reagere jo sånn om pappaen er i pendlerjobb?

Noen andre på kvinneguiden som har pendlerjobb? Hvordan opplever dere det?

[Gjest Gjest]

Har ikke konkrete erfaringer å tilby, men jeg tenker på hvorvidt jeg skal starte. Jeg må isåfall pendle kanskje hver uke eller annenhver uke eller noen dager annenhver uke.. jeg lurer på om jeg ville orket det, å være så mye borte fra dem jeg er aller mest glad i. Interessant jobbmulighet er bakgrunnen. Jeg er ikke bekymret for hvorvidt barna blir tatt vare på, pappaen er jo der, han er ikke bare en skyggeperson i livet deres.

Jeg synes det høres veldig greit ut slik du pendler, regner med du jobber i nordsjøen. Og barna får jo så mye tid med mor når du er hjemme i 4 uker! Totalt sett får dine barn mer tid med foreldrene sine enn barn i "vanlige" familier hvor barna går full dag i barnehage hver dag fra 1 år. Og du har rett i at det anses forskjellig mellom kjønn, en i familien jobber i nordsjøen med samme frekvens, han har nettopp fått sitt første barn. Alle regner ham som heldig for han får være så mye sammen med familien!

Jeg synes du skal slutte å føle på om du er en dårlig mor, og heller være takknemlig for den turnusen du har, som gjør deg istand til å være så mye sammen med barna mens de er små, uten at det går utover familiens økonomi.

[Gjest Gjest]

Vi har muligens lik jobb;-)

Jobber også i nordsjøen.

Har riktignok bare ei tulle på 17 mnd. Men jeg sliter med dårlig samvittighet når jeg er borte, fordi det blir jo ekstra stress for pappaen.

han er kjempeflink.

Men bare det at jeg skriver at pappen er kjempeflink, vitner om hvor kort vi har kommet i likestillingen, hvorfor skulle ikke pappaen være flink?

Det går nå bedre og bedre.

Jeg ønsker meg en jobb på land der jeg får se henne hver dag, men jeg innser at den fritiden vi har gir oss mer tid sammen med barna enn andre har.

Så jeg forsøker å slå meg til ro her ute.

Og pappaen er sliten når jeg kommer hjem, men det ville jeg også vært dersom han jobbet i nordsjøen.

Jeg forsøker å slå meg til ro med jobben, men jeg savner henne så mye.

Vet at mange ser på oss som ufølsomme, som kan slå av bryteren og reise på jobb i 14 dager.

denne turen blir ekstra tøff fordi jeg skal stå 3 uker.

Men det skal vi vel klare det også.

Vi er egenlig heldige som får så mye tid med barna våre.

[Gjest Gjest]

Hei. jeg har to små barn på 1 og 3 år.  Jeg jobber borte fra hjemmet. Er to uker på jobb og fire uker hjemme. Pappaen har normal arbeidstid og klarer seg kjempeflott som alenepappa når jeg er borte. Han får jo føle på den berømte tidsklemma m barnehage, full jobb, matlaging og husarbeid... jeg derimot har jo god tid til sånt når jeg har fri. Har ikke dårlig samvittihet for å være borte så mye, men savner småtrollene noe enormt da.. Får jo endel meninger fra andre da, Noen mener eg er sikkert litt dårlig mor som er borte, at eg er tøff som jobber sånn og alle er jo enige om at pappaen er jo HELT fantastisk som klarer hus, hjem, jobb og barn HELT  alene. ...Ingen reagere jo sånn om pappaen er i pendlerjobb?

Noen andre på kvinneguiden som har pendlerjobb? Hvordan opplever dere det?

←

Jeg er i din manns situasjon, men det er ingen som sier at jeg er helt fantastisk som klarer hus, hjem og jobb helt alene... og mannen min er enda mer borte enn du er!! (Han jobber 14 av, 14 på)

Det er heller ingen som mener at han er en dårlig far fordi han er så mye borte...

Jeg skjønner derfor ikke at det skal være noe annerledes bare fordi du har "feil" kjønn!

[Gjest Gjest]

Hei igjen...trådstarter her. Kjekt med litt innspil og noen som er i samme jobb som meg=) Ja er jo kjempeheldig som har masse tid med barna når eg er hjemme. prøver å fokusere på det. Føler meg vanligvis ikke som dårlig mor...men fikk et lite stikk i hjertet idag. Storebror reagerer tydeligvis litt hardt på at eg er begynt på jobb igjen etter lang og god barselpermisjon.. han har tisset endel på seg siden eg dro og vært litt mer agressiv...og det gjorde han sist eg var borte og. men det går seg vel til...

Har jo nettopp begynt i jobb igjen og det var godt å komme ut til kollegaer og ikke bare være mamma og husmor. Men savner skattene mine masse...har fått "forbud" mot å ringe mer enn en gang hjem om dagen =(...sambo vil vel ikke ha en hønemor på tråden i tide og utide.

ja og det er artig det der hvordan menn blir lovpriset når de tar hovedansvar i hjemmet, mens det er en selvfølge når kvinner gjør det. Heldigvis har eg en mann som syns det er topp eg har nordsjøjobb, vil ikke ha meg på land til igjen...til dårligere lønn og mere ukurante vakter.

[Gjest Gjest]

Pass på at du og mannen din til enhver tid har åpen kommunikasjon om dette med at du er borte i to uker, (det later da til at dere har det så langt), og vis omsorg for barna på den måten du kan. Jeg kan ikke tenke meg at barna har vondt av at du er borte i to uker om gangen, så lenge pappaen gjør en god jobb hjemme, og du viser de at du er der for de selvom du er borte. Jeg regner med at dette er en tilvenningsprosess for barna, og at dere finner ut av det

Desverre så er det slik at mange ikke forstår at de diskriminerer når de kommer med slike uttalelser som at mannen er flink som er alene, men ikke sier noe når kona er alene hjemme. Min mor er helt forskrudd når det gjelder kjønsroller, og kommer ikke over at min kjære stryker sine egene (og mine) skjorter, eller at han lager middag til meg, eller at han generelt gjør noe som helst på kjøkkenet. Jeg er tolmodig, og forklarer at vi deler på alt, og støtter hverandre der vi kan, og at dette er en selvfølge, men det er alikevell synn om han om ikke maten står på bordet når han kommer hjem fra en mindre slitsom arbeidsdag enn min....

For noen mnd siden var vi i ett bryllupp hvor presten under vielsen begynte å snakke om at mannen skulle slippes til på kjøkken, og at de måtte lage noe godt til sin kone av og til. Min kjære forsto ikke hvorfor jeg satt og freste, for han så det fra et humoristisk og overbærende synspungt (stakkars gamle mannen som er så gammeldags og dum), mens jeg derimot så det som en forsterkelse av fordommer "menn hører ikke hjemme på kjøkkenet egentlig - for det er kvinnens domene, men de burde jo gjøre en liten innsats".

[Gjest Gjest]

Hihi, var en dame som spurte meg igår hvordan jeg i mitt moderne forhold reagerte om mannen min ba meg stryke skjortene hans (er visst et erkeprinsipp det med å stryke mannens skjorte). Jeg måtte bare glise og si som sant var at det har han aldri gjort, jeg er ikke flink nok til å stryke til å slippe til på skjortene hans... og at han har strøket sine egne skjorter siden han var 16 eller noe sånt, hehe. Og så måtte jeg jo bare sette kronen på verket, og fortelle at han pleier å stryke bunadsskjorten min på 17 mai

[Leanne]

Jeg har ingen pendler jobb, men er nettstudent. Når vi har undervisning på skolen er jeg borte mellom 3 og 5 dager. Har ca. 20 skoledager i løpet av et år, fordelt på 6 samlinger på skolen. Og da er det pappa som er alene med lille jenta vår. Hun var bare 9 mnd første gangen jeg var borte i 4 dager. Var nok mange som reagerte på dette, at jeg kunne overlate barnet mitt alene sammen med pappaen sin! Selvsagt savner jeg lille jenta mi når jeg er borte, men jeg vet jo hvor godt hun har det sammen med pappaen sin.

Synes du og mannen din har fått til en flott ordning. Pappaer trenger tid alene sammen med barna (ellers har mor en tendens til å overkjøre... ) og du har jo masse tid sammen med barna når du er hjemme.

[Gjest Gjest]

Hihi, var en dame som spurte meg igår hvordan jeg i mitt moderne forhold reagerte om mannen min ba meg stryke skjortene hans (er visst et erkeprinsipp det med å stryke mannens skjorte). Jeg måtte bare glise og si som sant var at det har han aldri gjort, jeg er ikke flink nok til å stryke til å slippe til på skjortene hans... og at han har strøket sine egne skjorter siden han var 16 eller noe sånt, hehe. Og så måtte jeg jo bare sette kronen på verket, og fortelle at han pleier å stryke bunadsskjorten min på 17 mai 

←

hehe....er og skikkelig dårlig med strykebrettet...så når noe skal se ekstra bra ut må min kjære stryke det for meg.

[Gjest gjesten]

Bare et lite spørsmål som egentlig er litt på siden av tema: hvorfor er det alltid mer synd på pappa, eller at han er såå flink som klarer å være hjemme med sine egne barn, gi de mat, vaske og oppdra de?

Jeg blir så provosert at dette alltid skal være et tema i slike settinger som trådstarter tar opp, uansett om det kommer frem direkte eller indirekte.

Stå på, pendlermamma! Det blir flotte voksne av barna dine som har vokst opp med en pappa i det daglige.

Hilsen ei som har opplevd dette selv som barn.

[Gjest Gjest]

Det er nettopp det vi som pendlermammaer sliter med; det at "alle" synes synd på pappaen som må ta alt alene mens vi er borte.

Det finnes ikke en sjel som synes synd på alle mødrene som har mennene i nordsjøen!!

Ingen som kaller dem flinke fordi de har barna alene i 14 dager om gangen.

Nei vi får bare stå på og holde sammen vi pendlermammaer;-)

En av grunnene til at jeg synes dette er fint, er nettopp det at da får pappa og barna bli kjent med hverandre på litt andre premisser enn ofte ellers.

Tulla vår er pappajente;-)

men vi har vært forberedt på dette siden fødsel, og vi har planlagt for at jeg skulle dra ut igjen. Han har vært inkludert fra starten.

Og jeg har forsøkt å ikke legge meg opp i hvordan han gjør ting;-)

[Gjest Frk Åberg]

Har ingen egne erfaringer, men har en venninne som har det sånn. Hun har virkelig fått høre mye rart av venner og kjente. Helt utrolig. Hun er en dårlig mor, og mannen er så fantastisk at det ikke er måte på. Jeg skjønner ikke hva folk tenker med.

[Far til 2]

Noen bekjente har en ordning med pappa hjemme og mamma på skolebenken i en annen by (hjemme hver helg). Og det fungerer veldig bra for barn og far, men selv om alle savner hverandre synes det som om mor synes det er vanskligst å være borte. Til sommeren er hun imidlertid ferdig med studiene og da er de tilbake til det vanlige mønsteret. Det virker som om hun er glad for det.

Og dessverre klarer jeg ikke å la være å kommentere "de flinke fedrene" og deres arbeidsoppgaver.

Jeg tror det er 2 årsaker til at folk flest tenker/sier det de gjør.

1) Tradisjon. Den forrige generasjonens måte å fordele arbeidoppgavene på henger fortsatt igjen når det kommer eksempler på forhold som snur opp-ned på tidligere aksepterte arbeidsfordelinger.

2) Både i dette forumet (og enkelte andre steder) sies det at menn ikke gjør noe hjemme. Ofte er de ikke egnet til annet enn å bytte hjul på bilen, og etter et samlivsbrudd er det ihvertfall ikke egnet til omsorg. Selv om menn både kan vaske, skiftebleier, sette på plasterlapper, etc er det enkelte som stadig kommer med motsatt påstand. Når slike påstander blir gjentatt ofte nok er det noen som begynner å tro på det.

[Gjest Turi]

Det finnes ikke en sjel som synes synd på alle mødrene som har mennene i nordsjøen!!

Ingen som kaller dem flinke fordi de har barna alene i 14 dager om gangen.

←

Det er mulig det ikke er så mange av oss, men jeg er en sjel som syns synd på mødre som har menn i nordsjøen eller langtransport e.l. Jeg syns mødre som er hjemme med både en og to småunger mosplitt alene i ukesvis mens far er på jobb er tolerante, sterke kvinner som må tåle mer trykk enn de fleste av oss ville akseptere. Jeg skjønner at de er helt utslitte når far endeligk ommer hjem, og jeg syns synd på barna som mister en forelder av syne i flere uker etter å ha hatt vedkommende overfullstendig tilstede en periode. Og når de har vent seg til at mamma/pappa er hjemme, reiser de igjen.

Så jeg er en sjel.

All respekt til dere som orker å jobbe i Nordsjøen, og enda mer til de som sitter igjen hjemme, uansett kjønn.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

ja....da er enda en natt snart over... og hjemreisen en dag nærmere. Gleder meg til å se småtrollene igjen snart. Eg sover så mye som mulig og nattskiftene går som en røyk.

Pappamannen har travle dager, mens eg har tid til å dusje så lenge eg vil uten småtroll som roper og vil inn.... Eg er faktisk litt glad for at det er EG som har pendlerjobben og ikke han.... For eg syns det er lenge hvis min kjære er på jobbreise i tre-fire dager eg da. Og da er det såååå godt når han kommer hjem og vi kan ta oss av barna sammen. Sambo syns og det er fantastisk å få meg hjem, til middag på bordet hver dag og litt tid for seg selv til trening og egne interesser..

Nå er snart trekaffen over....bare få meg en kopp te før eg må komme igang m jobben igjen..

[Lady79]

Jeg er i din manns situasjon, men det er ingen som sier at jeg er helt fantastisk som klarer hus, hjem og jobb helt alene... og mannen min er enda mer borte enn du er!! (Han jobber 14 av, 14 på)   

Det er heller ingen som mener at han er en dårlig far fordi han er så mye borte...

Jeg skjønner derfor ikke at det skal være noe annerledes bare fordi du har "feil" kjønn!

←

Jeg er i samme situasjon som deg ,"gjest".

Men har venninner som syns jeg er fantastisk som er aleinemor i 14 dager, for så å være en "vanlig" familie" i 14 dager.

Men får å "svare" litt på innlegget til trådstarter. Jeg er fullt klar over kjønnsforskjellen her! Det er helt klart at en mann som klarer det som en er en selvfølge for oss damer, er en helt. Slik er samfunnet dessverre enda. Jeg har sett mange eksmpler på, gjennom min manns jobb, at hvis to personer som begge jobber på sjøren finner hverandre og får barn, er det som oftest damen som slutter og finner seg en jobb på land. Dette blir nesten tatt som en selvfølge!!!

Jeg syns du er kjempetøff!!Men er nok sikker på at mannfolka og sliter litt når de drar fra familien når de skal på jobb!!

Joda det er tøft når mannen min er på jobb, men det er desto bedre når han er hjemme. Da har vi full frihet og kan gjøre mye gøy!Han har og masse tid og overskudd til å ta seg av jenta vår

Vi har funnet ut at han får mer tid med henne enn fedre med en land-jobb.

Ikke ha dårlig samvittighet!!!Nyt heller tiden når du er hjemme, og konsentrer deg så mye som mulig om jobb når du er ute.Så går tiden fort og plutselig er det hjemmreisedag igjen.

[Engel]

Jeg har vært litt pendler, men dagpendler da... Noe som fører til at jeg er borte fra 06.15 om morgenen til 17.45 om kvelden, og dermed ser gutten min 1 time før legging. Mens mannen leverer og henter hos dagmamma, lager middag og handler. Jeg jobber i utgangspunktet 80% og skal ha fri en dag i uka, men det er ikke alltid det passer seg sånn. Har ikke opplevd at folk syns det er noe negativt, bare at de lurer på om jeg ikke syns det er slitsomt (og det er det). Heldigvis bytter jeg jobb nå, og slipper pendling.

Men jeg opplever det som at det jevnt over er mer akseptert at faren er mye borte ja. Akkurat som det er mer akseptert at kvinnen er hjemme med fødselspermisjon enn at mannen er det. Og hvorfor er det så fantastisk at en mann takler hus og barn??? Ille at sånne holdninger skal henge igjen nå i 2006....

[Gjest meg]

Heisan du:))

Her i huset pendler både mor og far:)) Min mann jobber samme turnus som du, mens jeg er borte ca 1 uke i måneden:))

Nå er det ikke ofte at disse turnusene kræsjer, men når de gjør det så stepper glade unge besteforeldre inn i huset og skjemmer bort barnebarna sine:))

Tidligere var min mann mye lengere bort, mens jeg var hjemme hele tiden, jeg som mor har faktisk fått spørsmålet om ikke det er slitsomt å være så mye alene, om jeg tror dette vil gå, om jeg egentlig vil dette.

Jeg kan bare si at ja, for oss så fungerer det bra, alt dreier seg om at begge er komfortabel med dette, og at vi vet at partneren synes det er HELT GREIT.

Jeg har i annen forbindelse også vært mye bortreis i det siste - men opplever at så lenge vi alle er positive og har greie rutiner(VIKTIGST AV ALT!!), og godtar at vi "styrer skuta" på litt forskjellige måter så går det bra. Vi passer på å kose oss sammen når vi ER sammen, og vi koser oss hver for oss med barna når den andre er borte.

Fordelen er at barna har foreldre med mye fri, lilllejenta trenger ikke gå på skolen før hun må, og trenger ikke være alene hjemme om ettermiddagen. Tenåringene har foreldre som er til stede og har overskudd til idrettsarrangemanger osv. Min mann har utrykkt at det var gort for han og barna å få være sammen uten mamma som har en tendens til å ta/ha kontrollen hele tiden Og jeg har veeeeldig godt av å overlate "skuta" til han, og å skjønne at livet her hjemme faktisk går rundt uten meg

Jeg har ikke hørt noen som enda har syntes synd på mannen min som er alene hjemme, men svigermor har bakt 20 brød å lagt i frysern så

kanskje

Jeg har slitt litt med dårlig samvittighet i forhold til den ene tenåringen, men etter at jeg er blitt kjempebevisst på dialog og kommunikasjon (VIKTIG!!)så er alt bra, og jeg koser meg den tiden jeg er borte og møter nye mennesker og får nye impulser.

Skjønner at du savner dine små, og at samvittigheten plager deg når lillebror reagerer, kan bare si at dette kanskje går over når han blir større, kanskje må dere prøve å formidle bedre at du blir borte en stund men kommer tilbake igjen, kanskje er det noe med rutinene som kan endres, eller kanskje er internett med webkamera en løsning?? Bare noen tanker i farta.

Lykke til:))

[Gjest Gjest]

Jeg har vokst opp med en mor som var mye borte. Fra jeg var et år gammel reiste hun bort for å studere, og senere jobbe. Hun kunne være borte uker i strekk. Dette ble det selvsagt ramaskrik av blant husmødrene på Sunnmøre. Pappa fikk flere ganger ferdiglaget middag av disse husmødrene, mamma ble uglesett, og jeg ble omtalt som den stakkars morløse. Jeg hadde det utmerket! Jeg er nok mer pappajente enn mammajente i dag, men jeg har et bra forhold til mamma og

[Gjest Gjest]

Litt off topic, men er det ikke merkelig hvor mannfolka blir dullet med når de er "alene hjemme". Nå har jeg vært alene den første av to uker og ingen har bedt meg på middag eller spurt om hvordan det går. Mannen derimot, han får middag båder her og der, han + diverse "avlastning" i form av at venner eller familie inviterer ungene på overnatting osv.