Når barnet nekter å sove i egen seng

[Gjest Gjest]

Jenta mi på 2 år har plutselig ikke lyst til å sove i sin egen seng lengre, kun inne hos oss. På en måte gjør det meg ingenting, men jeg vil jo helst at hun skal sove inne hos seg selv. Hun nekter plent, får hun ligge hos oss er alt bare fryd og gammen, da sover hun helt til hun blir vekt neste morgen.

Hvordan skal jeg få igjen den gamle rutinen hvor hun sov hos seg selv??

[Gjest Gjest]

Hos oss hjelper det å være konsekvent. Da hun skrek fordi vi begynte å legge henne i egen seng, la vi henne, og gikk inn og la henne på nytt hvert tredje minutt og sa til henne at hun skulle sove nå. Hun var fly forbanna 3-4 kvelder, så skjønte hun at det var der hun skulle sove. Nå løper hun inn på rommet hver kveld, og klatrer opp i senga selv og sovner på fem minutter

Hun får riktignok komme opp i sengen min om hun våkner på natta, og det gjør hun hver natt i perioder. Men jeg synes egentlig ikke det er vits i å være streng på det punktet, for det er jo så koselig for meg og føles så trygt for henne

[kkristin]

Jeg ville bare latt henne være hos deg. Her i huset samsover vi med en ett åring og en tre åring. Kunne aldri falt oss inn å avvise dem. Klart barna trenger nærhet, om natten og. Det er jo det som er naturlig. Alle voksne vet hvor trist det er å sove hver natt alene, uten en varm kropp å krype intill. Tenk da på små barn, som er hundre ganger mer følsomme og avhengige av nærhet.

Har du vært på AP-norge.com forresten? Det forumet der er virkelig trivelig.

[Gjest Gjest]

Plager det deg/dere at hun sover i samme seng som dere så er det en sak, men om det er kun pga at "slik gjør alle det", så hvorfor? Viktigeste er vel å finne noe som passer for hver enkelt familie, ikke nødvendigvis tviholde på alle mulige merkelige normer

[Gjest StoreSky]

Alle voksne vet hvor trist det er å sove hver natt alene, uten en varm kropp å krype intill. Tenk da på små barn, som er hundre ganger mer følsomme og avhengige av nærhet.

←

Så fint at du vet hva "alle" oss andre mener..

For å nevne min egen familie, jeg kan ikke fordra å sove nær noen i det hele tatt, hverken voksne eller barn. Min datter nektet på sykehuset (!!) at jeg skulle ligge ved siden av henne - var for varmt/trangt etc. Men JEG hadde behov for da å være nær den syke lille... Kos/kyss/sitte på fanget blir strengt avvist av vår datter.

Skjær ikke alle over èn kam. Både voksne og barn er født ulike med ulike behov og grenser.

[Nasseline]

Jeg orker ikke å ha unger i senga mi. Da får jeg ikke sove ordentlig... Her i huset har ungene egne senger, og dersom de våkner på natta så roer vi dem ned inne hos seg selv. Minsten har sovet i senga vår et par ganger om natta da han var veldig syk. Men ikke ellers.

[Gjest Fliss]

Vi var veldig konsekvente med å bære eldstemann til egen seng da han var liten - tror vi gjorde det 4-5 ganger før han fant ut at han skulle sove i egen seng.

Hos oss foretrekker vi å ligge i fred om nettene - jeg tror det er det beste både for liten og for stor. Med yngstebarnet var det aldri noe problem - tror aldri han hadde lyst til å sove hos oss.

Men vi brukte alltid lang tid på legging - leste flere bøker på sengen med barna hver kveld ...

Men natten skal brukes til soving - og jeg sover ikke godt med noen tett inntil meg - hverken barn eller mann.

[Nasseline]

Hos oss foretrekker vi å ligge i fred om nettene - jeg tror det er det beste både for liten og for stor.

←

Enig med deg her.