Mamma er blitt ei selvgod hurpe!

[Gjest Gjest]

Jeg har alltid hatt et godt forhold til mamma og har sett på henne som nokså romslig og oppegående. Men spesielt de siste par årene har hun forandret seg til å bli skinnhellig, selvgod og rett og slett snerpete på andres vegne.

Vi er tre søsken som vokste opp på det "glade 70-tallet", så selv om vi har hatt et veldig godt hjem, har vi hatt voksne som har tatt en fest i hjemmet vårt (etter vi barna var lagt, men vi hørte jo litt av festlighetene da), og vi har hatt "onkler" på besøk i tiden mamma var singel (mamma er gift for 2. gang med en fantastisk mann!). Så et godt hjem, ja, men ikke perfekt. Vi søsken har også vært helt normale. Litt opposisjon selvsagt, ei gled litt ut med festing og menn en stund, men nå er vi i gode jobber med familie og er helt gjengse A4 mennesker som alle andre.

Problemet er at mamma rett og slett irriterer meg mer og mer. Hun er blitt skinnhellig og snerpete. Har aaaaldri gjort noe galt selv (selvfølgelig), har visstnok stått for verdens beste oppdragelse på oss barna (øh...prøv og feil som alle oss andre foreldre spør du meg) og er snerpete og smålig mot andre. Hører hun f.eks. om 17 åringer som går på fest, kritiserer hun ungdommen og foreldrene han/hennes og mener det må være noe galt hjemme hos dem osv. Ok, jeg vil ikke at min 16 åring raver full ute, men det var det ikke snakk om i dette tilfellet heller. Vi gikk da på dans og snek oss inn på pub som 17 åringer. Ikke ble vi spesielt fulle noen gang, og ikke er familien vår asosial. Jeg blir gal av denne smålige holdningen hun har utviklet.

Det verste er at det er begynt å gå utover barnebarna. Da vi vokste opp var det ofte et av søskene fikk ekstra middag som h*n likte fordi h*n ikke likte det vi andre ble servert. Helt idiotisk syns jeg, og jeg praktiserer det ikke med mine egne barn. Men dette er jo selvfølgelig glemt i dag. Sier et av barnebarna at de ikke liker middagen som er på bordet, kommer det nedlatende; "Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få sååå vanskelige og sære barnebarn". "Ja, tenkt at du er så utakknemlig" osv, osv. Psykologisk terror, syns jeg. Mine unger får protestere (innen normalt lydnivå og adferdsmønster), men de får ikke utagere eller spesialtilberedt mat. Alikevel må det jo være "noe" jeg gjør galt når de blir så "SÆRE".

Ikke nytter det å ta det opp med henne. Enten blir hun pottesur i evig tid, eller hun begynner med slik "alle er så slem meg meg"-sutring og tar nesten til tårene.

Resultatet er at jeg snart ikke orker annet enn et pliktbesøk en gang i uka eller no slikt. Det fine nære forholdet vi hadde er borte.

Det virker ikke som det er noe mer jeg kan gjøre, men det er veldig trist for jeg har fullstendig mistet respekten for henne. Jeg mener at alle har nok med sitt, og at man f.eks. bør vite mer om en situasjon man hører på ryktebørsen før man dømmer folk, men det virker som småligheter og kritikk er det som "gjør dagen" for henne... Uff, nå er jeg litt smålig selv, men jeg gidder rett og slett ikke høre og oppleve slik "skitslenging" lenger. Noe som har innspill?

[Gjest Gjest]

Skriv et brev til henne og fortell hvordan du føler, da har hun ingen mulighet til å avbryte deg før du har snakket ferdig.

[Annie]

Tenkte det samme som gjesten over. Skriv et brev.

[ceca]

Høres ut som morem min

Alt dreier seg om hvor perfekt hun har gjort alt, men det har hun slettes ikke. Og alt fokus er om og rundt henne. Det eksisterer liksom ikke noe annet enn henne. Broren min er så lei nå, at han vurderer å kutte helt ut. Snakker man til henne forstår hun ikke probemet - hun er jo bar snill og har alltid ofret seg for oss... Mener og at vår måte å oppdra barn på er gal, kan kritisere andre for hva de gjør, men har selv gjort helt likt tidligere eller kanskje verre... Selvinnsikten er på null. Lar det gå inn det ene øret og ut det andre jeg, men helt klart, man orker ikke besøke / ringe henne så mye. Og så blir hun fornærmet på hvorfor man ikke ringer oftere for å høre hvordan det går med henne.. Hun er nettopp passert 60 år, og er ennå i full jobb. Og for hne . det adde ikke hjulpet med noe brev, for hun "skjønner ikke problemet - hun har jo rett"

Ceca

[Gjest Gjest]

Min mor er også martyr, har litt smålige tendenser og elsker å diskutere dvs gripe en mening og blåholde på den uansett hva noen andre sier. Om noen legger imot, da er det "ja, jeg er jo så dum jeg" og andre kommentarer om at ingen bryr seg om henne eller tar hensyn til henne. Ikke faen om hun noengang kan kommunisere hva hun ønsker, det skal folk gjette; og de skal prioritere hensyn til henne som de har fått innsikt i ved telepati

Jeg blir frustrert, men hun bor ganske langt borte så det går greit.

[Twigi]

Skriv et brev til henne og fortell hvordan du føler, da har hun ingen mulighet til å avbryte deg før du har snakket ferdig.

←

Tenkte det samme som gjesten over. Skriv et brev.

←

Jeg skjønner ærlig talt ikke hva disse rådene skal være godt for. Å skrive brev vil sannsynligvis gjøre saken verre. Da står det der, svart på hvitt, og du vil sannsynligvis bli konfrontert med det i all evighet. For moren din kommer til å bli veldig såret av brevet. Garantert.

Tren heller på å gi konkrete, kontante svar på hennes påstander og sutring. Sett klare grenser for hva du finner deg i når situasjonene oppstår. Hvis det ikke hjelper, så bør du be om å få snakke alvorlig med henne, og fortelle at dette er et problem for deg.

Men vær så snill, ikke skriv brev. Det er en lettvint og feig løsning som det bare blir trøbbel av.

Forøvrig så synes jeg en gang i uken hørtes ofte ut, jeg. Bor selv langt unna moren min, men vi ses bare et par-tre ganger i halvåret, og snakkes ikke på telefon så ofte som en gang i uka - og jeg har en veldig snill og grei mamma

[Gjest Gjest]

Men vær så snill, ikke skriv brev. Det er en lettvint og feig løsning som det bare blir  trøbbel av.

For noe svada.

[Gjest Gjest]

Total forandring i personlighet KAN være et tegn på tidlig Alzheimers...

[Carrot]

Å skrive brev vil sannsynligvis gjøre saken verre. Da står det der, svart på hvitt, og du vil sannsynligvis bli konfrontert med det i all evighet. For moren din kommer til å bli veldig såret av brevet. Garantert.

Tren heller på å gi konkrete, kontante svar på hennes påstander og sutring. Sett klare grenser for hva du finner deg i når situasjonene oppstår. Hvis det ikke hjelper, så bør du be om å få snakke alvorlig med henne, og fortelle at dette er et problem for deg.

←

Et godt svar det her dersom man leser det og tenker over hva som egentlig ligger i svaret..

For det skrevne ord blir tolket på en måte leseren selv styrer - en samtale styrer dere begge... Dessuten er det ikke alltid så lett ås ette ord på hva man mener uten å ende opp med større problemer enn man startet med - Og dette vet jeg av erfaring, et brev er ikke så smart som det kanskje virker med en gang..

Derimot er det å komme med sakelig og konkrete tilbakemeldinger ofte et veldig konstruktivt bidrag - og skulle din mor innta en "stakkar meg" posisjon kan du lett si at du ikke syns hun har grunn for å syns synd på seg selv siden hun var den som i utgangspunktet var frekk og påtrengende men dersom hun virkelig mener dere har feil og hun har rett og at hun virkelig har glemt hvordan det var i din oppvekst - glemt at kua var kalv en gang - ja da får du heller beklage, men at du alikevel skal ha deg frabedt at hun "bruker" seg overfor dine barn f.eks.

Grenser kan man sette overfor andre voksne like lett som overfor barn - det er samme taktikk og metoder som virker - irettesetting. Du må stå for dine handlinger og så får hun stå for sine.

Min mor og meg er ikke akkurat venner - jeg har så lite kontakt som jeg kan forsvare fordi jeg opplever mye av det samme - hun ser ut til å ha et ufordelaktig pent bilde av seg selv men hun ser veldig fort hvor skoen kan trykke hos andre - og hun er god på å si det også, ikke alltid berettiget. Vi har hatt mange feider opp gjennom årene og jeg har i grunnen funnet at jeg ikke har det minste til felles med min mor og at jeg i minst mulig grad ønsker hennes innvirkning på mine barns oppdragelse - ergo har jeg sagt klart fra at om hun ikke kan følge mine spilleregler kan hun la være helt og holdent. Det ser ut til at hun har skjønt det etter år med samme svar i alle tenkelige sammenhenger..

Det med Alzheimer - en nær slektning av meg døde for en tid tilbake og h*n var den siste tiden sterkt redusert av sykdommen, og det stemmer at personlighetsendringer kan være en av symptomene.. Men å dra den konklusjonen ut fra ditt innlegg synes meg litt rask..

[pellegrino]

Det virker som at problemet kan være ganske utbredt... og jeg bare føyer meg inn i rekken. Min mor spiller alltid rollen som den som ALLTID har måttet gi seg, og den som ALLTID har vært snill og grei og forståelsesfull osv. Kritikken mot andre henger løst, og alt og alle er så "helvetes...", "faens...." og "jævla...". Og jeg må få presisere at jeg ikke pleier å motsi henne, selv om det skulle være meg hennes kritikk retter seg mot. Slik har det vært så lenge jeg kan huske, og dette er fremdeles samtaleemner blant mine venner... -hvor svak jeg alltid har vært ovenfor min mor!

Vi bor lang fra hverandre (heldigvis). En gang hun var på besøk kritiserte hun måten jeg snakka til barna på. Hun sa at jeg for helv... måtte gjøre det "sånn". Jeg svarte "nei", uten å utbrodere noe særlig. Hun ga seg ikke, og gjentok flere ganger på forskjellige måter, og sa hvor dårlig jeg opptrådte ovenfor barna. Jeg svarte høflig (!!!) tilbake med korte setninger, men ga meg ikke (for aller første gang, i en aldre av 29). Dette var fredag. Da hun skulle dra til seg selv søndagen hadde hun fremdeles ikke sagt et eneste ord til meg etter vår "diskusjon". Det hadde vært en taus helg! Jeg skjønner godt at du er fortvila, for det er neimen ikke lett å komme seg ut av en slik situasjon. Skrver du brev, blir det tolket slik din mor finner for godt å tolke det. Tar du situasjonen opp med henne på andre måter, kan du risikere at hun inntar en av "rollene" sine, og misforstår alt som overhodet kan misforstås: "nei, mor jeg mente ikke noe galt/vondt med det" svar: "hva var det da du mente noe galt/vondt med?"

[Gjest Miloine]

Ikke nytter det å ta det opp med henne. Enten blir hun pottesur i evig tid, eller hun begynner med slik "alle er så slem meg meg"-sutring og tar nesten til tårene.

Resultatet er at jeg snart ikke orker annet enn et pliktbesøk en gang i uka eller no slikt. Det fine nære forholdet vi hadde er borte.

←

Huff, ikke lett når ens egen mor blir sånn.

"Alle er sååå slemme med meg" sier du at hun sier! Da spør du henne på hvem måte ALLE er slemme mot henne!

Lytt til hva hun svarer og still spørsmål utfra det!

Spør så om hvordan hun vil at det skal være og spør samtidig hvorfor hun mener at hennes meninger er så mye smartere enn dine/andres!

Still henne konkrete spørsmål og krev et svar.

Jeg syns ikke du skal skrive brev, fordi det (som andre har nevnt) kan tolkes dit hun selv vil!

Hvis hun blir sur over ting du sier/gjør - spør du henne: "hvor lenge skal du være sur denne gangen da?" En time, 5 timer, en uke, en mnd eller" ? Synd for deg det, hvis du heller vil være sur enn å ordne opp i problemet eks ved å prate om det!

Ikke glem å minne henne om at alt var da ikke perfekt da vi var barn og bodde hjemme heller, så hvorfor denne kritikken din!

En var inne på Alzheimer, og der er jeg forsåvidt enig i! Det er ofte slik at noen mennesker blir nebbette med årene, hvis de nærmer seg "dette stadiet" Dersom det kanskje er slik så får du kanskje bare jatte med henne, ellers bør du stille henne spørsmål ved hennes negativitet til alle enn seg selv.

[Gjest Gjesta]

Enig med de som sier ikke skriv brev! Folk forandrer ikke personlighet selv om noen skriver et laaangt brev der de ramser opp alt vedkommende gjør feil/skuffer med/misslykkes med...

Enig med Miloine: Neste gang hun sier ALLE.... så ta henne på alvor og spør om det virkelig er ALLE, om det ikke finnes noen som... osv.

Ellers er mitt råd å akseptere at slik har hun blitt. Mulig du kan klare å påvirke henne noe, men det er vel nesten bare på film at den umulige pluttselig "ser lyset" og gjennomgår en total metamorfose (eller hva det heter).

Også kan du si det til henne i rene ord der og da hvis hun plager deg. Kritiserer hun barna dine, så ta det der og da, istedenfor å samle opp en hel masse gørr som du konfronterer henne med.

Folk er ikke alltid slik vi ønsker at de skulle være og jeg tror det beste vi kan gjøre er å finne måter å takle det på, og sette grenser som vi sier i fra om der og da.

[Gjest Gjest]

"Alle er sååå slemme med meg" sier du at hun sier! Da spør du henne på hvem måte ALLE er slemme mot henne!

Lytt til hva hun svarer og still spørsmål utfra det!

←

Hvilken måte - Miloine - ikke hvem måte....

Ellers er jeg enig med resten - ikke skriv brev i allefall...

[Gjest Gjest]

Takk for svar, spesielt til Twigi og Carrot for gode og gjennomtenkte tilbakemeldinger.

Jeg tror heller ikke et brev er løsningen. I noen tilfeller kan det kansje fungere, men ikke her. Dessuten vil et slikt forutintatt menneske kunne tolke alt dit hun selv vil, og kjenner jeg mamma vil hun ruge over brevet til evig tid og ta det fram ved jevne mellomrom for å ha bevis for hvor vanskelig jeg er!

Jeg har tro på dere som sier at jeg får prøve å akseptere at dette er blitt en del av den hun er, men å sette klare grenser. Begrense omgangen noen kansje, og ellers bare svare klart og konsist tilbake.

Jeg kan tydeligvis ikke forandre henne (og det vil hun jo ikke heller, fortreffelig som hun er ), men jeg kan begrense "tilgangen" jeg gir henne til mitt liv, både praktisk og følelsesmessig.

Å gi henne eksempler på at ikke alt var perfekt "den gang da" tror jeg kansje kan være en idè, men det virker som hun har utviklet selektiv hukommelse i takt med helgenglorien...

Nå ja, jeg har i alle fall fått greie svar på hvordan jeg kan prøve å takle dette. Takk.