Vennskap, tillitsbrudd...

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Dette kom opp i en annen tråd, men for ikke å avspore den helt, så valgte jeg å lage en ny tråd om dette tema.

Hva som er tillitsbrudd varierer vel fra person til person, og fra vennskap til vennskap, og "ingen regel uten unntak" som det så fint heter.

For meg er gjensidig respekt viktig i alle forhold, og da også i et vennskap!

Jeg setter ærlighet høyt, og selv om jeg stort sett alltid mener det jeg sier, så sier jeg ikke alltid det jeg mener. Og om jeg lyver, så lyver jeg ikke for å beskytte meg selv, jeg lyver kun når det er nødvendig for å beskytte min venninne eller en 3. part. Om noen lyver til meg for å beskytte seg selv, så vil dette være et tillitsbrudd for meg!

For meg er det også et tillitsbrudd når mine venninner ikke respekterer de grensene jeg har satt for vårt vennskap. Det er enkelte ting jeg ikke vil blande meg inn i, og enkelte ting jeg ikke ønsker å dele med andre. Om en av mine venninner ikke respekterer dette, så er det helt klart et tillitsbrudd som bidrar til å ødelegge vennskapet på lengre sikt.

Selvfølgelig går dette andre veien også, jeg må respektere deres grenser!

Det å gå bak ryggen på noen er selvfølgelig også et tillitsbrudd, men her ser jeg også to sider...

En venninne av meg hadde klaget over sin samboer i lengre tid. Han slo henne, bedro henne, satte henne i økonomisk uføre og var rett og slett en drittsekk!

Alle vi venninnene støttet henne, og ga henne husrom og en skulder å gråte på da hun endelig gikk fra ham. Vi fikk da høre historier som overgikk våre verste fantasier. Vi fikk se bilder, anmeldelser, bankutskrifter... ja kort sagt hele historien.

Noen måneder senere fant de tilbake til hverandre, og da kunne hun ikke forstå hvorfor vi ikke likte ham, han hadde jo forandret seg...

Hun ga oss et ultimatum, enten så var vi hennes venner og aksepterte "mannen i hennes liv", ellers fikk vi bare holde oss unna! Hun ville ikke høre ett eneste kritisk ord om sin kjære...

Vi, vennene hennes, diskuterte dette, og ingen av oss ønsket å kutte henne ut, vi fant ut at vi måtte bare "spille med", og dermed være der når behovet for vår hjelp dukker opp.

Nå jatter vi bare med når hun forteller hvor fantastisk mann hun har funnet seg, men oss i mellom snakker vi om hennes forhold. Vi snakker bak hennes rygg fordi vi er bekymret for henne, og fordi hun ikke vil høre sannheten.

Hun ser kanskje på dette som et tillitsbrudd, men vi gjør ikke det! Vi kan ikke gjøre annet!

Kort sagt ønsker jeg en generell debatt om vennskap.

Hva er en venn? Hva ser dere etter i en venn? Hvordan ser dere på tillitsbrudd? Hva er tillitsbrudd for dere, og finnes det unntak? osv, osv...

Håper på en god og konstruktiv debatt rundt vennskap!

[Gjest Gjest]

Interessant debatt, jeg deltok vel også i den andre tråden tenker jeg.

Tillitsbrudd for meg i et vennskap er når personen viser seg å ha en annen oppfatning av meg enn h*n gir inntrykk av ovenfor meg, og som i tillegg stemmer dårlig med hvordan jeg selv oppfatter meg (gjerne i forhold til vennskapet), forutsatt at jeg har en viss kontakt med hvordan jeg er, selvagt, ikke at jeg TROR jeg er verdens beste venninne selv om jeg går rundt og ler av eller baksnakker personen. Og at jeg får vite om dette egentlige inntrykket enten via andre eller "plutselig" som en anklage, uten at det har vært forsøkt diskutert på en saklig måte. Jada, jeg har opplevd det, men bare i ett tilfelle.

Ellers synes jeg baksnakking generelt er tillitsbrudd. At man snakker OM folk, også venner, hender jo. Vi hadde ei i venninnegjengen som var sammen med en som også var en venn av meg i flere år - de siste årene var hun svært usikker på forholdet, snakket mye om det og flørtet ogå endel med andre. jeg/vi følte jo at dette var illojalt ovenfor kjæresten. Vi sa det selvsagt direkte til henne, og hun hadde ikke problemer med å se det selv, uten at det førte til store konsekvenser i forholdet. Vi snakket også litt om det oss i mellom, men ikke mye eller mer enn det vi sa til henne. Jeg tror hverken hun eller vi så på dette som et tillitsbrudd.

Jeg mener ellers at et godt vennskap forutsetter at man kan diskutere ting, så lenge de først er tatt opp, utfra det man selv ærlig mener. I de fleste tilfelle tåler man vel uenighet selv om man ser forskjellig på noe. Om man har ting man er sårbar på og ikke orker å bli motsagt på har man rett til å la være å ta opp emnet, men det er nok ikke alltid man har denne selvinnsikten - så man blir overrasket og såret når noen motsier en. Det kan vel også være grunnlag for konflikt, i hvert fall har jeg opplevd det. Men tillitsbrudd er det kanskje ikke.

Å "tvinge" eller forvente at den andre skal snakke om "alt" eller utlevere samlivsproblemer, intime detaljer osv for at man skal kunne ha et godt og gjensidig forhold kan jeg ikke skjønne er nødvendig. Men noen føler kanskje at det at DE er veldig åpne/utleverende og den andre ikke er det gjør forholdet ulikefordelt, og blir usikre av det. Det er forståelig, men kan vel ikke skyldes på noen.

Så enda mer til saken... det jeg forventer av et vennskap er at det skal være givende, at det å utveksle tanker og meninger gjør meg litt klokere. Man må også stole på hverandre "i bunn", så man ikke blir gående å lure på hva den andre egentlig mener og tenker. Dette har for alt jeg vet like mye med kjemi å gjøre som at den andre ER til å stole på. Det har vel litt med væremåte og "språk" å gjøre også, at man forstår hverandre. Man bør også kunne dele problemer og bekymringer med venner - men jeg synes ikke man for enhver pris skal gjøre det, da det kan bli litt slitsomt. Jeg synes f eks ikke man bør bruke venner til å "hele tiden" lufte bekymringer en ikke engang prøver å løse. Men man må kunne vite at venner ikke endrer mening om en eller trekker seg unna om en forteller om et problem.

For meg er nok vennskap i praksis mye basert på at man kan dele noen (sære) interesser og har en delvis sammenfallende måte å se livet på. Noe jeg synes er interessant og viktig å dele med mine venner er hverandres refleksjoner rundt oss selv. Kanskje jeg tilhører den delen av menneskeheten som vil ha "givende og i hovedsak positive" vennskap - jeg er f eks ikke spesielt god til å yte mye omsorg over tid, tror jeg. Men jeg liker også å bli utfordret på hvem jeg er, og omgåes stort sett ikke folk som "bare" er hyggelige og greie med meg.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Så enda mer til saken... det jeg forventer av et vennskap er at det skal være givende, at det å utveksle tanker og meninger gjør meg litt klokere. Man må også stole på hverandre "i bunn", så man ikke blir gående å lure på hva den andre egentlig mener og tenker. Dette har for alt jeg vet like mye med kjemi å gjøre som at den andre ER til å stole på. Det har vel litt med væremåte og "språk" å gjøre også, at man forstår hverandre. Man bør også kunne dele problemer og bekymringer med venner - men jeg synes ikke man for enhver pris skal gjøre det, da det kan bli litt slitsomt. Jeg synes f eks ikke man bør bruke venner til å "hele tiden" lufte bekymringer en ikke engang prøver å løse. Men man må kunne vite at venner ikke endrer mening om en eller trekker seg unna om en forteller om et problem.

For meg er nok vennskap i praksis mye basert på at man kan dele noen (sære) interesser og har en delvis sammenfallende måte å se livet på. Noe jeg synes er interessant og viktig å dele med mine venner er hverandres refleksjoner rundt oss selv. Kanskje jeg tilhører den delen av menneskeheten som vil ha "givende og i hovedsak positive" vennskap - jeg er f eks ikke spesielt god til å yte mye omsorg over tid, tror jeg. Men jeg liker også å bli utfordret på hvem jeg er, og omgåes stort sett ikke folk som "bare" er hyggelige og greie med meg.

←

Interessant!

Jeg er også opptatt av at et vennskap skal være "givende" for meg selv og mine venner, men på en litt annen måte enn for deg tror jeg.

For meg kan det være like givende å snakke om "kjøttkaker og bleieskift", som å diskutere Israel vs Palestina, eller dypere analyser av seg selv...

Det kan være like givende for meg å spille dataspill sammen med en venninne, eller å lage mat sammen med henne, som å "utveksle tanker og meninger", og utfordre hverandre personlig.

Ikke misforstå, vi gjør dette også, men alt til sin tid...

For meg er en del av vennskapet å kunne sitte sammen uten å si et ord, snakke og løst og fast, diskutere så fillene fyker... av og til bli enige om å være uenige... dele sorger og gleder. Analysere der det er naturlig, men også ta ting for det det er...

[Gjest Gjest]

Interessant!

Jeg er også opptatt av at et vennskap skal være "givende" for meg selv og mine venner, men på en litt annen måte enn for deg tror jeg. 

For meg kan det være like givende å snakke om "kjøttkaker og bleieskift", som å diskutere Israel vs Palestina, eller dypere analyser av seg selv...

Det kan være like givende for meg å spille dataspill sammen med en venninne, eller å lage mat sammen med henne, som å "utveksle tanker og meninger", og utfordre hverandre personlig.

Ikke misforstå, vi gjør dette også, men alt til sin tid...

For meg er en del av vennskapet å kunne sitte sammen uten å si et ord, snakke og løst og fast, diskutere så fillene fyker... av og til bli enige om å være uenige... dele sorger og gleder.  Analysere der det er naturlig, men også ta ting for det det er...

←

Jo, men jeg synes også det er interesant å diskutere kjøttkaker, kjekke gutter, frustrasjoner over bagateller og "tull" med vennene mine. Men jeg regner ikke stort sett ikke folk jeg "bare" kan diskutere kakeoppskrifter med som nære venner, selv om jeg liker dem. Men mye av tiden jeg bruker sammen med venner går jo unektelig med til tull og fjas, på en måte, det er jo ikke sånn at vi sitter og er dype hele tida. Bare at det ikke er noen stor sperre der, mellom hva man kan i og hva man ikke kan si. Ikke for det, jeg har også "omgangsvenner" som er mer som bekjente som jeg kan ha det veldig hyggelig og morsomt sammen med, men som jeg ikke betror meg til. Ikke fordi jeg ikke stoler på dem, men rett og slett bare fordi jeg ikke synes vi kjenner hverandr godt nok.

[Gjest Gjest]

Det og bli enige om å være uenige, og ta ting for det de er, er forøvrig noe jeg kunne tenke meg å høre eksempler på. Særlig det å ta ting for det de er?

Jeg synes forøvrig ikke man MÅ diskutere og analysere alt, men når et emne blir tatt opp ganske grundig fra en side tar jeg det nesten for gitt at jeg også kan komme med innspill. Jeg vet ikke om dette er et av tilfellene hvor jeg burde tenke annerledes.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Det og bli enige om å være uenige, og ta ting for det de er, er forøvrig noe jeg kunne tenke meg å høre eksempler på. Særlig det å ta ting for det de er?

Jeg synes forøvrig ikke man MÅ diskutere og analysere alt, men når et emne blir tatt opp ganske grundig fra en side tar jeg det nesten for gitt at jeg også kan komme med innspill. Jeg vet ikke om dette er et av tilfellene hvor jeg burde tenke annerledes.

←

Tja, jeg kan komme med et eksempel på å være enige om å være uenige.

To av mine venninner (vi kaller dem x og y) var nære venner. X klarte ikke lenger å være en venn av Y, og brøt all kontakt med Y. (Årsaken er irrelevant i denne sammenheng).

Y søkte en forklaring på dette, men godtok ikke X's forklaring og henvendte seg til meg. Jeg nektet å bli involvert, mens Y mente at dette dreide seg om henne, og at hun hadde krav på å få vite sannheten fra meg.

Jeg mente også at hun hadde rett på en forklaring, men at denne burde komme fra X.

Ingen av oss klarte å overbevise den andre parten, og vi måtte bare bli enige om å være uenige om hennes rett til å få en forklaring fra meg.

Det å ta ting for det de er, er veldig enkelt å gi deg et eksempel på!

En venninne sa til meg at hun ikke skjønte hvordan jeg kunne ha fått så pene barn...

Jeg kunne ha analysert hvorfor hun sa det, hva hun mente med det, om hun mente noe annet men at ordene kom skeivt ut, eller om hun hadde en dårlig dag.

I stedet valgte jeg å ta utgangspunkt i at hun sa det hun sa, at hun mente det hun sa, og at det såret meg. Jeg tok det for det det var, en upassende, sårende kommentar, og tok utgangspunkt i dette da jeg konfronterte henne!

[Gjest Gjest]

Det å ta ting for det de er, er veldig enkelt å gi deg et eksempel på!

En venninne sa til meg at hun ikke skjønte hvordan jeg kunne ha fått så pene barn...

Jeg kunne ha analysert hvorfor hun sa det, hva hun mente med det, om hun mente noe annet men at ordene kom skeivt ut, eller om hun hadde en dårlig dag.

I stedet valgte jeg å ta utgangspunkt i at hun sa det hun sa, at hun mente det hun sa, og at det såret meg.  Jeg tok det for det det var, en upassende, sårende kommentar, og tok utgangspunkt i dette da jeg konfronterte henne!

←

Skjønner:-) I noen tilfelle kan jo det å ta ting for det de er være "en positiv tolkning" mens det å analysere ikke er en bortforklaring, men å lete etter f eks en vondt ment betydning i det. Men det er jo fornuftig å gjøre som deg, det blir mer å lytte til magefølelsen og si fra hvordan man opplever det.

Etter min erfaring funker det stort sett bra - man kommuniserer vel ganske greit med venner, men jeg har også opplevd at ting jeg til og med har ment godt og for å støtte, har blitt tatt ille opp, og at ting jeg ikke har ment noe med i det hele tatt (f eks glemt å svare på en sms) har blitt reagert på som avvisning og i det hele tatt. Altså at jeg ikke kan skjønne selv hvorfor det blir reagert så sterkt på det.

Er det bare vi to som diskuterer dette, eller? Hehe.