Singel =umoden og egoistisk?

[Daria]

Jeg er "kronisk single" og har etterhvert deltatt i og lest mang diskusjoner og kommentarer om single, både her på forumet og ellers. Ofte fremstilles det som om singellivet er er en sammenhengende tåke av fest, fyll og ONS, hvor deltagerene er umodne og uansvarlige egoister som henger igjen i ungdomstida og bør bli voksne (ja, selvfølgelig setter jeg det på spissen nå). Jeg har fått høre -mer eller mindre direkte -at single mennesker er egoistiske, selvsentrerte og har dårligere sosiale antenner, og jeg har hørt utsagn av typen "Jeg valgte å etablere meg med mann og barn fordi jeg var ferdig med festinga og ville bli voksen og komme videre med livet". I tillegg har vi jo gleden av de evige spørsmålene om "Har du truffen noen siden sist da", "Er det ikke på tide at du etablere deg da?", følelsen av å være et problem ved bordplassering og jevnlige tilbakemeldinger fra samfunnet generelt om at jeg "mangler noe". Og alt dette kan løses på en enkel måte -alt jeg trenger er en mann (og en hvilkensomhelst mann er bedre enn ingen mann, kan det virke som...).

Nå er jeg lei... Jeg er ikke noe festmenneske, drikker lite og har aldri hatt en ONS. Jeg har fast jobb, eget (om enn leid) hjem og ordnet økonomi. Ja, jeg har bare meg selv å ta hensyn til og det blir man nok fort litt selvsentrert av, men jeg har vært bort i nok av par som sliter med å se utenfor sin egen navle. Jeg omgås andre mennesker sosialt og profesjonelt daglig, at jeg ikke omgås dem på soverommet, betyr ikke at min sosiale intelligens er underutviklet. Nei, jeg vet ikke hvordan det er å bo sammen med noen 24/7, men jeg vet og annet om å bo og klare seg alene, pussig nok blir man ganske voksen av det også. I det hele tatt -det går faktisk an å være voksen, ansvarlig og singel...

Vær trygg, den dagen jeg treffer noen skal alle få beskjed, i mellomtiden vil jeg gjerne bli oppfattet og behandlet på bakgrunn av det mennesket jeg er, ikke utfra det mennesket jeg ikke har ved siden av meg. Voksenlivet mitt er det som skjer her og nå, ikke noe som begynner en gang i framtiden når det dukker opp en mann eller et barn.

Og pussig nok tror jeg ikke jeg er den eneste single som har det sånn... Det kan være greit å tenke på innimellom, det er ikke alle som anser en parter som målet med livet og det eneste saliggjørende...

[blå]

YES!!!, jeg vet akkurat hva du mener.

Nå har jeg da funnet meg mann og hus og snart barn, så nå er det blitt slutt på alle "anklagelsene og maset"

Jeg fant han ganske sent, for jeg har alltid vært av den oppfatning at om ikke jeg finner "den rette", så har jeg det utmerket alene. SÅ jeg har opplevd akkurat det samme maset som du beskriver i mange år.

[punktom]

Beklager, dette er det bare å le av. Ikke deg, altså, men det du reagerer på.

[Gjest Gjest]

GAH, jaaa! Vet akkurat hva du mener, og er så utrolig LEI Det har vært flere runde dager i slekta dette året, og i hvert eneste besøk har selvsagt alle tanter, både inngifte og andre, skulle mase i vei om at jeg nå er den eneste enslige kvinnen i slekten over 15. Hinting om at ja, nå er jo nesten alle konfirmasjonene i slekten over, men det blir vel brylluper og barnedåper etterhvert ja, blir det ikke xxx? Åh gud bedre.. Hvis man ikke har en mann og stulle og stelle for kan man visst like gjerne legge seg ned å dø, for da har man jo ikke noen mening med livet sitt.. (de skulle hatt en knivstikkesmily).

[aline]

jeg har faktisk kuttet ut så alle barndoms og ungdomsvenninder nettop pga dette fenomenet, rett og slett fordi jeg ikke lenger gidder bruke tiden min på mennesker som ikke eier evne til å se utenfor sin lille verden av rett og galt.

Jeg drikker mindre en noen av dem, og har faktisk alltid drukket mindre en dem. jeg er voksen på måter som de skal være seg takknemmelig over at de ikke kommer til å bli, jeg har ett totalt annet syn på livet en dem pga mine erfaringer som igjen er med på at det til tider er kinkig for meg å forbli i forhold.

Ser ikke på meg selv som det spøtt mer egoistisk en de fleste jeg kjenner som er par, jeg tror faktisk ikke egoisme har noe med par eller singel å gjøre, men det er noe hver enkelt person har sin grad av, noen mer noen mindre en andre.

jeg hadde en vennegjeng fra barne og ungdomsskolen som jeg holdt en viss kontakt med tidligere og var med på noen av DERES fester ett par ganger, det endte alltid med at "vi" ble sittende å diskutere hvordan jeg kunne velge å leve slik jeg gjorde, altså uten å kaste meg over første og beste mann for å få meg mann, barn og hjem.

sist gang jeg hørte fra noen av dem, var som vanlig første utsagn når vi møttes: "har du fått deg mann da aline?" ... ikke "hei, hvordan har du det, koselig å se deg." eller noe i den duren...

jeg svarte som sant var: "nå har jeg akkurat klart å komme meg ut av ett samboerforhold der jeg lå med kniv i senga hver natt den siste månede, så om det er greit for deg så har jeg ikke heeelt det store ønsket om nytt mannfolk akkurat for tiden!", smilte pent og gikk mens jeg koste meg litt over det lettere tafatte utrykket i fjeset på vedkommende.

jeg har aldri mer tatt kontakt med noen av dem, og det har heller ingen av dem.

ble lei av å bli kritisert for mine valg av folk som ikke aksepterer noe annet en sin måte å gjøre ting på.

nå har jeg gode venner i livet mitt, mange av dem voksne og single, noen som er par, men gjerne har blitt det i voksnere alder, ingen av oss har disse fordommene noen veier, og det er mennesker jeg ønsker å bruke tid med.

[Gjest Norwegian Blue]

Egoistisk å være singel? For noe spøyt. Hadde blitt lykkelig om jeg fikk mulighet til å gi av meg selv til en "bedre halvdel", jeg, men it takes two to tango. Er ikke bare å "få seg en mann", heller. Æsj, sånt blir man provosert av.

[snøfnugg]

Jeg har vært begge steder. Jeg har vært singel og i samme sko som deg,med et unntak. Ingen maste på meg. Har du sagt fra til dine "venner" i stedenfor å irritere deg?

Men,ingen kan påstå at akkurat det livet jeg lever er det beste - for alle andre.

Jeg syns du ikke er umoden som reagerer. Men kanskje egoistisk ja..fordi de som er sammen med noen har sikkert vært single de å. De ble ikke født bortgiftet. Videre så kan du jo gi beskjed hardt nok. Da maser de vel neppe.

-Uansett er det viktigste at DU er lykkelig,hvordan du velger å være det er kun ditt valg og ingen andres.

*lykke til*

Endret 5. oktober 2006 av snøfnugg

[Ciara]

Det er helt utrolig hva folk får seg til å si.

Generelt tror jeg dette problemet bunner i at mange mennesker mener deres måte å leve på er den eneste rette. Dette går ut over alt fra single til barnløse (særlig de som ikke kunne tenke seg barn overhodet). Når slike fordomsfulle mennesker har funnet ut at mann og barn virkelig gjorde dem lykkelige, så må jo alle andre ønske det samme. Mange barnløse blir også kalt egoister fordi de ikke behøver å ta hensyn til barn, enda de som har fått barn vitterlig stort sett gjorde det pga egne egoistiske motiver, det er tross alt ingen barn som ber om å bli født.

Det er synd at enkelte ikke evner å se at andre kan leve lykkelige liv selv om de velger annerledes. Jeg kan ikke skjønne at det er noe mål å ha en hvilken som helst mann (ville mye heller vært singel) og få barn (kan komme på mange grunner til å forbli barnløs).

I stedet for å heve seg over slike kommentarer, synes jeg man slenge kommentarer tilbake. Når man setter seg til doms over andres livsførsel, fortjener man å bli satt på plass!

[snøfnugg]

I stedet for å heve seg over slike kommentarer, synes jeg man slenge kommentarer tilbake. Når man setter seg til doms over andres livsførsel, fortjener man å bli satt på plass!

Veldig godt sagt!

[MetalPus]

Angående det med at de single drikke og fester mye. Jeg kjenner like mange som er par som drikker og fester mye, om ikke mere. Jeg er i fast forhold nå, har samboer og trives med det, men enda fester vi ofte.

Jeg vil ikke si at det har noe med om man er singel eller ikke. Det har mere med hva en liker å gjøre vil eg tro

[Gjest Gjest_Eva_*]

-Når man leser samlivspalten her inne, så blir hvertfall jeg som single glad for at jeg ikke er i et forhold med en håpløs fyr, alkoholiker, nervevrak eller en psyko.

Av erfaring så vet jeg at det er ikke problemfritt i forhold, heller. Men man vil jo gjerne forsvare sin egen livsstil og sine egne valg her i livet.

Til nysgjerrige venninner og familie, som alltid spør om jeg har funnet noen siden sist, må jeg stadig gjenta: "det er ingen mann for enhver pris".....!

Og noen gir seg ikke; "men hvis du traff en kjekk, en da?"

Det er som om jeg på død og liv skal presses inn i samme form som dem, og jeg begynner å lure på om de tenker at "hvorfor skal hun ha det så bra, når jeg selv må slepe rundt på denne potetsekken av en mann."......er ikke det umodent og egoistisk, så vet ikke jeg.

Og jeg har også en oppfatning av at par fester like mye og gjerne mer enn de som er single. Kommer an på alderen og livssituasjonen, selvsagt.

[Gjest mysan]

Det er ikke sikkert det er så vondt ment alltid. Det kan like gjerne være en form for "pent vær i dag" og ikke bety mer enn det.

Ellers har vi jo også det med at man ikke skal være annerledes, og man er jo annerledes hvis man ikke skaffer seg mann og barn i "rimelig tid".

Jeg lurer også litt på om de som har etablert seg med mann og barn føler seg... ikke truet, men... usikre på en eller annen måte dersom en kvinne velger annerledes enn dem selv. Noen mener jo fullt og helt at selve meningen med livet er å ha mann og barn, det finnes liksom ikke fullgode alternativer, og de makter ikke å se utenfor sin egen nese og prøve å forstå at andre kan velge annerledes. For velger du annerledes så må det jo være noe galt med deg.

Ønsker du deg ikke barn så er du egoistisk. Personlig mener jeg man er like egoistisk om man ønsker seg barn, men det blir en annen diskusjon.

Ønsker man ikke å dele livet sitt med noen er man antakelig også egoistisk, og sikkert også sær. For man kan vel ikke gi av seg til andre, utenfor den lille rammen av et ekteskap, eller hva?

Egentlig er det bare latterlig det hele, og det sier veldig myyyye mer om disse "maserne" enn det sier om deg.

[Anglofil]

Veldig bra skrevet Daria, som jeg skulle sagt det selv!

Mvh Yvonne

[Gjest Gjest]

Det er ikke sikkert det er så vondt ment alltid. Det kan like gjerne være en form for "pent vær i dag" og ikke bety mer enn det.

←

Hvis man vil drive smalltalk synes jeg man skal holde seg til været og ikke begynne å gå inn på livsførsel. Hvorfor ikke kommentere vedkommendes vekt, alkoholbruk som en "pent vær i dag"-prat??

Synes TS skriver veldig bra i innlegget. Veldig mange har en svært liten horisont, og klarer ikke å skjønne at andre vil leve livet sitt på annen måte. Ellers er det også noen som er misfornøyd med egen levemåte og intenst prøver å forsvare den med å fordømme andres levemåte.

Selv er jeg singel, og begynner å bli såpass gammel at jeg ikke ser for meg noe a4 liv med mann og barn. Jeg vil nå påstå at jeg er mer selvstendig og voksen enn mange jeg kjenner som ahr mann: kjenner jo enkelte som ikke klarer å være borte fra mannen sin mer enn en arbeidsdag. og det pussige er jo at når de blir skilt så blir de helt maktesløse siden de aldri har tatt et selvstendig valg i sitt voksne liv. Sier ikke at alle i par er slik, men det er gjerne de som skriker høyest om at parforholdet er eneste riktige levemåte som er mest avhengig av mannen sin.

Jeg er også litt lei av at hele samfunnet er lagt opp rundt parforholdet, dvs kjernefamilien med barn. Det er fortsatt veldig vanskelig for enslige å få lån i banken. Før i tida var det jo umulig (bankene ga ALDRI lån til enslige), så en viss bedring har det jo blitt. Alle offentlige støtteordninger er til barnefamiliene, mens de enslige som faktisk aldri er borte fra jobb pga sykt barn, aldri plager naboen med støy fra barn osv bare blir uglesett.

[Gjest Gjesten]

Kjenner meg veldig godt igjen i dette ja. Men no er eg såpass gammal og har jo vore singel (i alle fall det familien min veit) i 4 år, så no snakke dei om at den stakkars mora mi aldri blir mormor. For i ein alder av 31 år er eg gått ut på dato, ingen mann vil ha ei gammal jomfru som meg, og sånn er det med den saka.

[Gjest Gjest1]

Veldig enig med trådstarter.

Dessuten er det ikke alle single som har valgt det selv. Noen har rett og slett ikke vært så heldig å møte noen å dele livet med.

[Gjest Turi]

Jeg tror vi spør fordi vi lurer. Fordi vi har det godt i par og ønsker det gode for single. Selv spør jeg bare de jeg er veldig nær og som jeg vet er på søken etter livsledsager. Å spørre andre blir for påtrengende, som å spørre et par om de skal ha barn snart.

Jeg tror ikke de som spør mener dere lever feil. Men det er noe uforståelig ved valget om å være alene for mange av oss. Jeg er ekstremt flokkdyr og kunne ikke levd et godt liv alene mer enn max noen år. Det er vanskelig å forstå de som er så fundamentalt annerledes. Allikevel har jeg respekt for at det er mange som vil ha det slik, og jeg prøver å ikke krenke grensene deres.

Umodne? Nei, det tror jeg ikke single er. Men andre erfaringer har man jo. Andre prioriteringer også, dersom de er barnløse og man sammenligner med par med barn. Men modenhet har ikke noe med par/ikke par å gjøre, det er personlig.

Egoistisk? Nei. Og ja. For mange av oss i par virker det forlokkende og mystisk/fremmed å kunne gjøre det man vil når man vil bare fordi man vil det. Det kan ikke vi. Vi har flere å ta hensyn til, og det kan holde tilbake ting man ellers ville gjort. De fleste må kompromisse med partner for at alt skal fungere godt for helheten. Og det gjør vi (ihvertfall jeg) gjerne. Men av og til - en sjelden gang - ønsker jeg meg friheten til å dra. Nå, dit jeg vil uten å spørre noen. Og det kan den single gjøre. Misunnelig? Sjelden, men kanskje av og til. Friheten single har ville vært fryktelig egoistisk om den ble utøvd av en person i et parforhold. Kanskje er det derfor dere dømmes som egoistiske? Av mennesker med andre forutsetninger som ikke ser at de tolker dere ut fra feil premisser?

Jeg har ikke møtt flere egoistiske single enn i par ihvertfall, snarer tvert om. Egoismen blir veldig tydelig når den går ut over resten av familien, i single-tilværelsen er den nok mye vanskeligere å oppdage.

[Gjest gjest1]

Har aldri oplevd noe av det som trådstarter beskriver.

[Gjest Gjest1]

Hva er det som gjør at man tror at man har valgt selv å være singel nødvendigvis?

[Gjest Gjest1]

Daria:

Jeg var på babybesøk i dag. Mammaen til den håpefulle uttalte at "ja, nå må du sette i gang snart du også da!".

Hva hvis jeg ikke kan få barn, ikke vil ha barn eller av en eller annen grunn da er barnløs og kommer til å forbli det?

joda, jeg tror jeg har lyst på barn, men jeg kan jo ikke lage de alene heller???

Virker som samtlige mennesker i et parforhold mener at vi andre ikke er like mye verdt