Om å ombestemme seg

[Gjest Gjest]

Hei. Kjæresten min har gått i fra meg og jeg har det ganske vondt. Samtidig går livet greit og en følelse inne i meg sier at han kommer til å angre etterhvert. Vet mange her er skeptiske til det, og det er mulig at det er håpløst romantisk av meg å tenke slik, samtidig klarer jeg ikke å forstå at om han følte og synes det var så spesielt som han sa, så kan det ikke bli borte. Grunnen til bruddet er ikke at han traff noen ny eller noe sånt, men han ble usikker på følelsene sine og jeg klarte nok ikke å gi han tid til å finne ut av de og derfor ble det slutt.

Vil gjerne høre historier fra de som har opplevd at den som gjorde det slutt ombestemte seg og kom tilbake. Hva hva grunnen for bruddet? Hvor lang tid tok det før vedkommende ombestemte seg? Ble det helt bra igjen??

De som har angret selv også er velkommene til å dele sine tanker og erfaringer. Behøver ikke å høre fra de som sier at det ikke er noe håp og at det bare er å gå videre, for akkurat den saken jobber jeg med, hver eneste dag!!!

[Nabodama]

Nå har jeg ikke vært i akkurat den situasjonen selv, dvs vi har ikke kommet så langt at vi har brutt samlivet, men jeg har vært innom den banen at følelsene har forandret seg.

Jeg opplevde at de følelsene jeg hadde for ham endret seg, og at det ble vanskelig å gi noe av meg selv. Dette hadde bygget seg litt opp over tid, men flere små episoder gjorde utslaget. Begynte å trekke meg unna. Har en mann som merket dette rimelig fort, og som tok tak i det. Vi har alltid hatt god kommunikasjon mellom oss, og det var det som reddet forholdet.

Da følelsene begynte å endre seg, var det sånn at små ting og utsagn bare bekreftet det jeg begynte å føle, nemlig at jeg ville ha det bedre alene. Jeg tror til og med at jeg lette etter bekreftelser på det jeg følte og overså alt det andre som var bra.

Etterhvert som vi kom til bunns i dette ved å prate og bruke tid, opplevde jeg at følelsen av å ville være alene ble mindre, og kjærestefølelsene kom tilbake. Vi kom altså nærmere hverandre igjen.

Jeg tror at mange forhold går dukken fordi man ikke prater om hva som skjer med følelsene i en slik periode. Begge merker kanskje at noe er galt og forandret, men man tar ikke tak i det. Så kommer beskjeden om at den ene har mistet følelsene for den andre, og vil bryte ut.

Det skal vel mye til for å komme tilbake til det man hadde, for jeg tror at når følelsene er endret på denne måten, så har man et annet bilde av partneren enn man hadde når man elsket.

Er det allerede blitt slutt, er det vel sannsynlig med savn fra begge parter, men jeg tror også at den som brøt ut vil være redd for å gå tilbake fordi man er redd for at følelsene ikke vil holde.

[Gjest Søt]

Jeg har aldri vært i en slik situasjon, og håper jeg aldri gjør det heller.. Men noen ganger så har jeg vasnkeligheter med å forstå hvordan to mennesker som har delt livet sitt med hverandre i 2, 5 10 eller 30 år kan gå i oppløsning.. Syns at noen mennesker gir opp for fort, og ikke kommuniserer bra nok sammen. Det skal være livspartneren din, og hva får folk til å tro at det blir bedre å gå ifra den partneren? man gir og tar i et forhold, noen ganger det ene mer enn det andre. Syns det er herlig å høre at du og din kjære snakket sammen ganske tidlig i denne fasen, slik at det ikke utviklet seg til å bare bli en stor byll der dere er misfornøyd. har ei venninne som så vidt tør å prate med kjæresten sin om økonomi, barn , hus og det som hører med. Nå virker det som det går greit, men hva om noen år.? Når forholdet starter med dårlig kommunikasjon? Jeg er heldig og har en sambo som setterkommunikasjon hæyest på lista.

Dette var ganske langt vekk fra det du lurte på, men jeg blir rørt ved å se forhold som går dunken, par som ikke vil prøve. Jeg ville brukt alle ressurser jeg hadde for å holde på forholdet mitt, hvis noe skulle begynne å skurre...

hvor lenge har dere vært sammen? Og hvordan er livssituasjonen deres?

[Gjest TS]

Ingen som har opplevd at vedkommene som har dumpet deg har kommet krypende tilbake etter noen mnd

[Gjest Norwegian Blue]

Jeg venter ennå på at "min" skal komme krypende tilbake. Dvs jeg har vel innsett at det kommer han ikke til å gjøre. Det er trist og jeg er knust, men det er ikke noe jeg kan gjøre med det, annet enn å komme meg videre.

[Gjest Gjest]

Men noen ganger så har jeg vasnkeligheter med å forstå hvordan to mennesker som har delt livet sitt med hverandre i 2, 5 10 eller 30 år kan gå i oppløsning.. Syns at noen mennesker gir opp for fort, og ikke kommuniserer bra nok sammen. Det skal være livspartneren din, og hva får folk til å tro at det blir bedre å gå ifra den partneren?

Om man er i 20årene og har vært samboere i 2 år, er det så rart at man gir opp fort om det ikke fungerer lenger? Mange år er noe annet, men etter så kort tid som noen få år er det bedre å gi opp et forhold som ikke fungerer enn å tviholde. Man må ikke se på sin første samboer som livspartner! Selv prøvde jeg litt for lenge å få det til å fungere (2 år samboere) men når man ikke lenger liker kjæresten sin som person er det ikke noe vits å prøve lenger.

[Gjest gått videre]

Jeg har vært gjennom det samme, bortsette fra at det i vårt forhold var jeg som gikk da jeg ikke orket mer. Han bedyret hele tiden at han hadde sterke følelser for meg, aldri hadde kjent maken for noen osv... og det tror jeg så absolutt. Men det var nok også disse følelsene som skremte han for han var usikker. Han var usikker på seg selv, han var usikker på meg og han var usikker på forholdet. Han ville slå seg til ro med meg men var ikke klar for det til tross for at gutten var i midten av tyveårene.

Til slutt gikk det ikke lengre.Jeg maktet ikke den konstante gnagende usikkerheten om han sil slutt ville bli klar eller om det hele endte med et brudd fra hans side. For ikke å snakke om den dårlige selvtilliten jeg fikk av at han surret slik frem og tilbake.

Så jeg gikk og har brukt tiden i etterkant på å innerst inne ventet på han.Ventet på at han skulle få gjøre seg ferdig med det han tydeligvis følte han hadde uoppgjort, men jeg orker ikke det lengre heller. For min egen del er jeg nødt til å gå videre nå, uansett om han skulle komme luskene i etterkant eller ikke fordi han endelig er klar for å binde seg.

Så mitt råd til deg; ikke bruk mer tid på det men gå videre i livet ditt!!

[Gjest Gjest]

Jeg hadde ett av på forhold for noen år tilbake. Det var et avstandsforhold. Mannen (midt i trettiårene uten barn) var tydeligvis veldig usikker på om han ønsket å satse på meg og mine to barn.

Etter 3 år gjorde jeg det slutt. 10 mnd etterpå, da jeg fortalte at jeg hadde begynt å treffe andre, gikk det opp for han at det var MEG han ville ha. Da fikk jeg julegaver/bursdagsgaver/ brev og til og med julekort fra foreldrene. Dette hadde overhode ikke forekommet de 3 årene vi var sammen. Desverre (for han) hadde jeg da godt videre med livet mitt......

[Gjest Gjest]

Meg som skrev innlegget over også . For å trøste deg litt, så var jeg sammen med min eks mann en stund før han gjorde det slutt. Han kom tilbake etter 14 dager og ærlærte sin kjærlighet, he, he. Stormforelsket som jeg var, tok jeg han tilbake. Vi giftet oss 2 år etter, og skilte oss 7 år etter det. Da var det 2 barn med i bildet. Gjorde bruddet mye mer komplisert. Vet ikke om dette var så mye trøst likevel, men poenget er jo at noen kommer tilbake, de må bare få tid på seg til å forstå hvor fantasiske vi er.....

[Gjest Gjest]

    Ingen som har opplevd at vedkommene som har dumpet deg har kommet krypende tilbake etter noen mnd    

←

Noks, mer som at han aaaaaaldri kom tilbake, for han er i dag gift med min tidligere bestevenninne......

Jeg hadde tatt han tilbake på flekken hvis han kom krypende....

Trist? Nei. Patetisk!

[Gjest Gjest]

Har ikke opplevd dette selv, men kjenner flere som har..Da har det vært pga. at den som har gjort det slutt etter en stund har begynt å savne unger og familieliv, som de var vant med. Altså, forhold der det er unger i bildet.

Kjenner også til (forhold uten unger) der den som gjorde det slutt har kommet krypende tilbake pga. sjalusi fordi den andre begynte å involvere seg i nytt forhold. Dette ser jeg imidlertid på som en "krampetrekning", og i de tilfellene jeg kjenner til har det ikke blitt bra igjen etterpå...

[Gjest Gjest]

Kjære trådstarter!

Akkurat dette skjedde med meg for litt over et år siden. Begge var 23 og studenter. Kjæresten gjorde det slutt, og jeg ble knust. Han var usikker på hva han ville (og han hadde ikke truffet noen andre heller), og jeg ble enda mer usikker og utålmodig på ham. Det endte altså med brudd. Jeg hadde også håp om at han kom til å angre, og i begynnelsen brukte jeg dette håpet for å komme gjennom dagene. Det var beintøft. Savnet etter ham, de ubesvarte spørsmålene, de knuste drømmene. Det var vanskelig å leve med i en periode, men jeg tok en dag av gangen. Sakte, men sikkert, begynte jeg å leve igjen. Jeg prøvde å leve livet mitt slik jeg ville. Gjøre ting som jeg likte å gjøre. Pleie meg selv slik jeg fortjener. Jeg innstilte meg på et liv uten ham, til tross for at jeg savnet ham mye og jeg elsket/elsker ham fortsatt.

Det gikk ca. 3 måneder før jeg hørte noe fra ham igjen. Han sendte meg en sms der han spurte hvordan det gikk med meg, og hva jeg drev med, osv... Jeg svarte aldri på den meldingen, fordi jeg følte meg fornærmet, hvis du skjønner hva jeg mener. Hvorfor skulle jeg fortelle ham hvordan jeg hadde det eller hadde hatt det, når han hadde såret meg så mye. Han fortjente ikke å vite noe som helst om meg, siden han ikke var i livet mitt lenger. Samtidig lurte jeg på hva som egentlig foregikk og jeg merket at følelsene mine for ham ble vekket igjen, men jeg prøvde å ignorere det, og ikke ha store forhåpninger. Men innerst inne, håpet jeg jo...Fornuften min sa det var dumt å håpe, men hjertet ville aldri gi opp.

Det gikk 2-3 uker, og han dukket plutselig opp på døra mi en kveld. Jeg var overrasket, og jeg var nysgjerrig på hva han egentlig ville. Jeg lot ham komme inn, og vi snakket lenge. Først litt generell pjatt, så kom det: "Jeg klarer ikke å leve uten deg. Ingenting fungerer lenger. Vil du gi meg en sjanse til?" Han slet mye på skolen, han klarte ikke å være glad med sine venner, han tenkte på det vi hadde hatt og savnet det, han savnet å være med meg, og innså hvor dum han hadde vært for å gi slipp på meg, osv...Jeg hadde vondt av ham, samtidig som jeg visste hvordan det var å ha det slik. Imotsetning til ham har jeg måttet ta meg sammen, siden jeg ikke hadde noe valg og ikke kunne regne med at han kom tilbake selv om jeg hadde håp. Det var ikke opp til meg.

Han kom altså tilbake etter 3,5 måned. Men historien min ender ikke her...

Det var vanskelig å få forholdet til å fungere igjen. Jeg stolte bare ikke på ham lenger og var usikker på ham. Jeg gikk på en måte rundt og lurte på når han skulle gjøre det slutt igjen. Jeg klarte ikke å åpne meg på samme måte som før, fordi jeg var redd for å bli såret igjen. Hvis han skulle forlate meg igjen, så ville det ikke gjøre så vondt, siden jeg ikke involverte meg så mye følelsesmessig som før. Han følte at han ikke klarte å nå inn til meg, og den nærheten vi en gang hadde var borte. I løpet av en periode på 6 måneder var det mye fram og tilbake mellom oss. Det gjorde selvfølgelig vondt hver jæ*** gang det var slutt, og vi tenkte at nå orker vi ikke mer. Men følelsene vi hadde for hverandre var fortsatt der. Det var frusterende...vi visste at vi elsket hverandre, men visste ikke hvordan vi skulle finne hverandre igjen.

I juni i år reiste vi vekk fra hverandre. Jeg dro til England, og han dro til USA. Jeg skulle bare på ferie i 2 uker, mens han skulle jobbe et annet sted, og deretter dra på utveksling, og kommer ikke tilbake før neste år. Siste gangen vi traff hverandre før vi dro til hvert vårt sted, måtte vi avklare at nå var det slutt mellom oss. Vi var begge frie og single. Det føltes så vondt, og absolutt ikke det jeg ville. Han sa til meg at prøver å gjøre det han tror er det beste for oss begge. Jeg var så redd for at nå som han skulle bli så lenge borte, var det kanskje større sjanse for at han skulle klare å gå videre. Han ville ikke at jeg skulle være i Norge og vente på ham, og se at forholdet ikke fungerte når han kom tilbake. Jeg hadde i så fall ventet forgjeves, siden jeg kunne bruke tiden til å komme meg videre istedenfor. Før han gikk på toget, ønsket han meg en fin ferie og vi sa våre avskjedsfraser. Det føltes like vondt som det aller første bruddet, men samtidig hadde jeg ikke gitt opp håpet om oss.

Nå er det 4 måneder siden sist jeg så ham og det går greit med meg. Jeg savner ham veldig og jeg vet at jeg fortsatt har følelser for ham. I løpet av denne perioden har han ringt meg én gang, og sendt meg én mail. Har fått et par meldinger fra ham også. Han skriver at han savner meg og tenker på meg, men jeg vet ikke helt hva han vil nå. Jeg venter jo på ham på en måte, men det er ingen garanti for at han vil komme tilbake til meg når han er i Norge igjen. Jeg prøver ikke å ha forhåpninger, men det er ikke lett. Samtidig har jeg innsett at jeg klarer meg helt fint uten ham også. Jeg stenger ikke meg selv inne, men er ofte ute med venner og trener en hel masse. Jeg har begynt å gjøre ting som interesserer meg, og jeg prioriterer meg selv mye mer. Selvtilliten min har vært på bånn ganske lenge, men jeg bygger meg selv opp igjen...sakte, men sikkert.

Uansett hvordan utfallet blir, så vet jeg at jeg er ok, og jeg kommer til å overleve det. Det har vært mange vonde stunder, men jeg har lært utrolig mye av dette forholdet. Jeg ser på hva jeg kunne gjort annerledes, og jeg ser hvilke tabber jeg har gjort, og hvor mye jeg har såret ham. Jeg håper og tror også at han har lært av sine erfaringer. Jeg sa til ham en gang at hvis vi er ment for å være sammen, så vil vi være sammen før eller senere.

Nå tar jeg en dag av gangen. Jeg lever livet mitt som vanlig. Så lenge jeg fortsatt elsker ham, vil jeg ikke klare å involvere meg med noen andre. Jeg prøvde i en periode å gjøre det, men det fungerte bare ikke. Jeg har også innsett at så lenge han sier at han elsker meg, og har lært av sine tabber, så vil han ikke svikte meg igjen. Jeg er ikke så redd som jeg var for en stund siden. Jeg tar tiden til hjelp, og tenker ikke på at jeg må møte noen andre, eller komme over følelsene mine fortest mulig. Jeg nyter hvert øyeblikk her og nå, og tar ting slik de kommer. Enkelte ganger må man bare gi litt f*** i ting (les:ham), og ikke analysere for mye, eller tenke på hva som kommer til å skje. Det som skjer, det skjer uansett. Vår oppgave er å takle det som kommer vår vei på best mulig måte. Jeg både gleder meg og gruer meg til neste år...Vet ikke hva som kommer til å skje, men jeg er ikke redd; ikke nå lenger.

Håper du fikk nytte av min historie. Ønsker deg masse lykke til! Og husk...det ordner seg alltid

Store klemmer til deg