monikabrx Skrevet 4. oktober 2006 #1 Skrevet 4. oktober 2006 Dot overasker meg, og sjokkerer meg att det er så mange som "kvitter " seg med dyra sine. Omplasserer, eller avliver dem. Jeg har min 3 hund, to av dem har vert et hellvete.! Men jeg har elsket dem med hud og hår.. Min første hund var en shæfer, onkelen min slo han så hardt i hue att han fikk hjernrystelse. Han var bare 10-12 mnd, da dette skjedde. Han hatet frammede menn, han var livredd, og oppførte seg derefter. Han ble 10 år, og levde ett godt liv,døde en naturlig død. Alle som kjente han mente att han var en fantastisk hund. Jeg hadde han til mental sjekk hos vet, de mente att han kunn truet, og att det ikke var fare for att han skulle bite. Men som hundeeier var det mit annsvar å holde han langt unna folk og dyr som ikke ønsket kontakt. for å si det sånn.. Dette krevde MYE xtra jobb fra min side. Min andre hund var en newfoundlender. Hun var født død, svigefar blåste liv i henne med munn til munn.. Efterhvert som dagene gikk, forstod de att det var en grunn til att hun døde under fødselen. Det var noe feil.. som oppdretter, kunne de ikke selge henne. Mannen min tok henne, jeg møtte mannen min rett efterpå,og bodde sammen med henne fra hun var 8 mnd. Det viste seg att hun hadde en hjerneskade,og att det var umulig å lære henne noe... Hun gjore fra seg inne til hun ble nesten 3 år Og tro meg...en nuffe tisser ikke litt.... Hun er den lykkeligste,blideste hunden jeg noen gang har møtt.. men som vi sier...hun hadde vel ikke vett på å være sur.. Hun døde, som følge av en ulykke.. Har nå en nuffegutt på nesten 80 kg...han blir snart 2 år.. Han har vert sta,stri og kranglete som de fleste hannhunder i den alderern. Men har roet seg betraktelig iløpet av sommer'n. Jeg har også hatt flere hamstere, alle har dødd en naturlig død.. Jeg har ikke hatt de enkleste dyra....men jeg har valgt dem, de har ikke valgt meg! Jeg mener seriøst att dersom man skaffer seg dyr, bør man ha dem til de dør! Det virker som det er alt for mange som tyr til bruk og kast metoden.. Vi snakker om levende vesner, med føleser... Mange skylder på alergi... Om man er virkelig glad i dyr, har men vel vert nokk i kontakt med dyr til å vite att men er alergisk.. (Det finnes selvfølgelig unntak, hvor alergien utvikler seg over lang tid) Jeg har foresten både astma og alergi, Men jeg elsker dyr!! Kann ikke leve uten, så jeg tar en pille og en dusj med spray hver dag. Jeg har alldrig kunnet holde meg unna dyr, så alergien viste jeg jo om da jeg skaffet dem. Så min oppfordring: vær så snill å tenk deg om ! ikke bare en ,men to og tre ganger før du skaffer deg dyr. Om du ikke har tenkt til å leve med dem til døden skiller dere ad....
Mossa Skrevet 4. oktober 2006 #3 Skrevet 4. oktober 2006 Noen ganger er det bedre å gi fra seg dyrene enn å beholde dem. De har jo alltid en sjanse å få et bedre hjem. Oppdager du at det er mer enn du kan takle er det faktisk bedre å gi dyret en ny sjanse hos noen andre. Men jeg klarer ikke skjønne at ikke folk kan undersøke hva en kan forvente når en får seg dyr. Det er så mange som gang på gang blir overrasket over mengden arbeid det kan være..og da har de ikke tatt seg tid til å forberede seg. Det er lurt å forhøre seg hos forskjellige dyreeiere, ikke bare hos oppdretteren, kennelen og dyrebutikken. Det du får beskrevet der er hvordan de fleste er av den arten/rasen...ikke hva du i verste fall kan ende opp med. Man må ta med i betraktningen at dyret du anskaffer deg overhodet ikke er som du forventer deg. Den dagen vi bestemte oss for at vi skulle ha hund, visste vi og var enige om at det ble til hunden ble gammel og døde. UANSETT!! Vi valgte å få et lite levende vesen inn i livet vårt, og da valgte vi samtidig å ta på oss det ansvaret og takle de problemene som evnt. ville komme. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har gått bak huset for å sparke i fjøsen og hyyyyle...for verre urokråke kan jeg ikke forestille meg!! Det kan ikke beskrives med ord hvor mye arbeid det var med henne. Vi var godt forberede på at det kunne bli tøft, men det var verre enn våre villeste fantasier. Men det var noe vi selv hadde valgt, og vi visste at vi kom til å takle det...og det gjorde vi. Vi har i dag en flott, snill, harmonisk og lykkelig hund. Alle de problemene vi hadde da forsvinner når vi ser hva vi har fått. Vi har også katt. Den ene, på tiende året, er like vill som når hun var kattunge. Men etter grundig undersøkelser visste vi at katter er så forskjellige som det er mulig å være. Vi snakket med alle vi kjente for å høre hva vi kunne forvente oss.
Gjest Gjest_Ramboline_* Skrevet 4. oktober 2006 #4 Skrevet 4. oktober 2006 Jeg er enig i det, får man seg et kjæledyr bør man ta seg av det også. Men ting går ikke alltid helt etter planen, og plutselig har man kanskje ikke mulighet til å gi dyret den omsorgen det fortjener. Da er det faktisk bedre å finne et nytt hjem.
Imax Skrevet 4. oktober 2006 #5 Skrevet 4. oktober 2006 Noen ganger er omplassering det eneste riktige, men: Det burde være vanskeligere å skaffe seg dyr. Nå får man jo kattunger kastet etter seg, og det gjør at man ikke tenker seg godt om på alle konsekvensene og livsendringene det betyr å ha et dyr i hus. Og ikke minst kostnadene. Tror folk tenker mer når de skaffer seg hund, for når du må spytte ut 10.000,- så er det noe annet. Folk bør også tenke på tidsperspektivet: En hund/katt kan fort leve i 15 år! Det er lenge, og du bør tenke "passer det i dag?" og også "Passer det om 10 år?". Kjenner f.eks. noen som ikke ville ha katt når de hadde småbarn i huset, og så anskaffet de seg katt som 27-åringer og nyetablerte Da sier det seg selv at det ble kræsj. Makan
Gjest Gjest Skrevet 4. oktober 2006 #6 Skrevet 4. oktober 2006 Folk bør også tenke på tidsperspektivet: En hund/katt kan fort leve i 15 år! Det er lenge, og du bør tenke "passer det i dag?" og også "Passer det om 10 år?". Kjenner f.eks. noen som ikke ville ha katt når de hadde småbarn i huset, og så anskaffet de seg katt som 27-åringer og nyetablerte Da sier det seg selv at det ble kræsj. Makan ← Enig. Vet om mange, selv oppegående folk som ikke tenker på det. Feks lar seg overtale av at husets tolvåring har fryktelig lyst på en hund - selv om alle i huset jobber mer enn 100% og tolvåringen snart er tenåring. Det å ha et dyr er faktisk snakk om en livstil - og evt en livsstilsendring. Dyret kan ikke settes bort som en umoderne sofa.
Gjest snikkelora Skrevet 4. oktober 2006 #7 Skrevet 4. oktober 2006 Synes det er mange som tar lett på det å ha dyr. Men av og til er det det beste om dyret får et nytt hjem.. Men det værte jeg ser er annonser på katter. Folk som plutselig har blirr allergiske. Joda det kan nok skje, men tror nok ikke det er sannheten i alle tilfellene! Hvorfor tester ikke folk seg før dem får seg katt da?! Jeg testa meg for katt før vi bestemt oss, og fikk beskjed om at jeg tålte katt, men ikke kanin. Vel, vi skal ikke ha kanin
Gjest gjesta Skrevet 4. oktober 2006 #8 Skrevet 4. oktober 2006 (endret) Jeg er så utrolig enig med deg, Monikabrx. Fatter ikke hvordan folk greier å bare "kvitte" seg med et dyr de har hatt lenge, fordi det ikke passer lenger. Det burde de ha tenkt på lenge før de fikk seg dyr. Min mor omplasserte den nydelige hunden vår nå for nesten et år siden, hun syntes ikke hun hadde tid til den lenger etter at hun ble skilt. Jeg var jo forsåvidt glad for at hun ikke avlivet den, som hun også tenkte på, men jeg var så sint på henne at jeg ikke snakket med henne på to måneder. Jeg er også litt allergisk, men skal skaffe med en hund om ikke så lenge, for jeg synes absolutt at det er verdt litt ubehag og piller for å kunne ha en. Edit: stygg skriveleif Endret 4. oktober 2006 av ayrabeth
Mossa Skrevet 4. oktober 2006 #9 Skrevet 4. oktober 2006 Denne passet så fint her!! Har lest denne før..og jeg har bare lyst å grine hver eneste gang!!
Gjest gjesta Skrevet 4. oktober 2006 #10 Skrevet 4. oktober 2006 Denne passet så fint her!! Har lest denne før..og jeg har bare lyst å grine hver eneste gang!! ← Så utrolig tist, og så utrolig sant. Jeg er glad jeg ihvertfall vet at vår hund ble omplassert til snille mennesker, og har det bra.
Gjest gjesta Skrevet 4. oktober 2006 #11 Skrevet 4. oktober 2006 (endret) Slettet Endret 4. oktober 2006 av ayrabeth
moka Skrevet 4. oktober 2006 #12 Skrevet 4. oktober 2006 men er ikke så lett når hunden endrer atferd og begynner å glefse etter folk, går jo ikke an å omplassere den da. så hunden må nok bøte med livet da.
Vendie Skrevet 4. oktober 2006 #13 Skrevet 4. oktober 2006 (endret) Enig i at det er alt for mange som tar for lett på det med å skaffe seg dyr. Utrolig at folk ikke kan ha vett til å skaffe seg informasjon om hva det faktisk innebærer å HA et dyr, før man faktisk gjør det! Også får man liksom sjokk da, for eksempel når hunden kommer i puberteten og blir et mareritt å ha i hus, aner ikke hvordan de skal takle det, og vips - enda en stakkar som havner til omplassering fordi eieren plutselig ble "allergisk". Eller at man så utrolig gjerne ville ha en hund, men siden man allerede hadde katt og katta ikke gikk sammen med hunder, kvittet man seg bare med katta. Endret 5. oktober 2006 av Vendie
Vendie Skrevet 4. oktober 2006 #14 Skrevet 4. oktober 2006 Denne passet så fint her!! Har lest denne før..og jeg har bare lyst å grine hver eneste gang!! ← Hørte et lydspor for en stund siden der en mann satt og leste originalen (på engelsk), fyren hulket og gråt mens han leste, jeg trodde jeg skulle daue! Hvis du fikk LYST til å grine av å lese den, skulle du hørt det der du!
monikabrx Skrevet 4. oktober 2006 Forfatter #15 Skrevet 4. oktober 2006 Problemet jeg ser rundt meg , er att folk skaffer seg et dyr.. Så går det noen mnd eller år, så kunne de ikke ha den lenger... Så går det noen måneder eller år igjenn, så skaffer de seg et nytt. så går det kansje noen måneder eller år, så passet ikke det så bra lenger. H*n tissa inne h*n ødela ting osv..osv.. dette overasker liksom de samme menneskene om og om igjenn. En jeg kjenner, har en dalmantiner på 1 år. Hun lurer på om noen vil ha den, da hun ikke har tid lenger forde hun skal begynne å jobbe full tid. Kunne hun virkelig ikke forutsi att hun skulle jobbe 100%? stadig hører jeg om dyr som må omplasseres forde det er noe "galt" med dem. Om det er noe GALT med dem,bør de avlives, ikke omplasseres. Da galt betyr fysisk eller psykisk syk i mine øyne. Selvfølgelig skal man ikke beholde et dyr som er agresiv og farlig. Alle som kjenner meg, vet att jeg ånde og lever for dyra. Stadig får jeg spørsmål, du vil ikke ha en...... da? Den er veldig snill.... Mange skaffer seg et dyr og får seg en overaskelse, da det viser seg att ikke alt gikk efter planen. Dyr er på mange måter som oss mennesker, alle har vi forskjellige behov. sammenlign gjerne med barn: Noen barn har problemer med å lære, lese/skrive/regne . Noen er sengevetere i mange år... Noen er innesluttet og sjenerte... Andre er høyt og lavt... Men man gir jo ikke opp.! Man legger inn den ekstra tiden som trengs, for å hjelpe barnet over kneika. Man gir den ekstra oppmerksomheten og trening som trengs. Det er meget skjelden foreldrene gir opp. Hvorfor er det så mange som er villig til å gi opp dyra sine? Hvorfor er det så mange som skaffer seg dyr, uten å tenke på att hunden eller katten de skaffer seg kansje har spessielle behov? Det skremmer meg å se rundt meg på familie ,venner,kolegaer og bekjente. Jeg kan komme på besøk og si hvor er (navnet på dyret). Å hun måtte vi gi bort.. Det koster liksom ikke en kalori å si den settningen. Det som skremmer meg mest er hva disse menneskene lærer barna sine! Det er jo bare ett dyr...vi kan skaffe en ny senere.
Gjest gjesta Skrevet 5. oktober 2006 #16 Skrevet 5. oktober 2006 En jeg kjenner, har en dalmantiner på 1 år. Hun lurer på om noen vil ha den, da hun ikke har tid lenger forde hun skal begynne å jobbe full tid. Kunne hun virkelig ikke forutsi att hun skulle jobbe 100%? ← Du skriver virkelig bra monikabrx, og du har så rett. Er det virkelig mulig å tenke så kort? Kunne hun virkelig ikke forutse at hunden skal leve i 10-15 år? Det er så typisk med alle disse dalmantinerene for tiden, de ble jo så populære etter filmene (som jeg akkurat har skrevet om i en annen tråd). Og alle synes de er så pene, og mange barnefamilier skaffer seg dem, uten å tenke på at det ikke akkurat er den mest barnevennlige rasen, at pelsen ikke egner seg for kalde steder, og at de trenger masse mosjon. Jeg var på en vanlig dyreforretning en gang, "snakka" litt med kaninene og de andre dyra i kroken der dyra er. Så kom det en familie på 3, mor og far i 25-28års alderen og barnet 3-4år. Så ser de på kaninene og mora sier til ei jente som er ansatt: Vi tenkte kjøpe kanin til han(peker på barnet), men vi vet ikke helt hvilken vi vil ha Ansatt: nja, du kan jo velge mellom kjønn og farger da... Mor: Jaa, men jeg syns den litt store (dvergwedder på 4mnd) var finest farge på, men den lille(dvergwedder ca. 2mnd) var mye søtere fordi den er så liten. Dere har ikke flere sånne små vel? Vi vilhelst ha en liten for vi har veldig liten plass i leiligheten. (HERREGUD tenkte jeg) Ansatt: Ja, men den lille vil jo bli like stor som den andre der og de blir enda litt større når de er voksne. Mor: Åhh, jammen, finnes det ikke sånne kaniner som den(peker på dvergwedderen) som forblir så små da?? Etter dette gikk jeg, orka ikke tanken på å se en stakkars kanin bli tatt med av den gjengen der. Kunne ikke jobba i dyrebutikk jeg, hadde nekta enkelte kunder å kjøpe noe som helst ← Åh, herregud.
Vendie Skrevet 5. oktober 2006 #17 Skrevet 5. oktober 2006 (endret) Det som skremmer meg mest er hva disse menneskene lærer barna sine! Det er jo bare ett dyr...vi kan skaffe en ny senere. ← Ja! Nesten så man får lyst til å banke litt vett inn i skallen på sånne. Endret 5. oktober 2006 av Vendie
Fru.U Skrevet 6. oktober 2006 #18 Skrevet 6. oktober 2006 Vi fant en kattunge i postkasse en dag vi. Lettere forbløffet over den veldig originale løsningen på "problemet". Stakar liten. Når det gjelder det med allergi føler jeg for å fortelle min historie. Jeg har vokst opp med katter hjemme og da jeg endelig fikk meg en skikkelig mann var det selvfølgelig en som hadde katt. Etter en stund sammen skaffet vi en katt til og vår lille familie med to mennesker og to katter er helt super! For ca to år siden begynte allergien å smyge seg på. Det tok ca ett år fra de første tegnene kom til alle tester var tatt og konklusjonen var flere typer allergi og at allergien mot katter (og også andre dyr) var meget kraftig. Legen min lo av meg da jeg spurte hva jeg kunne gjøre. Svaret var visst kun ett; kvitte meg med kattene. Jeg fikk en skikkelig leksjon av legen og fikk også forklart at dersom jeg ikke slutter å utsette meg for det jeg reagerer på så vil jeg bare bli værre og værre. Jeg var bånn fortvila. Men man kvitter seg ikke med familien sin! Løsninen for meg har blitt homopati og akkupunktur i kombinasjon. Dette var helt fremmede behandlingsformer for meg, men mannen min tok en runde på nettet og fant ut at dette var et alternativ verd å prøve. Det har hjulpet masse. Jeg er ikke kvitt allergien 100% men kan fint omgås kattene mine som vanlig uten store plager. Til gjengjeld forsøker jeg å unngå alt annet som jeg er allergisk mot. Jeg kan til en viss grad skjønne at folk ikke klarer å beholde sine dyr når sykdom rammer, men er enig med mange her at sykdomen nok som oftest er et påskudd. Jeg orker ikke engang prøve å forstå hvordan de er innvendig de menneskene som bare setter fra seg katten sin i bur på p-plassen på Gardermoen og reiser på ferie. Sånne mennesker mangler noe!
monikabrx Skrevet 6. oktober 2006 Forfatter #19 Skrevet 6. oktober 2006 Ja, alergine kan vere kraftig, og den kan komme efter lang tid .... Men det gjelder dessverre i de ferreste tillfellene. Det er mange av de samme menneskene som skaffer seg nye dyr, med beskjeden om att : vi ville prøve en gang til.
la Flaca Skrevet 8. oktober 2006 #20 Skrevet 8. oktober 2006 Jeg testa meg for katt før vi bestemt oss, og fikk beskjed om at jeg tålte katt, men ikke kanin. Vel, vi skal ikke ha kanin ← Ang allergi: Katteallergi kan utvikle seg på et halvår, og kortere om du har andre allergier fra før. Så det finnes ingen garantier - bortsett fra å la være å anskaffe seg dyr. Det er vel heller ikke å anbefale å dysse ned symptomene med piller etc. til det blir så ille at man ikke tåler noe som helst og allergien blir skikkelig alvorlig!
Anbefalte innlegg