Hva hvis kjærlighet ikke er nok?

[Gjest Gjest]

Jeg er vel kanskje i en spesiell situasjon.

Jeg traff denne mannen for snart 5 år siden. Og det bisarre her er at han er en kamerat av min far.

Vi ble samboere, og trosset alt og alle, for snart 4 år siden. Og vi er begge ens med at vi vil ha hverandre livet ut. Det har vært tøft som fy, mange opp og ned-turer. Det endte selvsagt med at min far ikke snakker med han noe mer, mens vårt forhold er som det alltid har vært. Så lenge jeg har det bra osv.

Greia her er, at vi knapt har hatt noe sexliv siden vi traff hverandre. Det var fantastisk de 4 første mnd, så stoppet bare alt. Og jeg har på en måte forsonet meg med at det er prisen å betale, for dette er mannen jeg vil leve med. Men nå stopper det meste seg selv...

Jeg merker at det begynner å bli tungt å aldri føle at noen aldri vil ha deg. At det begynner å gå på selvtilliten løs. Bli selvdestruktivt på en måte..

Han er redd for at jeg skal finne ut av dette om 10 år og gå fra han. Eller at han skal finne ut at jeg har hatt et forhold til en annen. Dette er egentlig utenkelig for meg, men samtidig så merker jeg at jeg kanskje begynner å få en litt lavere terskel for slike ting. Og det er skremmende! Jeg er lei av å føle meg som en venninne og sparrings-partner. Jeg vil ha spenning!

Men så tenker jeg at hvis jeg går, og treffer en ny, så forsvinner jo spenningen relativt for uannsett... Why change a winning team?

Det er så mye bak her, som spiller inn.

I går hadde vi en prat om nettopp dette, hvor han vil at vi tenker oss om. Denne praten kommer forsåvidt hver høst, det er nok en årstid han takler dårlig. Men nå tenker jeg annerledes... Det vil være et sant helvete å gå, for jeg vil jo ikke. Men samtidig, så skriker et annet liv etter meg. Bakdelen er, er det virkelig så spennende?

Kan man kanskje leve et liv uten noe særlig sex? Problemet hans er nok hvem jeg er. At jeg er dattern til en kamerat han hadde en gang. At det er blir helt absurd å ha den siden av et samliv med meg. Og jeg forstår det...

Og det er trist. For dette ser rimlig mørkt ut.

Hva gjør man da?

Og det føltes godt å bare få litt ting ut til folk man ikke kjenner. Så hvis noen klarer å sette seg inn i situasjonen, kom gjerne med innspill. De er sårt trengt akkurat nå...

Det er 15 år mellom oss. Jeg nærmer meg 30 og han litt over 40.

[~white lady~]

Jeg skjønner egentlig ikke problemet ditt. Hva er galt med å bli sammen med en kamerat av faren din? 15 år i aldersforskjell er da ikke sååå mye.

Og dere kan ikke ha et sexliv fordi kameraten synes det blir feil? Hm, dette tror jeg du må forklare nærmere.

Men håper dere klarer å finne ut av det!

[løve70]

Jeg kan vanskelig se for meg at et samliv uten sex har noen fremtid.

[Gjest gjesta]

Hvorfor jobber dere ikke for å få sexlivet til å fungere? Hvis det er det eneste som er galt med forholdet, burde det da gå an å ordne opp i det. Aldersforskjellen er da ikke uoverkommelig.

(Men jeg synes at faren din og kjæresten din burde prøve og ordne opp i ting også da, så ble det kanskje litt enklere for dere.)

[Amber]

Du skriver ikke hvorfor samlivet ikke fungerer. Klarer han ikke å ha sex fordi han kjenner faren din..?

Tanken min er at dette ikke vil gå. Et forhold uten intimitet?

Mulig du tror du kan leve med dette nå. Men en dag våkner du og finner ut at du ikke kan det. Hvorfor da "kaste" bort tiden din? Du er tross alt bare 30 år...

Vondt ja, men bedre nå enn når du er 38?