Deprimert kjæreste

[Sprint]

I sommer flyttet jeg bort fra familien og sammen med kjæresten min. Vi var kjempeforelsket og klare for å bli samboere. Hun har i lengre tid slitt med depresjon, og dette var jeg klart over. Men jeg hadde hele tiden håp og tro på at dette skulle bli bedre når vi flyttet sammen og ting generelt ble bedre. Slik har det dessverre ikke gått.

Hun tenker stort sett bare negative tanker og skyver disse over på meg. Jeg har alltid vært en gutt med godt humør og et smil på lur. Nå merker jeg at humøret er blitt dårligere, jeg føler meg sliten og lei. Hver dag må jeg høre på syting og klaging fra henne om hvor forferdelig dagene og ukene hennes er. Hun studerer og har et relativt krevende studium. Hun jobber likevel svært sjelden med skolen, bruker mye mer tid på å klage over hvor mye hun har å gjøre.

Jeg begynner å bli sliten og lei av all klaging og syting. Er ikke sikker på om jeg elsker henne lenger heller. Det blir for mye for meg... Men jeg er redd for å ta det opp med henne. Hun er svært følsom og jeg er redd at dersom jeg tar det opp, vil hun knekke fullstendig sammen. Og selv om jeg kanskje ikke elsker henne lenger så er svært glad i henne og ønsker ikke å se henne bryte sammen.

Hennes negative holdning og stadige klaging påvirker meg og bryter meg ned. Jeg blir sliten og nedbrutt. Jeg er lei av å komme hjem til en leilighet hvor det første jeg må gjøre er å rydde etter henne. Siden hun er depressiv og sliten orker hun ikke å gjøre så mye i hjemmet noe som da resulterer i mer arbeid for meg. Jeg har en krevende 8-16 jobb og det blir da veldig slitsomt å ta seg av all matlaging og rydding når jeg kommer hjem. Hvis hun bare kunne bidratt litt og prøvd å sette seg inn i min situasjon...

Før vi flyttet sammen hadde vi avstandsforhold og siden jeg nå har flyttet til henne bor jeg langt fra familien min. Jeg har alltid hatt et nært og godt forhold til familien min og følgelig savner jeg dem veldig. Hun nekter meg på ingen måte kontakt med dem, men ønsker ikke at jeg skal besøke dem for ofte. Hun liker ikke tanken på at jeg for eksempel tar en langhelg hjemme en helg hun ikke har mulighet. Jeg oppfatter dette som utrolig egoistisk. Selv har hun ikke et så bra forhold til familien sin og jeg er redd hun ikke helt klarer å sette seg inn i min situasjon. Når jeg i alle år har hatt et bra forhold til mine nærmeste er det svært vanskelig å bo langt borte fra dem.

I hennes familie er det mye "drittslenging". Det er liksom om å gjøre og finne feil og mangler hos hverandre. Hun har begynt å se etter feil i familien min og påpeker det til stadighet. Detter er svært sårende for meg, og selv om hun unnskylder seg i ettertid er det grenser for hvor mange ganger man kan gjøre slikt.

I det hele så føler jeg at hun bryter meg ned og sliter meg ut. Jeg orker ikke stort lenger og ser mørkere på hverdagen. Slik kan jeg ikke leve...

Jeg føler at det ikke er riktig av meg å bli værende i forholdet når jeg føler det slik som jeg gjør, men vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut. Jeg ser at det er umulig å komme ut av forholdet uten at hun blir fryktelig såret og antagelig bryter fullstendig sammen. Hun elsker meg utvilsomt og har blitt avhengig av meg.

Er det noen som har vært i en lignende situasjon og som kan gi råd og hjelp?

På forhånd takk

[Smascha]

Først og fremst:

Du må vere en utrolig flott fyr: omsorgsfull, lojal, tålmodig er bare begynnelsen.

MEN spørsmålet er hvor lenge du fortsetter å være det, for det virker som om samboeren din suger det positive ut av deg. Du tar hensyn til henne, og backer henne opp, men du mottar ingenting........

Bottomline: jeg tror at du, bare ved å ha skrevet dette innlegget egentlig vet hva du må gjøre...

Du bør se at du ikke klarer å hjelpe henne hvis dere fortsetter i samme tralten.

Ved et eventuellt brudd, vil hun bli tvunget til å ta tak i sine problemer.

Lykke til!

PS: ta en tur hjem til familien din, uten henne, for å tenke gjennom saker og ting og å få litt avstand. Familien din blir sikkert utrolig glade! Du også!

[Fiol]

Går hun til psykolog da? Det ville kanskje lettet en del for deg.. Så kan hun prate ut til en annen, og du slepper og få høre alt. Jeg har ikke mye erfaring med dette, og dette virker som en vanskelig situasjon.

Men du kunne jo prøvd å tatt opp litt av det, og sagt at du har det veldig slitsomt for tiden. Kanskje tatt hun med ut på middag. Hatt det koselig, og tatt det opp i en litt mer hyggelig tone..

Og ja, du burde dra hjem til familien din en tur. Få ting litt på avstand og kanskje prate litt ut om det.

Lykke til!

[Sprint]

Takk til både Smascha og Fiol for deres svar.

Ja, hun går til psykolog og har gjort det i flere år. Hun har i følge psykologen gjort store fremskritt de siste årene. Jeg er tålmodig og håper selvsagt at alt vil bli bra. Men samtidig må jeg innrømme at selv min tålmodighet er i ferd med å ta slutt. Jeg tror ikke på noen plutselig endring i hennes "tilstand" og er usikker på hvor mye lengre jeg orker dette.

Mitt store problem er å ta det opp med henne. Jeg at hun kommer til å bli sint , frustrert og lei seg dersom jeg tar det opp. Sint vil hun bli uansett i hvilken situasjon dette blir tatt opp. Hun har et stort temperament... Men som Smascha sier så vet jeg jo egentlig hva som må gjøres.

Jeg får prøve å bygge opp litt mot og så får jeg se hva som skjer...

Takk til dere begge for fine tilbakemeldinger i alle fall

[Gjest Gjest]

Jeg synes du bør ta det opp med henn, ikke nødvendigvis det at du er usikker på om du fortsatt elsker henne (det tror jeg kan forandre seg om dere klarer å jobbe sammen om dette, hvor hun altså må "skjerpe seg " litt). Si at det er veldig vanskelig for deg sånn det er nå, og at det ikke er riktig at du skal ha dårlig samvittighet om du vil hjem til familien din en helg uten henne. det er rett og slett noe hun må tillate deg.

Si også at det ikke er rettferdig at hun vender negativiteten mot deg. Dette er etter mitt syn også noe som gjør det vanskeligere for henne å jobbe med depresjonen - hun vender det mot DEG i stedet for å se at det ligger hos henne selv. Jeg har opplevd noe liknende hos ei venninne, og jeg kan være sånn selv mot kjæresten min - han sier heldigvis i fra. Jeg tror faktisk det er BRA både for henne og deg om du sier fra, jeg. Selv om hun blir såret og ikke forstår det der og da gir du henne mulighet for å se at det hun gjør sårer deg.

Synes også du virker veldig reflektert rundt dette - jeg håper virkelig du finner ut av det. Lykke til:-)

[Gjest Gjest]

(en del av det å være psykisk syk er jo at man har visse handlingsmønstre - forsvarsmåter eller måter å takle hverdagen på. For meg virker det som det å vende ting mot deg, og ikke ta tak i ting som f eks studiene, er slike mønstre. Selv om hun kanskje har blitt mye bedre de siste årene kan det hende hun gjør slike ting nokså ubevisst. Om du setter grenser - det må du nesten, for din egen del, kan det hende det ikke er så umulig for henne å se poenget ditt som du frykter.)

[Nilma]

Jeg er tålmodig og håper selvsagt at alt vil bli bra. Men samtidig må jeg innrømme at selv min tålmodighet er i ferd med å ta slutt. Jeg tror ikke på noen plutselig endring i hennes "tilstand" og er usikker på hvor mye lengre jeg orker dette.

←

Dere har vært samboere siden i sommer, og tålmodigheten din er i ferd med å ta slutt? Hva trodde du egentlig, at å flytte sammen med deg skulle være en vidunderkur som plutselig gjorde henne frisk? Kjære vene, dersom jeg noen gang blir syk, det være seg psykisk eller fysisk, så håper jeg virkelig at min samboers tålmodighet varer lenger enn et par måneder.

Jeg skjønner at du har det slitsomt, og det kan godt være at hun kan gjøre mer for å forbedre situasjonen for dere begge, men hun er tross alt syk og går neppe inn for å gjøre livet ditt vanskelig.

[Gjest Gjest]

Dere har vært samboere siden i sommer, og tålmodigheten din er i ferd med å ta slutt? Hva trodde du egentlig, at å flytte sammen med deg skulle være en vidunderkur som plutselig gjorde henne frisk? Kjære vene, dersom jeg noen gang blir syk, det være seg psykisk eller fysisk, så håper jeg virkelig at min samboers tålmodighet varer lenger enn et par måneder.

Jeg skjønner at du har det slitsomt, og det kan godt være at hun kan gjøre mer for å forbedre situasjonen for dere begge, men hun er tross alt syk og går neppe inn for å gjøre livet ditt vanskelig.

←

For det første er det ikke sikkert han var klar over hvor mye det kom til å prege hverdagen. For det andre vet du kanskje ikke hvordan det er å leve sammen med en som er såpass syk at vedkommende ikke ser sin egen rolle i det, men trekker den andre ned. Man kan unnskylde det, selvsagt, men det er likevel vanskelig å leve med det. I det tilfellet jeg har sett hvor det har gått "bra", er hvor samboeren faktisk er så tilbaketrukket i sitt eget liv at han ikke tar seg nær av kjærestens oppførsel. Ikke et idealforhold fra min synsvinkel, men det funker jo for dem.

Trådstarter skriver heller ingenting om at han trodde det var noen vidunderkur at de flyttet sammen. Man vet jo aldri hvordan det er å bo sammen med noen før man gjør det, og når man har et avstandsforhold er det ikke alltid lett å se de største problemene. Folk takler dessuten depresjon og psykisk sykdom forskjellig, det er umulig for en "utenfor" å vite hvordan det er å omgåes en syk person i det daglige før man faktisk blir kjent med dette mennesket. Min erfaring er at jeg har kuttet ut (gjensidig, forsåvidt) ei venninne som ikke klarte å vise tillit og grunnløst beskyldte meg for det ene og det andre fordi hun ikke har det bra med seg selv - jeg følte hverken at jeg bidro med noe for å gjøre det lettere for henne eller at jeg fikk noe igjen for å prøve.

Jeg har også en samboer som kan ha endel veldig dårlige dager (det samme kan jeg), men vi løser det ved å kommunisere om det. Om man ikke klarer det (at den ene ikke innser sin el av problemet og i det minste viser forståelse for at den andre synes det er vanskelig), og det blir flest av de utelukkende kjipe dagene, da er det ikke rart om ikke alle holder ut.

[Nilma]

For det første er det ikke sikkert han var klar over hvor mye det kom til å prege hverdagen. For det andre vet du kanskje ikke hvordan det er å leve sammen med en som er såpass syk at vedkommende ikke ser sin egen rolle i det, men trekker den andre ned. Man kan unnskylde det, selvsagt, men det er likevel vanskelig å leve med det. I det tilfellet jeg har sett hvor det har gått "bra", er hvor samboeren faktisk er så tilbaketrukket i sitt eget liv at han ikke tar seg nær av kjærestens oppførsel. Ikke et idealforhold fra min synsvinkel, men det funker jo for dem.

Trådstarter skriver heller ingenting om at han trodde det var noen vidunderkur at de flyttet sammen.

Han skriver jo vitterlig:"Men jeg hadde hele tiden håp og tro på at dette skulle bli bedre når vi flyttet sammen og ting generelt ble bedre. " Jeg strekker kanskje tolkningen noe langt for å sette det på spissen, men sånn kan det i hvert fall oppfattes.

Man vet jo aldri hvordan det er å bo sammen med noen før man gjør det, og når man har et avstandsforhold er det ikke alltid lett å se de største problemene. Folk takler dessuten depresjon og psykisk sykdom forskjellig, det er umulig for en "utenfor" å vite hvordan det er å omgåes en syk person i det daglige før man faktisk blir kjent med dette mennesket. Min erfaring er at jeg har kuttet ut (gjensidig, forsåvidt) ei venninne som ikke klarte å vise tillit og grunnløst beskyldte meg for det ene og det andre fordi hun ikke har det bra med seg selv - jeg følte hverken at jeg bidro med noe for å gjøre det lettere for henne eller at jeg fikk noe igjen for å prøve.

Jeg har også en samboer som kan ha endel veldig dårlige dager (det samme kan jeg), men vi løser det ved å kommunisere om det. Om man ikke klarer det (at den ene ikke innser sin el av problemet og i det minste viser forståelse for at den andre synes det er vanskelig), og det blir flest av de utelukkende kjipe dagene, da er det ikke rart om ikke alle holder ut.

←

Jeg skriver som sagt at jeg har all mulig forståelse for at det er vanskelig, jeg er til og med sikker på at det er fryktelig vanskelig. Men av og til må man bare takle at ting er vonde og vanskelige, det er faktisk en del av livet. Det jeg reagerte på er at han er villig til å gi opp etter noen få måneder. Beklager, men en slik lettvint, om man kan bruke et slikt ord, innstilling er ganske langt fra hva i hvert fall jeg ville ha forventet fra et forhold.

[Sprint]

Jeg trodde selvsagt ikke at alt skulle løse seg når vi flyttet sammen. Jeg visste på forhånd om hennes problemer, men trodde ikke det skulle prege hverdagen så mye som det gjør. Dersom jeg er sliten en dag og prøve å fortelle henne det får jeg en lekse tilbake om hvor fryktelig tungt hun har det og hvor mye hun har å gjøre. Det er slitsomt...

Føler at jeg ikke kan ha en tung periode eller være nedbrutt, for uansett så har hun det verre. Jeg blir sliten av å høre henne ramse opp alt som er galt og fælt. Selv når vi planlegger noe moro sammen så ser hun på det som en belastning og snakker negativt om det. Det bedrer ikke min situasjon... Det føles håpløst å gjøre noe bra når det alltid knyttes noe negativt til det.

Jeg har prøvd å fortelle henne at hun ikke må knytte negative ting til alt og han hun må prøve å ikke bekymre seg så mye som hun gjør. Men jeg tror ikke hun tar meg helt på alvor og forstår ikke hvor mye dette sliter på meg. Og det er nettopp det som er vanskelig å fortelle henne også. Jeg vet at hun vil bli fryktelig lei seg om jeg forteller henne hvordan jeg har det...

Det føles så sykt vanskelig... jeg kan ikke fortsette slik som nå, men jeg ønsker heller ikke å såre henne...

Jeg vil egentlig ikke gi opp, men ønsker å løse situasjonen. Dessverre tror jeg ikke at hun, blant alle sine problemer, har nok energi til å sette seg inn i min situasjon og virkelig forstå hvordan jeg har det.

Jeg får tenke litt til...

Takk for alle tilbakemeldinger.

[Nilma]

Jeg vil egentlig ikke gi opp, men ønsker å løse situasjonen. Dessverre tror jeg ikke at hun, blant alle sine problemer, har nok energi til å sette seg inn i min situasjon og virkelig forstå hvordan jeg har det.

←

Jeg synes det er flott å lese at du ønsker å løse situasjonen. Og da tror jeg at gjesten her har et poeng:

(en del av det å være psykisk syk er jo at man har visse handlingsmønstre - forsvarsmåter eller måter å takle hverdagen på. For meg virker det som det å vende ting mot deg, og ikke ta tak i ting som f eks studiene, er slike mønstre. Selv om hun kanskje har blitt mye bedre de siste årene kan det hende hun gjør slike ting nokså ubevisst. Om du setter grenser - det må du nesten, for din egen del, kan det hende det ikke er så umulig for henne å se poenget ditt som du frykter.)

←

Skal ting bedre seg må du nesten dele med kjæresten din hvordan du føler det, og som gjest over her sier, sette grenser. Situasjonen blir neppe bedre uten at du/dere tar tak i den på noe vis, og skulle ting da fremdeles synes uoverkommelige, så kan du i hvert fall vite at du har gjort ditt beste. Jeg regner med at det tross alt er en grunn til at du ble glad i henne i utgangspunktet, og det er vel kanskje verdt å prøve å finne tilbake til?

Jeg ønsker dere begge lykke til.

[Gjest gjest1]

Hva med å fortelle henne hva du føler da, om f.eks at du føler at en tung dag for deg ikke betyr noe, for hun har det jo så mye værre, og er veldig flink til å påpeke det?

Kanskje det kan få henne til å åpne øynene litt for andre enn seg selv (å være egoistisk er vel også en del av "sykdommen"), Ta det pent og ordentlig opp med henne, få henne til å sette seg ned og forstå at nå skal det prates, og fortell akkurat hva du føler om ting, og hva dere kan gjøre for å forandre på det. Kanskje hun blir tatt litt på senga om du sier dette, men det kan hende hun da åpner øynene for at noe må gjøres ellers mister hun en god kjæreste til slutt!

[Ciara]

Kjære TS,

jeg synes du virker både omsorgsfull og glad i denne jenta, og jeg forstår godt at du er sliten og oppgitt nå. Det ER ille å bli påvirket negativt av en kjæreste når man prøver å være den som drar opp stemningen. Det er jo det som jeg selv synes er så bra med å ha samboer, nettopp at han kan få meg i bedre humør når jeg er sur (og motsatt, selvfølgelig). Og jeg forstår godt at du savner det. Dere må finne en måte å leve sammen på der hun føler seg støttet samtidig som du ikke blir knust under byrdene. Hvis du legger det fram på den måte du gjør her, så kan jeg ikke forstå annet enn at hun burde skjønne deg. Og skjønner hun deg ikke, blir jo valget enda enklere, ikke sant? I et forhold kan ikke den ene parten gi og gi hele tiden, det er klart at du kan kreve mer, om enn ikke så mye. Om ikke annet, så må du få lov til å lufte dine egne problemer, og hun bør prøve å ikke komme med unødvendige negative tilbakemeldinger. Det er vel ikke lett når hun er syk, men noen endringer burde være mulig.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Du kan prøve å endre hennes handlingsmønster ved å bruke et oppdragelsestriks (klassisk kondisjonering, litt det samme som når man lærer opp en hund .

Hver gang hun syter og klager, så må du ikke gi henne oppmerksomhet (husk at å bli sint og sur er også en form for oppmerksomhet) , ikke svar, bare ingorer henne (så lenge det ikke er noe veldi alvorlig).

Og motsatt, gi henne oppmerksomhet når hun er positiv og gjør noe som er bra (for seg selv). Etterhvert vil hun kanskje se at det ikke funker med sytingen.

Dette krever sikkert veldig mye tolmodighet fra din side, og det er lett å glemme seg. Men du kan jo prøve.

[Gjest Gjest]

Dessverre tror jeg ikke at hun, blant alle sine problemer, har nok energi til å sette seg inn i min situasjon og virkelig forstå hvordan jeg har det.

Nei, er hun veldig psyk så kan hun nok ikke det. Jeg er/har vært i samme situasjon som henne, men takket være en helt fantastisk snill og tålmodig samboer så er jeg ikke langt i fra frisk i dag. Han har støttet meg og trøstet, lyttet og tatt seg av meg, men har krevd mye av meg og vært veldig sta når det gjelder sine egne behov. Jeg tror vi begge har vokst på dette forholdet og det har bare blitt finere og dypere etter som tiden har gått.

Den siste tiden har han hatt det litt vanskelig, og da har jeg støttet han etter beste evne. Han er i ferd med å ta et vanskelig valg og jeg tror min støtte hjelper han veldig mye og for meg er det utrolig å kunne være den som gir for en gang skyld. Tidligre hadde jeg nok ikke vært i stand til å hjelpe han...

Samboeren min er veldig sterk psykisk og det skal MYE til for å velte han av pinnen. Det tror jeg virkelig man må være dersom man skal klare å leve sammen med en psyk person. Er du ikke det så kan du nok bli smittet av depresjonen hennes. Det er jo ikke bra for hverken deg eller henne....

[Gjest niomi]

Til Sprint: Jeg vil bare gi deg en i en vanskelig tid, og oppfordre deg til å ringe Mental Helses hjelpetelefon. Der vil du treffe andre som har vært i samme situasjon enten som deg selv eller din samboer, og få gode råd om hva du bør gjøre. Mental Helse

Lykke til!

[Gjest gjesta]

Jeg vet veldig godt hvordan det kan være å være sammen med noen som er deprimert, og det er virkelig ikke enkelt. men til tross for mange dager med tunge dager, har jeg aldri tenkt at nå orker jeg ikke mer. Det tok ganske lang tid før jeg forsto at det var depresjon og ikke latskap, for kjæresten min også rotet veldig, men gadd aldri gjøre noe som helst. Hun er utrolig heldig som har deg og det håper jeg hun også vet. Det som jeg tror er viktig da, er jo at hun inner selv at det er depresjon, får behandling for det, fast oppfølging fra lege, kanskje medikamenter om det viseer seg å være gunstig. Jeg har vært veldig opptatt av å vise kjæresten min at det kommer til å gå bra og at jeg bryr meg om at han blir bedre, at det virkelig er noen som bryr seg om ham. Er veldig lik situasjon som din, men min familie langt unna, men vi bor ikke sammen da.

støtt henne og oppmuntre henne til å ta imot behandling om hun ikke allerede får det. men tenk også på deg selv, du skl ikke behandle noen, du skal elske henne og støtte henne, men ikke ofre deg selv. Du vet selv om du har overskudd til å gjøre det.

Som sagt tok det en stund før jeg innså det, og innen da sa og gjorde jeg mye dumt som kanskje gjorde ting verre. de som er deprimerte kan slite veldig mye med selvfølelse, og kanskje jeg da bygde opp under den sa jeg så på ham som lat. det angrer jeg veldig på. me nå går det bedre, vi samarbeider litt om at han skal bli frisk.

ønsker dere lykke til!

[Sprint]

Tusen takk alle sammen for tilbakemeldinger, meninger og tips. Jeg noterer meg alt og legger det på minnet.

Det er klart jeg må ta det opp med henne, ellers går det aldri bra. Jeg må bare "bygge" meg opp først. Jeg er ikke særlig god til slike ting og snubler lett i ordene. Og er en smule (om ikke et helt brød) sjenert...

Det har gjort godt å få luftet saken min her, føler meg bedre alt

Jeg får finne et bra tidspunkt å sette meg ned sammen med samboeren min så får vi se om ikke vi kan finne en slags løsning på det. Jeg trenger å føler at jeg også får støtte og at jeg får noe igjen. Sånn som forholdet er nå føler jeg bare at jeg gir og gir uten å få noe igjen - det er ikke moro...

Jeg håper, og tror at hun vil ha forståelse for hvordan jeg føler det. Har hun ikke det så vet jeg ikke... tror ikke jeg orker mer da - men la oss krysse fingrene og håpe på det beste

Igjen takk for alle tilbakemeldinger

[Gjest Gjest]

Nei, er hun veldig psyk så kan hun nok ikke det. Jeg er/har vært i samme situasjon som henne, men takket være en helt fantastisk snill og tålmodig samboer så er jeg ikke langt i fra frisk i dag. Han har støttet meg og trøstet, lyttet og tatt seg av meg, men har krevd mye av meg og vært veldig sta når det gjelder sine egne behov. Jeg tror vi begge har vokst på dette forholdet og det har bare blitt finere og dypere etter som tiden har gått.

Den siste tiden har han hatt det litt vanskelig, og da har jeg støttet han etter beste evne. Han er i ferd med å ta et vanskelig valg og jeg tror min støtte hjelper han veldig mye og for meg er det utrolig å kunne være den som gir for en gang skyld. Tidligre hadde jeg nok ikke vært i stand til å hjelpe han...

Samboeren min er veldig sterk psykisk og det skal MYE til for å velte han av pinnen. Det tror jeg virkelig man må være dersom man skal klare å leve sammen med en psyk person. Er du ikke det så kan du nok bli smittet av depresjonen hennes. Det er jo ikke bra for hverken deg eller henne....

←

Det synes jeg var et innsiktsfullt innlegg fra en som ser både sin egen situasjon og den andres:-)

Jeg lurer på en ting - om man ikke har overskudd til å direkte støtte, så hjelper det i hvert fall veldig mye om man kan se situasjonen slik den faktisk oppleves for begge. Håper dere inner ut av det sammen.

[vylita]

hei sprint.

denne situasjonen høres helt lik ut som den jeg og samboeren min har vært i. jeg har lenge slitt med deprisjoner og dette gikk veldig utover han. jeg leitet også etter feil hos familien hans, og det er klart dette er sårende. jeg hadde da motsatt jeg, jeg hadde ryddedilla. klarte ikke ha et støvfnugg rundt meg(også slitsomt for begge parter). men jeg begynte å gå hos psykolog noe som har hjulpet utrolig. og vi bestemte oss for å ha en dialog, i stedet for å holde ting inne, det gjaldt også han.

for ja det kan være sårende for samboeren din og høre dette, men hun tenker over det, og hvis hun elsker deg så velger hun å prøve å gjøre noe med det. deet var hvertfall tingen for meg.

men som du skrev så virker det ikke som du elsker henne lenger, og da er det på en måte ingen vei tilbake. så da tror jeg egentløig du vet best selv hva du skal gjøre.

alle får en knekk hvis kjæresten gjør det slutt, men de fleste kommer over det. kan såklart være venskeligere for en som har deprisjoner fra før. men uansett hva du velger å gjøre, så syns jeg du bør råde henne til å oppsøke psykolog. det er faktisk til stor hjelp.

lykke til uansett:)