Alder og sjel.

[SniperCat!]

Noe veldig merkelig skjedde meg. Jeg var fryktelig stressa og skulle rekke en middag på fredag. Med dressen og slipset flagrende, prøvde jeg å innhente tiden. Jeg løp så fort det var forsvarlig å gjøre og så en gammel dame som mistet en bærepose. Det var ingenting som var dramatisk, men jeg stoppet og hjalp henne med å ta den opp. Det var omtrent rett utenfor den amerikanske ambassaden. Jeg tok den opp og ga den til henne. Hun takket og spurte hvorfor jeg gjorde det. Egentlig litt uinteressert, svarte jeg at jeg hadde dårlig tid. Hun spurte hvor jeg skulle og jeg svarte. Ha en fin dag, ropte jeg og løp videre. Så ropte hun: ta meg med, kan du ikke? Jeg snudde meg mens jeg løp og smilte. Krystallklare øyne smilte mot meg. Litt overrasket løp jeg videre.

Utover kvelden ville det liksom ikke slippe. Jeg fikk ikke ansiktet hennes, øynene hennes og det lekne smilet bort. Hun var 70 år! Er det slik å bli gammel? At alt sakte men sikkert forbereder seg på den sikre død, bortsett fra sinnet? At man er i en slags ventehall og bare godtar at alt og alle rundt forfaller? Hun som ropte til meg kan ikke ha vært en dag eldre en 25

Merkelig. Det gjorde et inntrykk på meg..

[MetalPus]

Jeg har fått inntrykk av at flere eldre egentlig er ganske unge til sinns.

Det med at man bare venter på å dø og slikt hørtes ganske trist ut. jeg vil ikke se slik på det. Jeg tror de gamle har det bra selv om de er gamle.

[Gjest Gjest]

jeg kjenner flere eldre som er unge til sinns. Eller "unge" - det er vel ikke vi som har enerett på å ha godt humør og se lyst på ting? Naboen vår er åtti år og enke, og hun snakker endel om venner som blir borte eller blir syke, og er reflektert rundt det å bli gammel, men hun har masse humor og gleder seg over ting og alt sånt. Det er ikke noe "venting", det er livet hennes.

Ellers er det vel noe i det at kroppen er som et skall, som ikke alltid virker i samsvar med det som er inni.

[Gjest Hedda Gabler]

Jeg blir barnsligere for hvert år som går, og gleder meg til å bli 70...

[Gjest mysa]

Man er den man er, uavhengig av alder.

Jeg er den samme i dag som jeg var da jeg var sju og da jeg var tjue. Mer moden, mer reflektert og med flere erfaringer, men personen er fremdeles meg, og det går jeg utfra at den alltid vil være.

Gamle mennesker har gamle kropper, det er det eneste, selv om man har lett for å se dem som gamle og ikke noe annet.

[Gjest Fresh]

Jeg synes det er verre den motsatte veien.

Ungdom som har holdninger og språk som en desorientert og bitter 75-åring. Du finner dem i en viss avis sine diskusjonsforum.

Utifra nicket, og ytringer i andre grupper, som f. eks. musikk, pluss språksjargongen virker de som 18-åringer flest.

Men med samfunnsholdninger, humør og allmenkunnskaper, høres de ut som en 75 år gammel bitter mann på kjøpesenterkafèen med 7-årig folkeskole og fordommer mot alt som smiler og lèr.

Mange av dem har så lav sosial kompetanse og selvinnsikt at en skulle ikke tro at de hadde møtt jevnaldrende mennesker i hele sitt liv. Poster i snitt mellom 5 og 10 innlegg pr. dag, gjennomsyret av av hat og bitterhet.

Det paradoksale er at de tror at de kunne ha vært statsminister og "verdensleder", samtidig som de trekker konklusjoner av en sak, basert på overskrifter og ubekreftede påstander.

Get a life!

[Gjest Gjest]

Noe veldig merkelig skjedde meg. Jeg var fryktelig stressa og skulle rekke en middag på fredag. Med dressen og slipset flagrende, prøvde jeg å innhente tiden. Jeg løp så fort det var forsvarlig å gjøre og så en gammel dame som mistet en bærepose. Det var ingenting som var dramatisk, men jeg stoppet og hjalp henne med å ta den opp. Det var omtrent rett utenfor den amerikanske ambassaden. Jeg tok den opp og ga den til henne. Hun takket og spurte hvorfor jeg gjorde det. Egentlig litt uinteressert, svarte jeg at jeg hadde dårlig tid. Hun spurte hvor jeg skulle og jeg svarte. Ha en fin dag, ropte jeg og løp videre. Så ropte hun: ta meg med, kan du ikke? Jeg snudde meg mens jeg løp og smilte. Krystallklare øyne smilte mot meg. Litt overrasket løp jeg videre. 

Utover kvelden ville det liksom ikke slippe. Jeg fikk ikke ansiktet hennes, øynene hennes og det lekne smilet bort. Hun var 70 år! Er det slik å bli gammel? At alt sakte men sikkert forbereder seg på den sikre død, bortsett fra sinnet? At  man er i en slags ventehall og bare godtar at alt og alle rundt forfaller? Hun som ropte til meg kan ikke ha vært en dag eldre en 25  

Merkelig. Det gjorde et inntrykk på meg..

←

Fy søren- der traff du det mennesket jeg søker!

Så full av visdom - " ta meg med " og så ett smil... Hvor finner man

slike mennesker i disse dager... Trodde bare slike episoder kunne ses på

film jeg -

Du fikk " ett øyeblikk "