hva om en ikke tror en finner noen bedre..?

[Gjest Gjest]

Jeg har vært sammen med en gutt i 2 måneder nå. Har ikke de der typiske sommerfuglene i magen år jeg er med han, fordi vi er veldig åpne og avslappet med hverandre. Er 100% meg selv og han like så.

I det siste har jeg begynt å fundere om jeg e sammen med han kun fordi jeg ike kommer til å finne noen bedre..? har vært single i 4 år og hadde egentlig nesten gitt opp å finne en jeg kan være helt og holdent meg selv med og slappe så utrolig av med. syns han er pen og flott og egentlig min "drømmemann". Er bare så redd for at jeg går på en smell nå. Redd for å såre og for å bli såret ved ett eventuelt brudd. Av og til tenker jeg at jo lenger det drar ut jo større er sjangsen for å bli såret ved brudd. Nå må det jo og nevnes at i bruddet med eksen min for 4 år siden gikk jeg gjennom en stor depresjon.

Jeg tenker, må jeg like absolutt alt ved denne mannen? han har jo sine feil som jeg har mine. Jeg er jo ikke blind! mn alt skal jo være så roserødt i denne nyforelskede perioden, men hos oss er det ikke det. Jeg har det GODT med han, Er det nok??

[Gjest Gjest]

Vet du om han syns du er hans drømmekvinne da? Viser han det på noen måte?

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

det viser han både i ord og handling, sel om hn ikke er serlig god til å snakke om følelser.. føler meg verdsatt av han:)

[Gjest Gjesten]

Om eg trivest med ein mann, og han får meg til å føle meg vel, og eg tenner på han, og dei dårlege sidene hans ikkje irriterer meg sjølv om dei er der, så kosar eg meg så lenge det varar. Sjølvsagt har han som er perfekt for meg feil, ellers hadde han ikkje vore perfekt for meg, men feila hans skal ikkje gå meg på nervene...

[Gjest Gjest]

Jeg har det sånn som deg. Har vært mer stormende forelsket før, men kan med hånden på hjertet si at jeg er mer lykkelig nå enn jeg har vært med noen andre. Har funnet er ro sammen med han som jeg ikke har funnet med andre. Og jeg er veldig glad i han, veldig. Han er en jeg kan se for meg å dele livet sammen med. Den store stormende forelskelsen er ikke alt her i verden.

[Knurr]

Er ikke tvilen din svar godt nok?

Har vært gjennom det samme selv, og forhold hvor man etter to måneder tenker på eventualiteten brudd og hvorfor man er sammen... det har stort sett endt med å være forhold som blir vennskap etterhvert.

[Gjest Gjest]

uff..får heltvondt i magen når jeg tenker at jeg skal være uten han. Det er noe med den roen som en tidligere nevnte..

Jeg har det bedre med han enn uten han da!

[Gjest Gjest]

La det gå mer tid, da. Om du fortsetter å tvile er det vel best å forberede seg på brudd, men jeg er enig i at sommerfugler i magen ikke er det viktigste tegnet på et potensielt varig forhold. Om dere har det bra, du ikke kjeder deg, at dere kommuniserer skikkelig og liker å gjøre ting sammen er det vel greit å gi det en sjanse?

Men om det er MEST fordi man er redd for å ikke finne noen bedre, eller fordi man er redd for/lei av å være singel, da bør man tenke seg om litt.

[Gjest Gjest]

Utgangspunktet for et samliv kan være så mangt, og to mennesker kan finne hverandre på mange ulike grunnlag. Det kan være vanskelig for mange å forstå at for eksempel arrangerte ekteskap kan fungere, men det gjør faktisk svært mange av dem.

I vår del av verden er det slik at samlivet gjerne skal følge et visst mønster, og at innledningen av et samliv alltid skal være rosenrødt og preget av stormende forelskelse. Desto større blir nok usikkerheten når hverdagen setter inn og hormoner og følelser begynner å normalisere seg. Man oppdager at man ikke vil sveve på en rosa sky av forelskelse hele livet. Derimot må forelskelse gå over til noe annet, nemlig kjærlighet, forståelse og toleranse. Man må lære seg å leve med alle de lyter og feil man oppdager ved partneren når sløret letter. Mange klarer ikke denne overgangen, og forholdet går fløyten. Jakten på forelskelsen blir så en reise fra blomst til blomst uten at man nødvendigvis finner lykken hos noen av dem.

Jeg synes du har vært heldig som har funnet en person som du føler at du ikke kan leve uten. Jeg har faktisk vært i samme situasjon som deg, og min erfaring med det hele var at følelsen av det å virkelig elske noen bare vokste mer og mer etter hvert som jeg tilbrakte tid med henne. Jeg savner henne. Masse.