Har mistet min pappa

[Gjest Gjest_Grete_*]

For snart ett år siden skjedde det som ikke kunne skje. Jeg satt alene i min hybel og fikk en telefon fra min mamma.. hun spurte etter min samboer- jeg hørte det var noe galt.. men han var ikke hjemme- denne nyheten måtte jeg få alene.. Pappa e død.. Jeg falt i gulvet.. Hva er det som skjer her? meningen med livet var borte på et sekund.. Helt plutselig hadde min 49 år gamle pappa falt om død, helt frisk.. ingen vet hva som skjedde- men en pappajente satt igjen uten pappa..

Hjertet mitt blør nå for min mor som sitter igjen alene.. hennes mann er borte- hun går å legger seg alene hver kveld.. jeg har min samboer som kan trøste meg når sorgen kaster seg over meg..hun ligger alene..

Hvordan takle dette? jeg håper ingen opplever det samme..

[Arkana]

Jeg vet hvordan du har det. Akkurat samme telefon fikk jeg for 2½ år siden. Første dag i påskeferien, herlig følelse, og så plutselig, på bare noen sekunder kan livet ta en helt annen retning. Det føles fremdeles uvirkelig, helt utenkelig at noe slikt kunne skje, men tankene og følelsene har blitt lettere å leve med. Livet har gått videre, utrolig nok.

[Gjest Gjest_Grete_*]

Takk for svar..

Man tror ikke man skal overleve noe slikt, men det er utrolig hva mennesket er bygd for å takle.. Livet skal gå videre, men enda gråter jeg meg i søvne.. det er så urettferdig.

Alle medlidenhetsblikkene og de stakkars-deg blikkene- helt grusomt! Fremdeles har jeg en følelse av at om jeg ler og er i godt humør på den lokale butikken så tror folk at jeg ikke sørger.. Men de ser ikke inni meg, og hvordan jeg er bare halvparten av den jeg en gang var..

[Lenemor]

Bare en klem fra meg til deg!!

[Wayah]

Jeg var ute for noe av det samme for 8 1/2 år siden. Det var også i påska, som for deg Arkana, og den blir aldri det samme igjen.

Jeg har ofte tenkt på hvordan det er/var for mamma, så ung(43) og alene. I starten sov hun ikke alene men sammen med min minste søster som var 5 år da det skjedde.

Nå har hun funnet en ny mann og det er jeg så inderlig glad for! Hvis din mor kan klare det etter en tid håper jeg alle er glade for henne. Det er noen mennesker som kritiserer min mamma for at hun har funnet en ny og ikke ønsker å bli gammel alene. De har jeg rett og slett lyst til å fortelle en ting eller to om det å være alene der de sitter så komfortabelt ved siden av ektefellen sin!

En kommer nok aldri helt over tapet av pappaen sin - eller noen andre nære for den saks skyld - men det blir enklere å leve med etter en stund. Hvis ikke er det vel fordi en sliter med å gå videre, og da kan en lett trenge litt profesjonell hjelp.

Det kan faktisk være lurt uansett, for en psykolog er i stand til å hjelpe deg med å få alt i perspektiv og fortelle deg at du ikke er gal fordi du fortsatt gråter deg i søvn av og til etter 2, 3 eller flere år. I tillegg har en person i sorg ofte behov for å prate om det flere ganger enn de nærmeste føler er greit, og da kan det faktisk være godt å lesse det over på noen andre.

til alle som har mistet noen nære. Vi er ikke alene.

[Arkana]

Jeg synes noe av det verste er når folk slutter å snakke om Pappa eller spørre om ham. Vi som var glad i ham slutter jo ikke å tenke på ham og snakke om ham, men andre rundt oss, som ikke kjente ham, glemmer jo at dette er noe som betyr noe for oss fremdeles.

Ikke bry deg om hva andre måtte tenke om deg hvis du viser glede latter. Da jeg dro hjem rett etter at Pappa døde var jeg overrasket over hvordan vi kunne spøke og le og ha morsomme øyeblikk innimellom sorgen. Samtidig var det godt å allerede så tidlig føle at man kan leve med sorg, at man ikke mister evnen til å ha det gøy.

Ja, det er urettferdig. Verdens mest fantastiske Pappa som vi ikke fikk lov å ha blandt oss lenger. Hvordan kunne et så flott og høyt elsket menneske dø når så mange fæle mennesker lever? Helt irrasjonelle tanker, men de dukket opp fra tid til annen. Jeg tror ikke det er noe riktig eller galt når det gjelder sorg. Alle takler det forskjellig, og man må bare ta det en dag av gangen. Sakte, men sikkert, blir følelsene lettere å leve med, og det går lenger tid mellom hver gang man gråter og er nedfor, men alle de gode minnene blir igjen.

Jeg merker at sorgen skiftet fokus etterhvert som tiden gikk. I begynnelsen tenkte jeg mye på alt vi hadde opplevd og savnet etter de stundene. Etterhvert begynte jeg å tenke mer på alt Pappa aldri fikk oppleve. Han får aldri pensjonere seg og flytte til Frankrike med Mamma slik de planla. Han får aldri se at jeg gifter meg eller møte sine framtidige barnebarn. Det er sårt.

Jeg tenkte også mye på Mamma, helt alene i Nord-Norge, mens jeg og broren min er i Oslo. Det må være forferdelig å miste sin livspartner. Alle de årene de har levd sammen, alle opplevelsene og minnene som det nå bare er hun som har. Men hun klarer seg. Hun har gode venner som har stilt opp for henne, og nå har hun fått en ny kjæreste. Selv om hun sier at ingen kan måle seg med Pappa, er det godt at hun har noen og at hun skjønner at hun ikke trenger å leve resten av livet alene.