1. barnefrie helga!

[mockinbird]

Jeg og sambo har vært ca1 år, jeg har et barn fra før, h*n er tre. dette er den første helga med barnefri jeg og sambo har hatt siden vi ble ilag, da faren til barnet ikke har samvær, og vi (jeg) aldri har hatt avlastningsordning.

Nå kom denne barnefrie helga litt plums på oss, onsdags ettermiddag fikk vi forespørsel om barnet ville bli med på en helgetur. Men, uansett...

Sambo har i et par uker vært hjemme for å sove, spise og dusje, resten av tiden brukes til å jobbe og hjelpe foreldrene med totalrestaurering.. også denne helga, da vi ENDELIG kunne hatt mulighet til å bare nyte hverandre...

Litt skuffa, jeg. men, kanskje det bare er meg som er egoistisk?

hvordan ville dere ha reagert?

[Gjest Gjest]

hvordan ville dere ha reagert?

←

jeg hadde nok blitt skuffet. Men i stedet for å sutre eller å si på mandag hvorfor du har vært sur hele helgen så si det nå.

bruk litt kvinnelist og få han til å forstå at du hadde blitt sååååååååå glad og takknemlig om han muligens kunne tenke seg å ta deg med bort i helgen, sånn helt på sparket. For du er sååååååååå sliten og trenger det såååååååå mye

(Så kan du jo hviske noen søte ord i øret på han også om hva han muligens har i vente.)

Det er ikke for sent ennå

[Gjest Gjest]

Du er ikke egoistisk i det hele tatt!! Jeg hadde blitt kjempeskuffa og lei meg jeg også.

[Gjest Kane]

Jeg ville sagt fra, ville han fortsatt prioritert familien ville jeg ringt venner og brukt helgen slik jeg ville - enkelt.

[Gjest Gjest]

Ville blitt med han jeg, og hjulpet til. Da ville vi i hvertfall gjort noe sammen.

[Gjest Gjest]

Hva med et kompromiss? Litt jobbing på dagtid, og romantikk til kvelden

[~Bridezillah~Killah~]

Jeg forstår godt at du er skuffa, men skjønner faktisk ham også godt.

Den jobben han hjelper til med har foregått over et par uker, og de har garantert planlagt å bruke helga også. Når dere så plutselig får barnefri er det kanskje ikke så lett å bare si at han ikke kommer.

Jeg ville gått inn for et kompromiss:

Jobb om dagen (gjerne sammen) og bare dere to om kvelden og natta.

Om du blir med, får dere kanskje gjort så mye at dere kan ta søndagen fri også?

[Gjest Madam Felle]

Jeg hadde rett og slett forlangt at vi fant på noe sammen, for den restaureringen forsvinner ikke av seg selv. Han kan faktisk ta den igjen, for det er ikke sikkert dere kan med barnefrihelgen.

Men snakk med han, og forklar han hvordan du føler det. Du er faktisk den viktigste i livet hans, så får restaureringen til foreldrene vente til over helgen.

[mockinbird]

Jeg hadde kanskje tatt det "penere" hvis restaureringsarbeidet hadde blitt som forespeilet... han mente selv at det ikke var noe stress, han ble kun å tilbringe et par timer enten ettermiddag eller kveld der, og det ville bli mer enn nok tid til å være sammen med meg og barnet også. I stedenfor har jeg, i en kjempetravel studieperiode, vært helt alene med alt. Han har dratt på jobb, kommet hjem, sovet litt, spist middag, dratt og jobbet med restuarering, kommet hjem, lagt seg. Hver dag, i to uker.

Det positive med at han ikke er her nå i helga, men prioriterer å jobbe, er at jeg får tatt igjen det tapte i studiene, siden jeg ikke har hatt lite tid til det, når jeg har vært alene med alt hjemme.

Men, hadde jeg hatt valget, hadde jeg droppet skolearbeidet, og fokusert på å bare være kjærester, ja...

Må nok forsøke å prate med han når han kommer hjem, men tviler på at han vil forstå.

Å ha jobbet ilag, for på den måten tilbringt tid sammen hadde vært et kjempegodt forslag - hvis han tålte å ha folk rundt seg når han jobbet.

Jeg er bare usikker - hvordan ta dette opp, uten at han bare skal bli fornærmet? Det er ikke bare det at han prioriterer bort meg som er problemet, jobbmengden, og presset han sikkert får fra foreldrene om å bli hurtig ferdig får humøret hans ned til langt under det gjennomsnittelige.

[mockinbird]

Da jeg tok det opp med han igår, ble han rasende og dro. Fikk beksjed om at han ville hente flyttelasset på mandag.

Jeh sa bare helt forsiktig at jeg var litt skuffa for at han var så mye borte, og minte han på det han hadde sagt før han startet, det at han ville forsøke å få tilbrangt tid med meg og barnet og, noe som ikke har skjedd.

Jeg burde skjønt det, for jeg vet at han har problemer med konfrontasjoner. Jeg skulle tålt, tidd og tilgitt....

[Gjest baby-E]

Han må da tåle å bli konfrontert.

Forstår at du angrer på at du sa i fra, men slik han reagerer er han jo urimelig!

Også si at han skel hente flyttelasset for noe sånt da. nei vet du hva!

Endret 30. september 2006 av baby-E

[Gjest allium]

Jeg burde skjønt det, for jeg vet at han har problemer med konfrontasjoner. Jeg skulle tålt, tidd og tilgitt....

←

Nei, det skulle du ikke! Jeg har problemer med konfrontasjoner selv, og har tålt, tidd og tilgitt altfor mye. Det ender alltid galt.

Så lenge du tar det opp på en ok måte (og det virket det som du gjorde) er det den eneste sjansen dere har til å få det til å fungere.

[Gjest Gjest]

Trist at det skullle ende sånn, men i det lange løp er det du som er den heldige her. Hvis det er slik han reagerer på konfrontasjoner er det like greit å slippe. Makan til barnslig oppførsel

[ceca]

Jøsses det var da litt av en reaksjon. Tror nok han føler seg presset fra mange kanter. Men synes og det ikke er riktig av foreldrene hans at han skal stå for opp-pussing hos dem, på bekostning av familien.

Og han bør tåle en konfrontasjon - for de kan det bli en del av i løpet av et lang liv. Du kan ikke tie og bite ideg alt mulig, man må kunne lufte tanker og følelser.

Ceca