Når visste du at du måtte gå?

[Gjest Gjest]

Du som har vært i et lengre og seriøst forhold, og som har avbrutt det på eget initiativ, hvordan visste du når nok var nok og du måtte gå?

Gikk du selv om du fremdeles hadde panikk av tanken på å bli alene og å miste partneren din for godt, eller var du så sikker på det du gjorde var riktig at du ikke angret eller sørget et sekund?

Når vet man om man er klar til å bryte opp??

[Gjest utlogget nå...]

Jeg gikk ut av et langt forhold og et kort ekteskap, det var svært vanskelig og tungt, men jeg måtte bare.

Jeg visste at det ikke kunne fortsette fordi det ikke føltes godt å komme hjem til ham lenger, det følgtes ikke godt å være sammen, eller dele samme seng. Jeg hadde det ikke bra lenger, jeg følte meg ikke elsket og elsket heller ikke lenger.

Jeg var veldig glad i han, men ikke på samme måten.

Nå - ett år senere - har jeg ny kjæreste og har det veldig bra. Min eks hadde hatt et forhold på si i lengre tid før det ble slutt mellom oss, det har jeg nylig fått vite, så jeg hadde rett i følelsene jeg følte den gang. (Idioten...)

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Takk for svar sålangt.

Jeg er plutselig blitt litt i tvil om samboeren min er den rette for meg likevl nemlig.

Vi er fryktelig ulike i nesten alt, noe som skaper gnissninger altfor ofte.

Jeg elsker han fremdeles, men jeg begynner å lure på om det ikke er noen der ute som hadde "passet" meg bedre hvis dere skjønner.

Innimellom føles det som om kjærligheten er det eneste vi har, og jeg er ikke sikker på om den er sterk nok til å kuinne leve sånn?

[Gjest trådstarter igjen]

Likevel klarer jeg ikke å se for meg et liv helt uten h*n, begynner nesten å gråte bare ved tanken på å miste h*n.

Men er redd jeg kommer til å miste meg selv med tiden (og sambo seg selv) når det alltid skal bli kompromisser og vi begge er nødt til å kontinuerlig streve for at ikke alt skal bli krise og krangel.

[Gjest Neffi]

Det må skape felles vei... Den kommer ikkek automatisk. Er det ingenting dere kan gjöre felles - hobby eller noe?

[Gjest Gjest]

Det må skape felles vei... Den kommer ikkek automatisk. Er det ingenting dere kan gjöre felles - hobby eller noe?

←

Takk for svar. Joda, vi har prøvd i over tre år nå, men føler at vi snart ikke kan kjempe lenger, ting bedrer seg liksom ikke samme hvor mye vi prøver.

Vi er rett og slett for ulike av natur, i personlighetene våre. Den ene er veldig utadvendt, snakkesalig, impulsiv og "vimsete", mens den andre er veldig rolig og behersket, snakker ikke mye og liker å ta ting med ro, og tenke nøye gjennom de.

Og da hjelper det liksom ikke hva enn vi gjør, føler at vi begge bare blir gående rundt "halvveis" fornøyd.

[Gjest Neffi]

Hm..

"problemet" ditt kan väre en driver og noe positivt for andre par.

Jeg vet ikke hvorfor det er et problem for dere. Kan du gi et eksempel?

[Gjest TS]

Vanskelig å komme på eksempler.

Men når den av oss føler at den sier ifra om ting på en helt ok og vanlig måte tar den andre det for kjefting.

Når den ene ikke vil være med på ting (selskaper, sammenkomster osv) fordi h*n er såpass reservert og rolig som h*n er, blir det sårt for den utadvendte.

Når man ikke har samme økonomiske "mønster" eller sans.

Når man er så lei av å krangle av småting og uoverkommelser i personlighetene at man kjenner hjertet synke når h*n ringer fordi man hele tiden er redd for at "NÅ" er det slutt, nå orker ikke h*n heller mer.

[Gjest Gjest]

Jeg var i et slikt forhold du beskriver, trådstarter. Og jeg gikk. Det var ingen lett avgjørelse, men jeg klarte det fordi jeg innerst inne viste at det var det rette. Når hverdagene består av krangler og uenigheter hver dag, man vil forskjellige ting og det er få dager som er gode tror jeg det er vanskelig å få forholdet på rett vei igjen. Jeg hadde det selvfølgelig helt jævlig en lang stund, men utrolig nok kom jeg styrket ut av det. Jeg visste at det var det rette, men det var ikke lett å huske når jeg hadde tunge øyeblikk.

Nå har jeg møtt en ny mann og vi passer mye bedre sammen. Hadde jeg lest det jeg selv skriver nå da jeg var i din situasjon ville jeg ikke trodd på det, men det er faktisk sant.

[Gjest Neffi]

Vel..., jeg vet ikke Höres ut som dere er nokså forskjellige, slik du beskriver det.

Men er ingen av dere villige til å "gi opp" sin egenhet, og gi seg for den andre?

[Gjest Gjest]

Men er ingen av dere villige til å "gi opp" sin egenhet, og gi seg for den andre?

←

Ikke i den selvutselettende forandringsgraden jeg tror trengs her nei..

[Gjest TS]

Ikke i den selvutselettende forandringsgraden jeg tror trengs her nei.. 

←

Dette var selvfølgelig meg, TS.

[Gjest Neffi]

Nei,...du vet nok aller best selv... Godt å få skrevet det ned, så du ser det svart på hvit, muligens. Likevel så altfor vanskelig og trist for dere. Jeg forstår at du har det vondt

Vi vet kanskje ikke hva du "bör" gjöre, men...

[Colargol]

Jeg har gått en gang der det måtte bli slutt bare fra min side, og en gang der begge ble enige.

Da vi begge ble enige så hadde vi forstått at vi var for ulike, i tillegg så var det nok endel som hadde skjedd som ingen av oss orket å prøve å "leve videre med", -vi er veldig gode venner i dag selv om vi var sammen i ca.3år.

Den gangen det bare var jeg som ville gjøre det slutt så var det mest fordi følelsene mine kjølnet for ham og selv om jeg tidligere trodde det skulle bli oss to for livet så klarte jeg ikke å holde på kjærligheten. I det tilfellet så var det sånn at sikkert 80-90% prosent av hele mannen var helt riktig for meg, men de siste prosentene som var "feil", var såpass viktige ting at..vel.. men ham tenker jeg fortatt på, og lurer på hva som hadde skjedd om vi hadde møtt hverandre på ny nå!

Er man for ulike til at man har det bra, -så ta sjangsen på å gjøre det slutt! noen ganger er ikke kjærligheten nok heller etter hva jeg hører! men er det ting dere har mulighet for å ordne opp i -så prøv! Du/dere vet jo selv om det er verdt et forsøk. Har dere vært sammen lenge så kan det jo funke å oppsøke noen å snakke med også kanskje?

Håper du finner ut av det!

[animelona]

Vi hadde snakket lenge om å flytte fra hverandre og begge var enige om at vi trengte tid alene. Den siste julen skulle han hjem til foreldrene sine og det var en lettelse å ha noen dager uten han. Vi gikk hverandre fullstendig på nervene, men siden vi hadde vært sammen så lenge så var det likevel vanskelig å bryte opp. Det var jeg som tok det endelige iniativet til å bryte opp og flyttet til foreldrene mine en stund. Tok en stund før jeg var meg selv igjen, følte meg ganske alene i verden men etter et par måneder så gikk det mye bedre. Var mye sammen med venner og det hjalp en del!

Har i ettertid skjønt at jeg skulle gjort det slutt mye før. Forholdet var tvers igjennom destruktivt og nedbrytende. Nå har jeg verdens BESTE mann og det er vel først nå jeg skjønner hvordan et forhold skal være!

[Gjest Gjest]

Ikke i den selvutselettende forandringsgraden jeg tror trengs her nei.. 

←

Jeg tror at dersom du føler at det som trengs er at den ene velger "å gi seg på en selvutslettende måte" da tror jeg du kjenner svaret selv.....

Dersom du må forandre deg som person for å passe sammen med en annen er det et valg som sansynligvis vil gi større problemer senere - ingen skulle behøve forandre seg grunnleggende for å tilfredstille en annen...

Dersom dette er noe dere har jobbet med hele tiden og det ikke blir bedre - vel da tror jeg nok jeg ville valgt noe annet før du sitter der med følelsen av å være fanget... Det tjener ingen.

Men når den av oss føler at den sier ifra om ting på en helt ok og vanlig måte tar den andre det for kjefting.

Når den ene ikke vil være med på ting (selskaper, sammenkomster osv) fordi h*n er såpass reservert og rolig som h*n er, blir det sårt for den utadvendte.

Når man ikke har samme økonomiske "mønster" eller sans.

Når man er så lei av å krangle av småting og uoverkommelser i personlighetene at man kjenner hjertet synke når h*n ringer fordi man hele tiden er redd for at "NÅ" er det slutt, nå orker ikke h*n heller mer.

Dette beskriver ikke et forhold jeg ville satset videre på.....sett fra utsiden og basert kun på dette ville jeg lukket døren bak meg og gått uten å se over skulderen...

[Gjest Gjest]

Jeg tror at dersom du føler at det som trengs er at den ene velger "å gi seg på en selvutslettende måte" da tror jeg du kjenner svaret selv.....

Dersom du må forandre deg som person for å passe sammen med en annen er det et valg som sansynligvis vil gi større problemer senere - ingen skulle behøve forandre seg grunnleggende for å tilfredstille en annen...

Dersom dette er noe dere har jobbet med hele tiden og det ikke blir bedre - vel da tror jeg nok jeg ville valgt noe annet før du sitter der med følelsen av å være fanget... Det tjener ingen.

Dette beskriver ikke et forhold jeg ville satset videre på.....sett fra utsiden og basert kun på dette ville jeg lukket døren bak meg og gått uten å se over skulderen...

←

Og hva ville du ha satset på? Et forhold der dere har nøyaktig samme personlighet og interesser? Spennende, like spennende som å ha et forhold til hodeputen sin! Hadde jeg møtt mitt motstykke av det motsatte kjønn hadde jeg løpt som faen OG IKKE SETT MEG SELV OVER SKULDEREN!!!! Menmen,jaja det er nå så tryggt å snu seg i sengen å se sitt eget speilbilde hver morgen!

[Gjest Gjest]

Når jeg visste at jeg måtte gå?

Faktisk: da jeg traff ham.

[Gjest Gjest]

Når jeg visste at jeg måtte gå?

Faktisk: da jeg traff ham.

←

Ja du var så full av drit at du måtte løpe på do med en gang!

[Minien]

Jeg slet lenge med min eks - følte at det var noe som skurret, men valgte å bli i forholdet.

Jeg ante at jeg burde ha gått da jeg ikke hadde lyst til å flytte sammen med ham.

Jeg visste at jeg måtte gå da han antydet at han ville gifte seg med meg, og jeg ikke for alt i verden ville svare "ja".