Skilsmisse- skal, skal ikke?

[Gjest fast bruker i.i.]

Hva ville dere gjort dersom dere var i et forhold som overhodet ikke fungerte, men hadde barn å ta hensyn til?

Sett at komunikasjonen var gått helt i stå, det samme har sexlivet, dere prater knapt sammen mer utenom helt praktiske ting. Ett av problemene er din partners vanvittige temperament, h*n blir sur for alt og ingenting og er langsint og hevngjerrig. Akkurat dette er både det største argumentet for, og det største argumentet mot en skilsmisse. For hvordan tør man å sette i gang en slik prosess når man vet hvor vanskelig partneren kan være? H*n har for lenge siden proklamert at dersom dere flytter fra hverandre, så kan du bare glemme noe annet enn annenhver helg- og du er oppriktig bekymret for hvordan barnas hverdag vil arte seg. Du har ingen tro på at din partner vil heve seg over det å bruke barna som maktmiddel, og du ser for deg at enhver mulighet til trenering av ditt og barnas forhold blir benyttet.

Hva ville dere gjort?

Grunnen til at jeg spør, er fordi jeg ufrivillig har blitt "eneste fortrolige" til en kamerat i en slik situasjon. Og jeg synes ærlig talt det er vanskelig å komme med input. Selvsagt har en sak alltid minst to sider, og jeg regner med at min kamerat ikke er uten skyld i situasjonen han heller. Men likevel, det han forteller får meg til å tenke at dette forholdet skulle vært oppløst for lenge siden. Det kan umulig være bra for barn å bo med foreldre som knapt trives i samme rom. Samtidig er det jo en reell bekymring- når du vet at en skilsmisse kan gjøre en vanskelig og uberegnelig partner enda mer vanskelig og uberegnelig, for det vil uten tvil gå ut over barna.

Hva tenker dere foreldre om denne problemstillingen? Hvilke hensyn bør veie tyngst? Takknemlig for svar

[Gjest Gjest]

Tror ikke barn som vokser opp i et hus uten kjærlighet har så veldig godt av det.. Men det bør være muligheter å få se barnet så mye som han/hun vil. Det er ikke mor/far alene som kan ta denne beslutningen. De kan sabotere ja, men da har vi rettsinstans som kan hjelpe til.

Men jeg har ikke videre greie på dette. Be din kamerat ringe familievernkontoret. De kan sikkert hjelpe.

[Gjest Mayamor]

Må først si: Det er ikke gitt at mor får daglig omsorg.

Noen ganger må man gå fra hverandre for barnas skyld heller enn å holde sammen for deres skyld... I dette tilfellet høres det ut som at det er bedre for barna at mor og far faktisk går fra hverandre.

MEN prinsippielt mener jeg at noen gir opp for lett.

Om vennen din er en av dem - vet ikke jeg.

Noen ganger kan faktisk et forhold ordne seg av seg selv. Og da sitter kanskje du igjen og har et problem med at forholdet fortsatt eksisterer... Bare vær der for vennen din, men oppmuntre hxm til å ta kontakt med noen som kan hjelpe. Og om vennen din ikke gjør som du sier - forsett å være der. Noen ganger kan det være nok at venner bare lytter. Løsning på problemet er kanskje ikke alltid ønsket...?

Lykke til.

Mayamor

[Gjest Gjest]

Om denne vennen din er sikker på at det vil bli samværssabotasje, hevngjerrighet, bitterhet, liten samarbeidsvilje og at h*n og ungene blir den tapende part så hadde jeg kapitulert for noe år, helt klart.

Jeg regner med at sjansen for at dette vil skje er stor siden jeg går ut i fra at din venn kjenner sin partners reaksjonsmønster godt. Jeg hadde aldri tatt sjansen på å bli utsatt for samværssabotasje og manglende mulighet til å opprettholde en fast, nær og god relasjon med mine barn. Det er mye faenskap en bitter ekspartner kan gjøre om h*n vil og noen bruker så absolutt ungene som våpen.

Jeg hadde ofret noen år, blitt i ekteskapet til ungene var gamle nok til å ha noe å si i en evt barnefordelingssak. Jeg tror det skal mer til å hindre en tenåring i å se sin forelder enn et mindre barn. En tenåring er mer selvhjulpen.

Feigt kanskje, men jeg hadde ikke tatt sjansen på å "miste" ungene mine. Da hadde jeg blitt i ekteskapet og gjort det beste ut av det.

grunnen til at jeg sier dette er fordi min mann er samværsforelder. Han har siden dag en blitt utsatt for samværssabotasje. Pr i dag kjenner han knapt sine egne barn. Han får noen timer med de to ganger i mnd, men noe mer kan han bare glemme.(Kun fordi hun er bitter og ikke vil at deres barn skal få bli godt kjent med sine søsken her. For de er nemlig ikke skikkelige søsken, må vite )

Da må han gå via rettsapparatet og da er helvete løs. Det vil han ikke, synd, men det er hans valg. Han orker ikke mer og sier heller ja takk til de smulene han får.

[Far til 2]

Jeg er langt på vei enig med Gjest ovenfor. Hadde jeg visst at problemene barna og jeg skulle oppleve etter samlivsbruddet ble så ille som det ble, hadde jeg forsøkt å holde ut noen år til.

Barn KAN ! høres fra de er 7, men skal ikke tillegges vesentlig vekt før de er 12 (tillegges gradvis mer vekt fra de er 7 til de er 12). Dette tilsier at barnas meningen nesten altid blir ivaretatt når de blir 12 år (som oftest også ved 10-års alderen).

Hvis det er en mann ville jeg fått han til å sette seg inn i regelverket så detaljert som mulig. Som oftest er det damene som tar iniativ til samlivsbrudd, og kan dermed forberede seg langt bedre. Om tilfellet ts beskriver er en mann har han nå de samme mulighetene.

I teorien har barna like stor rett til å bo hos han som hos mor. Men de har ikke rett til å bo like mye hos hver av foreldrene.

Om han (hvis det er en mann) ønsker mest mulig samvær MÅ HAN IKKE FLYTTE UT FØR SAMVÆRSAVTALE ER GJORT. Ved å kreve omsorgen, og samtidig antyde at barna skal få like mye samvær med mor i utgangspunktet om de ønsker dette, vil han få et "+" av en evt dommer.

Dessuten må han så konsekvent som mulig unngå kritikk av tidligere partner som ikke kan bevises med "hard facts". Hva som regnes som "bevis" er noe forskjellig fra dommer til dommer.

Det koster idag ikke en formue å få samværet rettslig avgjort FØR partene flytter fra hverandre ettersom det er innført noe som heter rettsmekling. Kostnadene er tilnærmet ingenting i forhold til full rettsak. Pass på å få en advokat som er oppegående på familierett og samværs saker. Og ha gjerne kontakt med advokaten FØR problemstillingen blir tatt opp med partner (tidligere partner).

[Gjest Gjest]

Jeg valgte å gå ut av forholdet. Kommunikasjon FØR man går er viktig. Jeg ville ha rådet kompisen til å si hvordan ting lå an og hvordan han tenker det skal bli etter at han har flyttet.

Jeg tror ikke det er gunstig for barn å vokse opp under slike forhold som trådstarter beskriver.

[Far til 2]

Jeg valgte å gå ut av forholdet. Kommunikasjon FØR man går er viktig. Jeg ville ha rådet kompisen til å si hvordan ting lå an og hvordan han tenker det skal bli etter at han har flyttet.

Jeg tror ikke det er gunstig for barn å vokse opp under slike forhold som trådstarter beskriver.

←

Nå er det ikke sagt at han vurderer hvordan det skal bli etter at han flyttet.

Kansje han derimot tenker på hvordan det skal bli etter at mor flyttet.

Ettersom det er snakk om begrenset samvær tenker han sikkert på hvordan han skal få omsorgen og hva han kan gjøre for at barna ikke skal savne sin mor (dvs samværsmengde).

[Helen]

Hvis foreldrene ikke har det bra så har heller ikke ungene det bra.

Uansett om foreldrene prøver være venner og bo sammen for å "skåne" ungene så vil de merke det uansett.

Det dummeste jeg hører er når folk sier de holder sammen kun pga barna. Det er så naivt å tro at ikke barna skjønner noen ting.

Jeg opplevde det som lita at foreldrene mine bare bodde sammen pga oss ungene. De trodde ikke vi merket den iskalde fronten dem i mellom eller kranglingen etter at vi hadde lagt oss. Vi fikk det mye bedre på alle måter når foreldrene våre flyttet fra hverandre.

[Far til 2]

...

Jeg opplevde det som lita at foreldrene mine bare bodde sammen pga oss ungene. De trodde ikke vi merket den iskalde fronten dem i mellom eller kranglingen etter at vi hadde lagt oss. Vi fikk det mye bedre på alle måter når foreldrene våre flyttet fra hverandre.

←

Jeg er i utgangspunktet enig.

Men i dette tilfellet er det snakk om å begrense barnas mulighet til samvær med den andre forelderen. Det er veldig negativt, og slik jeg ser det hoveproblemet til at det er usikkerhet rundt det å velge å gå fra hverandre.

[Gjest Fliss]

Jeg hadde jobbet masse med forholdet før jeg hadde valgt å skille meg fra mannen min. Skilsmisse bør være siste utvei - når alt annet viser seg nyttesløst. Ingen lever i et forhold som er tipp topp bestandig - ekteskapet er en vandring i oppover- og nedoverbakker - å tro noe annet er rett og slett naivt. Og siden så mange sier at man ikke skal bo sammen for barnas skyld - hvilke signaler sender man barna når man pakker sakene og reiser i første motbakke? Vær åpen med barna og si at mor og far sliter litt nå og at dere trenger tid til å prøve å finne tilbake til hverandre ... gå i terapi - gjerne med barna også hvis de er gamle nok. Jeg snakker av egen erfaring - vi har gått i familieterapi - mannen for seg, jeg for meg, vi to sammen - hele familien sammen ... og vi har funnet tilbake til hverandre - vi har aldri hatt det bedre enn vi har det nå. Og vi begge vet hva vi skal gjøre for å bevare kjærligheten og begjæret i forholdet vårt - ingenting kommer av seg selv - det er noe man må jobbe med hver dag.

Vi har snart vært gifte i 20 år - og det skal vi fortsatt være hvis vi lever når vi er 90