tilgi utroskap?

[Gjest Sundy]

Jeg håper at noen av dere der ute, har noen gode råd å gi meg. Jeg har vært sammen med en mann i snart 4 år, og forholdet vårt har vært utrolig bra. Vi er begge åpne og ærlige mot hverandre, og har ikke hatt noen store konflikter.

For noen dager siden kom han hjem fra en lengere jobbreise i Spania. Da brøyt han sammen og fortalte meg at han hadde hatt sex med ei jente i fylla der nede. Han gråt og gråt og sa at han ikke kunne leve med denne løgnen så han måtte fortelle meg hva som hadde skjedd.

jeg dro samme kveld til noen venninner da jeg ikke orket å være i samme rom som han.

Nå har jeg kommet tilbake og vi har snakket sammen. Jeg er fremdeles meget usikker på om jeg kan klare å forsone meg med tanken på hva han har gjort og vet ikke om jeg ønsker å fortsette forholdet.

Hvordan kommer man videre etter et slik svik?

Jeg syntes det virker dumt å avslutte forholdet på grunn av en "glipp" i fylla, men samtidig så er tanken på å bli intim og fortsette forholdet vanskelig.

Er det noen som har vært i samme situasjon og har noen gode råd på hvordan man forsoner seg med et sånt svik?

[Gjest Gjest]

Jeg har vært i en sånn situasjon, men jeg klarte aldri å forsone meg med det og la forholdet gå videre selv om han tryglet og ba. Jeg mistet rett og slett respekten for ham. Fikk imot ham. Ikke i begynnelsen. Først orket jeg ham ikke, så ville jeg bare ha ham. Men etter en stund så snudde alt og jeg orket ham ikke lenger.

[Gjest Gjest]

Det er vanskelig å si hva som er rett for deg, men jeg vet at jeg kan tilgi utroskap i gitte situasjoner.

Jeg måtte være sikker på at dette var en engangshendelse, og at det ikke kom til å gjenta seg, men jeg kunne ha tilgitt.

Det jeg mener du må gjøre, er å bestemme deg om du vil jobbe for å få tilliten tilbake til partneren, eller avbryte det. Uansett kan du ikke være sammen med ham på "nåde", der han soner en livstidsstraff for den tabben han har gjort. Der han får "ja men du var utro" slengt i ansiktet hver gang han reagerer på noe du gjør. Du kan heller ikke være i forholdet dersom du begynner å leke med hevntanker.

Er han villig til å jobbe hardt for å opparbeide ny tillit hos deg, så er det en god begynnelse. Da må han tåle å avgi rapport om hvem han snakker med, hvor han er , hva han gjorde for en periode til du kan begynne å stole på ham igjen.

Lykke til!

[Gjest sundy]

Jeg tror at dette er et engangstilfelle. Han ser oppriktig lei seg ut og han angrer voldsomt. Ellers ville han vel ikke fortalt det til meg regner jeg med.

Jeg har lyst til å tilgi han. Syntes det er for jævli at noe slikt skal ødelegge det beste forholdet jeg noen gang har hatt.

Samtidig har jeg lyst til å straffe han og være slem og alt det der. Men som et voksent menneske gjør man jo ikke sånt. Synd jeg ikke kan sende han til et avstraffelsessenter for utro menn

Æsj, forhold suger...

[Gjest Gjest]

Det er mulig å komme videre hvis begge vil og satser på det, men det tar TID.

I allefall gjorde det det for meg. Jeg var helt knust og ville avslutte forholdet der og da, men endte til slutt opp med at vi prøvde å reparere forholdet og den brutte tillitten.

Det var fryktelig vondt lenge, ja, det tok vel faktisk et år før jeg ikke tenkte på det når vi hadde sex.

Gradvis ble det bedre og i dag kan jeg tenke på det uten at det gjør vondt.

Så det er egentlig opp til dere. Om det skulle ta lang tid å komme videre og gjennopprette tillitten, ville dere begge likevel synes forholdet er verd den insatsen ?

[Gjest Hip]

Det har bare gått noen dager, og det er klart at følelsene dine er kaotiske. Du har all rett til å være sint og lei deg. Det må mannen din tåle.

Jeg tror det er fullt mulig å tilgi og komme over utroskap, faktisk klarer noen å tilgi og komme over langvarige kjærlighetsforhold på si, t.o.m. når det er blitt barn av det. Det føles helt grusomt nå, du føler deg sikkert sviktet, likevel tror jeg at det vil mildne med tiden. Synes denne typen utroskap er rimelig "ufarlige" i den forstand at det fra mannen din sin side ikke er en trussel for forholdet, en trussel for forholdet ble det først da han måtte lette sin samvittighet og betro seg til deg. Jeg er egentlig litt sint på mannen din som fortalte deg dette. Han burde kunne leve med å holde kjeft om denne lille episoden, hans grusomt dårlige samvittighet fikk være straffen. Jeg synes du blir straffet urimelig for hans idioti.

Når du begynner å bli mer rolig følelsesmessig (kan sikkert ta uker og kanskje måneder), synes jeg du skal fokusere på at dette var en bagatell i den store sammenhengen. Selvsagt hadde det aller beste vært om det var ugjort, men det kan ses på som at mannen din bare har dummet seg skikkelig ut, og at fylla faktisk hadde skylla (det er virkelig tilfelle for mye av det dumme an gjør), og at han nok har lært at å spille singel i utlandet ikke er noe for ham. På sikt skal du se at det er han som lider mest over episoden. Det er jo faktisk han som har vært tullingen, ikke du. Og du kan vokse som menneske ved å klare å tilgi fra hjertet (om en stund), men en vokser ikke på å være utro. Husk det!

Når dette er sagt, jeg synes synd på deg, det er helt forferdelig å oppleve det du har opplevd, det skal du få all støtte på!

[Gjest tromotu]

Det er vanskelig å si hva som er rett for deg, men jeg vet at jeg kan tilgi utroskap i gitte situasjoner.

Jeg måtte være sikker på at dette var en engangshendelse, og at det ikke kom til å gjenta seg, men jeg kunne ha tilgitt.

Det jeg mener du må gjøre, er å bestemme deg om du vil jobbe for å få tilliten tilbake til partneren, eller avbryte det.  Uansett kan du ikke være sammen med ham på "nåde", der han soner en livstidsstraff for den tabben han har gjort.  Der han får "ja men du var utro" slengt i ansiktet hver gang han reagerer på noe du gjør.  Du kan heller ikke være i forholdet dersom du begynner å leke med hevntanker.

Er han villig til å jobbe hardt for å opparbeide ny tillit hos deg, så er det en god begynnelse.  Da må han tåle å avgi rapport om hvem han snakker med, hvor han er , hva han gjorde for en periode til du kan begynne å stole på ham igjen.

Lykke til! 

←

Det du beskriver er utopi! Du vil aldri kunne være sikker på at det var en engangshendelse nettopp fordi det har skjedd! Utroskap er veloverveid fra den utroes side uansett hvilke unskyldninger de bruker, det være seg fylla eller et øyeblikks mangel av dømmekraft. Tror du annerledes ja da er du naiv og stiller deg til hoggs for en uverdig livspartner. Bush er en dust men hans mest kjente sitat holder vann for mitt vedkommende når det kommer til kjærlighet dersom det ikke finnes annet som tilsier at jeg fortjener å bli stukket i ryggen: "either you´re with me or you´re my not" .

[Gjest Gjest]

Det du beskriver er utopi! Du vil aldri kunne være sikker på at det var en engangshendelse nettopp fordi det har skjedd! Utroskap er veloverveid fra den utroes side uansett hvilke unskyldninger de bruker, det være seg fylla eller et øyeblikks mangel av dømmekraft. Tror du annerledes ja da er du naiv og stiller deg til hoggs for en uverdig livspartner. Bush er en dust men hans mest kjente sitat holder vann for mitt vedkommende når det kommer til kjærlighet dersom det ikke finnes annet som tilsier at jeg fortjener å bli stukket i ryggen: "either you´re with me or you´re my not" .

←

En kan aldri være sikker på om en part vil være trofast noen gang, men en kan velge å tro på partneren og la tvilen komme han/henne til gode!

Og om jeg er naiv, så har jeg ingen planer om å endre det. Jeg synes det er bedre å være være åpen og naiv og risikere å bli såret av og til, enn alltid å være kynisk og dømmende. Hvis en aldri gir noen en ny sjanse, så kan en gå glipp av veldig mye godt i livet. Og om en aldri gir noen en ny sjanse, så vil en til slutt aldri få nye sjanser selv heller. (Det er ikke bare utroskap som sårer i et forhold)

Jeg vil heller ende opp såret og en erfaring rikere, enn å ende opp som en bitter bit** som angrer på at hun aldri tok sjansen.

[Gjest Gjest]

Jeg tror at dette er et engangstilfelle. Han ser oppriktig lei seg ut og han angrer voldsomt. Ellers ville han vel ikke fortalt det til meg regner jeg med.

Jeg har lyst til å tilgi han. Syntes det er for jævli at noe slikt skal ødelegge det beste forholdet jeg noen gang har hatt.

Samtidig har jeg lyst til å straffe han og være slem og alt det der. Men som et voksent menneske gjør man jo ikke sånt. Synd jeg ikke kan sende han til et avstraffelsessenter for utro menn

Æsj, forhold suger...

←

Gi det tid! Du trenger ikke bestemme deg i dag. Merker du om noen dager/uker at det ikke fungerer, at du tror du aldri klarer å stole på ham igjen, så tar du avgjørelsen da! Inntil da får han finne seg i å leve i usikkerhet til du har fått sortert følelsene dine.

[Gjest Gjest]

En kan aldri være sikker på om en part vil være trofast noen gang, men en kan velge å tro på partneren og la tvilen komme han/henne til gode! 

Og om jeg er naiv, så har jeg ingen planer om å endre det.  Jeg synes det er bedre å være være åpen og naiv og risikere å bli såret av og til, enn alltid å være kynisk og dømmende. Hvis en aldri gir noen en ny sjanse, så kan en gå glipp av veldig mye godt i livet.  Og om en aldri gir noen en ny sjanse, så vil en til slutt aldri få nye sjanser selv heller.  (Det er ikke bare utroskap som sårer i et forhold) 

Jeg vil heller ende opp såret og en erfaring rikere, enn å ende opp som en bitter bit** som angrer på at hun aldri tok sjansen.

←

Merkelig at du stiller spørsmålet ditt her når du har slike sterke prinsipper som styrer deg! Klarer du å stå for de er det ikke noe annet å gjøre enn å ta hatten av for deg. Utroskap er sterkere lut enn du i din tilstand innbiller deg! Misfortå meg rett, all min sympati ligger hos deg. Arghh, hva er vitsen! Ditt liv_dine valg!

[Gjest Madam Felle]

En kan aldri være sikker på om en part vil være trofast noen gang, men en kan velge å tro på partneren og la tvilen komme han/henne til gode! 

Og om jeg er naiv, så har jeg ingen planer om å endre det.  Jeg synes det er bedre å være være åpen og naiv og risikere å bli såret av og til, enn alltid å være kynisk og dømmende. Hvis en aldri gir noen en ny sjanse, så kan en gå glipp av veldig mye godt i livet.  Og om en aldri gir noen en ny sjanse, så vil en til slutt aldri få nye sjanser selv heller.  (Det er ikke bare utroskap som sårer i et forhold) 

Jeg vil heller ende opp såret og en erfaring rikere, enn å ende opp som en bitter bit** som angrer på at hun aldri tok sjansen.

←

Men hva er egentlig problemet ditt da?

Så du mener at folk som ikke akseptere utroskap, ender opp som bit****? Da er jeg en fullkommen bit*** og veldig stolt av det.

Greit nok at vi ikek ahr noen som helst garanti for å ikek bli såret noen gang, emn har ens partner vært utro har sjangsene for å bli såret igjen blitt mye høyere enn de var før. H*n har gjort det en gang, og kan da fint gjøre det igjen. Forskjellen nå er at du er forberedt på det.

De fleste som ahr vært utro har dårlig samvittighet, griner og bærer seg, og angrer virkelig på det de har gjort. Men ganske mange ender opp emd å gjøre "samme feilen" gang på gang, fordi partneren deres aksepterer det og "later" som det ikke er så gale som det egentlig er.

Noen klarer å komme seg igjennom det, men flere jeg har snakket med sier de aldri ville ha valgt den løsningen om de visste hva de måtte igjennom. Enkelte brukte flere år før de kalrte å stole på partneren sin igjen, og andre stoler fortsatt ikek på partneren sin. Men de skal liksom ikke gi slipp, for de hadde det jo så bra før.

Men har virkelig den utro personen gjort sitt, for at forholdet skulle være bra? Jeg mener tvert ik mot, for tydeligvis er det noe som har manglet for ellers tviler jeg på at personen hadde gjort det valget h*n gjorde. Om man er full eller ikke spiller liten rolle, for en velger helt og holdent hva en vil gjøre og hans valg var å være utro.

Jeg personlig aksepterer ikke utroskap, for det er så grovt tillitsbrudd som man kan få. Og det kan jeg si, fordi jeg har vært i samme situsjon som deg. Men jeg "kastet" han ut, og har virkelig ikke angret på det nå i ettertid. Ingen menneske er verdt det, uansett hvor bra man liksom har hatt det sammen. En kan få det bedre med en annen, og det mener jeg.

Men for all del, bruk masse tid, tårer og krefter på en mann som tydeligvis ikke setter like mye pris på deg som du gjør på han, for det kan jo være han er verdt det. Bare husk at nå vet du at det kan hende igjen, selv med alle hans tårer og unnskyldniger.

[Gjest Gjest 16:28]

Men hva er egentlig problemet ditt da?

Så du mener at folk som ikke akseptere utroskap, ender opp som bit****? Da er jeg en fullkommen bit*** og veldig stolt av det.

Greit nok at vi ikek ahr noen som helst garanti for å ikek bli såret noen gang, emn har ens partner vært utro har sjangsene for å bli såret igjen blitt mye høyere enn de var før. H*n har gjort det en gang, og kan da fint gjøre det igjen. Forskjellen nå er at du er forberedt på det.

De fleste som ahr vært utro har dårlig samvittighet, griner og bærer seg, og angrer virkelig på det de har gjort. Men ganske mange ender opp emd å gjøre "samme feilen" gang på gang, fordi partneren deres aksepterer det og "later" som det ikke er så gale som det egentlig er.

Noen klarer å komme seg igjennom det, men flere jeg har snakket med sier de aldri ville ha valgt den løsningen om de visste hva de måtte igjennom. Enkelte brukte flere år før de kalrte å stole på partneren sin igjen, og andre stoler fortsatt ikek på partneren sin. Men de skal liksom ikke gi slipp, for de hadde det jo så bra før.

Men har virkelig den utro personen gjort sitt, for at forholdet skulle være bra? Jeg mener tvert ik mot, for tydeligvis er det noe som har manglet for ellers tviler jeg på at personen hadde gjort det valget h*n gjorde. Om man er full eller ikke spiller liten rolle, for en velger helt og holdent hva en vil gjøre og hans valg var å være utro.

Jeg personlig aksepterer ikke utroskap, for det er så grovt tillitsbrudd som man kan få. Og det kan jeg si, fordi jeg har vært i samme situsjon som deg. Men jeg "kastet" han ut, og har virkelig ikke angret på det nå i ettertid. Ingen menneske er verdt det, uansett hvor bra man liksom har hatt det sammen. En kan få det bedre med en annen, og det mener jeg.

Men for all del, bruk masse tid, tårer og krefter på en mann som tydeligvis ikke setter like mye pris på deg som du gjør på han, for det kan jo være han er verdt det. Bare husk at nå vet du at det kan hende igjen, selv med alle hans tårer og unnskyldniger.

←

Jeg er ikke trådstarter (selv om mange tydeligvis tror det), jeg har ikke hatt en utro partner, har ikke vært utro selv heller, og aksepterer ikke utroskap!!!!

Jeg svarte bare på det "tromotu" svarte på mitt svar, og jeg mener at i gitte tilfeller kan utroskap tilgis.

Mitt poeng er at det av og til er det bedre å gi noen en ny sjanse for å se om det går å bygge opp tilliten igjen, enn å bryte tvert og gå resten av livet å lure på hvordan det kunne ha vært...!

[Gjest tromotu]

Jeg er ikke trådstarter (selv om mange tydeligvis tror det), jeg har ikke hatt en utro partner, har ikke vært utro selv heller, og aksepterer ikke utroskap!!!!

Jeg svarte bare på det "tromotu" svarte på mitt svar, og jeg mener at i gitte tilfeller kan utroskap tilgis. 

Mitt poeng er at det av og til er det bedre å gi noen en ny sjanse for å se om det går å bygge opp tilliten igjen, enn å bryte tvert og gå resten av livet å lure på hvordan det kunne ha vært...!

←

Sorry! Jeg forsto selv at jeg muligens hadde tatt feil av deg og trådstarter! Likevel er det en selvmotsigelse i din påstand om at i gitte tilfeller kan utroskap tilgis samtidig som du sier at du ikke aksepterer utroskap. Jeg forstår ikke hvordan de to kan eksistere side om side! Hvilke tilfeller er det snakk om når du selv hevder at du ikke har opplevd utroskap som utøver eller mottager? Skal du sende deg selv eller vedkommende som har vært utro til Berthold Grunfeldt for en evaluering om advekate eller manglende utviklede sjelsevner før dommen faller? Jeg bare spør hvordan man skal avgjøre hva som er gitte situasjoner som kvalifiserer til en tilgivelse!

[Gjest Gjest]

Jeg er ikke trådstarter (selv om mange tydeligvis tror det), jeg har ikke hatt en utro partner, har ikke vært utro selv heller, og aksepterer ikke utroskap!!!!

Jeg svarte bare på det "tromotu" svarte på mitt svar, og jeg mener at i gitte tilfeller kan utroskap tilgis. 

Mitt poeng er at det av og til er det bedre å gi noen en ny sjanse for å se om det går å bygge opp tilliten igjen, enn å bryte tvert og gå resten av livet å lure på hvordan det kunne ha vært...!

←

Jeg vil omformulere dette litt: er det alltid det baste å ta en hastig avgjørelse basert på skuffelse og sinne, eller kan det av og til være lurt å gi en ny sjanse for så å ta en veloverveid avgjørelse om forholdets framtid?

Trådstarter er usikker på hva hun vil, og jeg mener at i slike situasjoner er det bedre å ta et skritt tilbake, puste ut, og vurdere om hun vil gi ham en ny sjanse!

[Gjest Gjest]

En gang utro alltid utro! Det er ikke mange som har forstått at det ordtaket refererer til er ikke nødvendigvis det faktum at en som har vært utro vil gjøre det flere ganger, men snarere det inntrykket og følelsen som sitter igjen hos den bedratte uansett hva fremtiden ville bringe av oppførsel fra den som bedro!

[Gjest Gjest_Sundy_*]

Tusen takk for alle gode råd dere har gitt meg. Det er vanskelig å skulle ta en avgjørelse og han har forstått at det kan ta lang tid før jeg har bestemt meg. Samtidig er det fryktelig slitsomt å ha han i nærheten nå som jeg har kommet hjem igjen. Lukta av utroskapsrosene han ga meg gjør meg kvalm.

Å tiden til hjelp er vel det eneste jeg kan gjøre. Det kjennes nå ut som et nederlag å skulle tilgi han og fortsette forholdet. Det er, som noen av dere nevnte at jeg på en måte godtar det han har gjort. Selv om jeg på ingen måte gjør det, og det er han nok klar over.

Jeg har alltid tenkt at hvis noen er utro mot meg så gjør jeg det slutt. Ferdig med det forholdet. Men nå så er jeg så usikker.

Vel, igjen, tusen takk for alle gode råd.

[Gjest Gjest]

Dr. Phil sier alltid: Hvis du lurer på hvordan vedkommende kommer til å være i framtiden, så se på hans oppførsel i fortiden.

[Gjest Gjest]

For guds skyld hold "Dr" Phil utenfor dette er du snill! Hilsen Dr gjest

[Gjest Gjest]

Intro: Masse fanfare!!Innhold: SvadaNadaQuickFiksada!!! Exit: uleselig rulletekst med musikk fra Rocky!!!

DR. PHIL RULES!!!! GO BALDY!GO.

[Gjest Hip]

Men hva er egentlig problemet ditt da?

Så du mener at folk som ikke akseptere utroskap, ender opp som bit****? Da er jeg en fullkommen bit*** og veldig stolt av det.

Greit nok at vi ikek ahr noen som helst garanti for å ikek bli såret noen gang, emn har ens partner vært utro har sjangsene for å bli såret igjen blitt mye høyere enn de var før. H*n har gjort det en gang, og kan da fint gjøre det igjen. Forskjellen nå er at du er forberedt på det.

De fleste som ahr vært utro har dårlig samvittighet, griner og bærer seg, og angrer virkelig på det de har gjort. Men ganske mange ender opp emd å gjøre "samme feilen" gang på gang, fordi partneren deres aksepterer det og "later" som det ikke er så gale som det egentlig er.

Noen klarer å komme seg igjennom det, men flere jeg har snakket med sier de aldri ville ha valgt den løsningen om de visste hva de måtte igjennom. Enkelte brukte flere år før de kalrte å stole på partneren sin igjen, og andre stoler fortsatt ikek på partneren sin. Men de skal liksom ikke gi slipp, for de hadde det jo så bra før.

Men har virkelig den utro personen gjort sitt, for at forholdet skulle være bra? Jeg mener tvert ik mot, for tydeligvis er det noe som har manglet for ellers tviler jeg på at personen hadde gjort det valget h*n gjorde. Om man er full eller ikke spiller liten rolle, for en velger helt og holdent hva en vil gjøre og hans valg var å være utro.

Jeg personlig aksepterer ikke utroskap, for det er så grovt tillitsbrudd som man kan få. Og det kan jeg si, fordi jeg har vært i samme situsjon som deg. Men jeg "kastet" han ut, og har virkelig ikke angret på det nå i ettertid. Ingen menneske er verdt det, uansett hvor bra man liksom har hatt det sammen. En kan få det bedre med en annen, og det mener jeg.

Men for all del, bruk masse tid, tårer og krefter på en mann som tydeligvis ikke setter like mye pris på deg som du gjør på han, for det kan jo være han er verdt det. Bare husk at nå vet du at det kan hende igjen, selv med alle hans tårer og unnskyldniger.

←

Uff, stakkars deg, du er virkelig blitt bitter du. Livet er nok mer nyansert enn slik du fremstiller det. Jeg skjønner at du er forbanna på eks'en din, men tror du vil tjene på å jobbe litt med dine egne holdninger og oppfatninger også. Mennesker gjør feil, og det er langt fra slik at de alltid gjør samme feilen igjen. Folk gjør dumme ting i gitte situasjoner (som i fylla - kanskje er det krangel og uvennskap i forholdet i tillegg), det betyr ikke at en planlegger å være utro. Det er greit at du valgte å gå fra mannen din fordi han var utro, men de fleste blir faktisk, og de fleste av disse igjen opplever at det ikke skjer igjen. Mennesker er mennesker og mennesker er ikke maskiner en kan programmere til hva de skal gjøre og ikke gjøre i enhver situasjon. Det er ditt valg at du kompromissløst kastet mannen din ut. For noen er det mulig å innse at en feil er gjort og at en med tiden kan tilgi. Dette handler om utroskapens art (tilfeldig eller langvarig etc.) og partenes modenhet og evne til tilgivelse og forsoning.

Det er veldig få som aksepterer utroskap i utgangspunktet. Men mennesker gjør til stadighet uakseptable ting mot hverandre, og det tilgis veldig ofte. Vi innser at mennesker må få nye sjanser. Vi kan ikke leve med utilgivelighet. For hver enkelt gjør også feil.