en liten klagesang

[Gjest Gjest]

Jeg er en av de som ikke har bestemt meg for om jeg vil ha barn eller ikke. Og plages veldig med alle de som på en eller annen måte utrykker at de lurer på om ikke vi snart skal ha barn.

Jeg er mer en gammel nok til å få, har hatt samme kjæreste/mann i fem år, og har god jobb. Alt det ytre er på plass, men innsiden henger igjenn og jeg blir enda mer ukomfortabel av mer eller mindre utrykkt forventning.

Forstår jo at folk ikke mener noe sårende, men for meg er det hele et kjempeikketema.

Må bare klage litt, dette er vel ikke det rette stedet, men samtidig så er det vel ikke helt feil.

*sukk*

[MissiS]

Jeg kjenner meg litt igjen i det du sier, ja...

Jeg har heller ikke vært så veldig klar før venninnene mine begynte å få barn. Jeg har i grunnen tenkt at jeg ikke trenger barn i livet mitt for å være lykkelig, men det siste året har jeg begynt å tenke litt annerledes på det.

Nå er det slik i min situasjon at "alle andre" har fått barn og jeg/vi er de "eneste" som ikke har fått. Man blir litt utenfor av det Har liksom venta på hus og bil og mann og utdanning og fast jobb og alt det der. Nå når det er på plass er det ingen unnskyldning lenger. Og mamma er langt forbi hintestadiet ift om hun noen gang kommer til å bli bestemor... Så jeg har gitt litt etter for presset fra alle steder (venninner, mamma og mann) Slutta på pilla i mars/april, og har ikke vært "aktiv" prøver før nå de siste to månedene.

Nå ser det jo ut til at dette kan ta tid, er i pp7 og det er ikke noe god følelse.... Hva hvis vi ikke kan få eller må vente en "evighet" før det klaffer? Det er ikke lenger så lett å svare folk sånn som jeg gjorde før når de spør om vi ikke snart skal få barn at "neida, det har ingen hast, vi er jo så unge og det er jo fint å være ferdig med utdanningen og få fast jobb" og "vi stresser ikke med det, det som skjer skjer, vi har ingen konkrete planer" osv... Kommer sikkert til å si den dagen jeg evt føder, jeg...

[Cashew]

Når det gjelder både det med å få barn, og å gifte seg, er jeg av den mening av at det spør man faktisk ikke andre om

For det første kan det være et sårt tema (spesielt det med barn hvis man prøver..)

For det andre kan det være at partene er uenige og på den måten ikke så greit å snakke om.

Dette snakker jeg faktisk ikke med andre personer om, bortsett fra mine nære venninner, og da er det en gjensidig samtale hvor vi "støtter" hverandre.

Endret 28. september 2006 av Lille Pernille