Ny periode i livet, gamle minner popper opp.

[Gjest Gjest]

Jeg er kommet til et nytt stadie i livet, mer seriøst enn noensinne.

Jeg prøver å bli gravid.

Men i det siste har gamle minner dukket opp på en helt ny måte, til tider kjennes det ut som om livet mitt er en film som går i reprise etter reprise. Jeg dagdrømmer om gamledager, jeg drømmer om natten, og jeg klarer ikke å legge fra meg tankene på alt som var; samtalene, diskusjonene, festene, vennene, mennene, valgene jeg tok, og alt mulig annet.

Hvor lenge skal dette pågå? Er utrolig slitsomt å ha det slik, jeg merker jeg blir usikker på om jeg er 100% klar til å etablere meg likevel når tankene på så mye annet dukker opp.

Burde jeg ikke fokusert på mannen min og babyen vi prøver på nå?

[Gjest Golly]

Dette er høyst normalt! Hjernen din og følelsene jobber på høygir for å tilpasse seg det nye livet, de prøver å "forlate" fortiden, forsone seg med at det som var, den mer rotløse tilværelsen med stadige fester, nye kjærester, en masse valg osv nå er definitivt forbi. Du er i ferd med å endre livet ditt. Selv om det er til noe du ønsker og ser på som positivt, er det jo en krise følelsesmessig, alt hyggelig som tar slutt er jo vemodig, slev om det som kommer er enda mer hyggelig.

Ikke vær så hard mot deg selv. Tillat deg en liten sorg, og kanskje også litt tvil (ikke nødvendig å ta dette opp med din mann, i hvert fall ikke nå, det kan virke mot sin hensikt og føre til en enda større runddans der han også blir dratt med). Det er mye bedre enn å prøve å fortrenge tankene og følelsene. "Flyt" litt, det er tøft å "flyte" i det vemodige og i tvil, men jeg tror det vil hjelpe deg til å komme forbi det. Ikke nødvendig å ta dette opp med din mann, i hvert fall ikke nå, det kan virke mot sin hensikt og føre til en enda større runddans der han også blir dratt med.

Det er ikke morsomt å ha det slik du har det nå, jeg føler med deg. Tror likevel at tingene vil falle på plass om du ikke stresser for mye med å "fokuserer riktig".

[Gjest TS]

Dette er høyst normalt! Hjernen din og følelsene jobber på høygir for å tilpasse seg det nye livet, de prøver å "forlate" fortiden, forsone seg med at det som var, den mer rotløse tilværelsen med stadige fester, nye kjærester, en masse valg osv nå er definitivt forbi. Du er i ferd med å endre livet ditt. Selv om det er til noe du ønsker og ser på som positivt, er det jo en krise følelsesmessig, alt hyggelig som tar slutt er jo vemodig, slev om det som kommer er enda mer hyggelig.

Ikke vær så hard mot deg selv. Tillat deg en liten sorg, og kanskje også litt tvil (ikke nødvendig å ta dette opp med din mann, i hvert fall ikke nå, det kan virke mot sin hensikt og føre til en enda større runddans der han også blir dratt med). Det er mye bedre enn å prøve å fortrenge tankene og følelsene. "Flyt" litt, det er tøft å "flyte" i det vemodige og i tvil, men jeg tror det vil hjelpe deg til å komme forbi det. Ikke nødvendig å ta dette opp med din mann, i hvert fall ikke nå, det kan virke mot sin hensikt og føre til en enda større runddans der han også blir dratt med.

Det er ikke morsomt å ha det slik du har det nå, jeg føler med deg. Tror likevel at tingene vil falle på plass om du ikke stresser for mye med å "fokuserer riktig".

←

Tusen takk for langt og dypt svar!

[Gjest Gjest]

Enig med svaret du har fått. Vil bare legge til at sånne refleksjoner eller bearbeidinger vil komme i ulike faser av livet. Vent til du får barnet i armene og det vokser til. Da kommer du til å huske hvordan du selv ble oppdratt, hva moren din gjorde for deg, farsrollen. Sanger, leker eller bøker du har lest blir plutselig viktig at ungen din får med deg.

Du vokser, modnes og skaper ditt eget liv. Herlig, du har nok fokuset på mann og mulig barn mer enn du tror. Mental klargjøring for nye gleder og utfordringer.

[Scorpina]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen med dine tanker TS når jeg ble gravid første gangen. Fikk litt sånn "panikk" på en måte....sånn, "åh, nei. Mitt liv er over. Alt jeg holder kjært kan jeg bare glemme nå" altså, det å kunne komme å gå når jeg vil, reise ilag med min kjære på impulsturer, farte hit, farte dit...men, tro meg - når du får barnet ditt i armene, du blir kjent med barnet - du kan nesten ikke TENKE deg et liv uten og titt som ofte kan det også tenkes du tenker "hvorfor gjorde jeg ikke dette før"

Livet - synes jeg - består av faser. Snakker for meg selv her da..men f.eks når jeg var ungdom, bodde hjemme. Så var det dèn fasen der jeg var fri som fuglen, hadde INGEN forpliktelser (foruten om gjøre lekser og å komme hjem til et visst klokkeslett) Den tiden savna jeg også når jeg ble student, fikk forpliktelser mht betale husleie, huske å skrive den og den oppgaven, lese 300 sider før neste tirsdag....slike ting. Det var også en annen fase i livet der jeg var også fri og frank, men hadde fått andre venner. KUNNE være ute til langt på natt og ta meg en fest hvis jeg ønsket, men samtidig også lære det å modnes og ta ansvar for sine handlinger + at moder'n ikke kunne komme ilende til å hjelpe meg ut av en knipe - jeg måtte fikse det selv.

Og så den tredje fasen jeg er inne i nå - familielivet. Med gjeld, bil, unge (+ en i magen) enda flere forpliktelser etc etc etc... Men, dette livet og denne fasen føler riktig og rett. Det er jo tross alt det livet handler om - forandringer, endringer, andre syn på livet og andre oppfatninger om hva man synes er VIKTIG her i livet

Ønsker deg lykke til i livet TS - og håper snart du får et lite frø i magen :-D

[Gjest Gjest]

Veldig enig med svaret du her har fått. Kjenn litt på savnet uten å innvolvere din mann. Drøm litt om ekser osv. uten å ha dårlig samvittighet. Forestill deg så hverdagen med ekser, hadde den vært like bra som den hverdagen du har nå?

Jeg er snart førti, har flere barn og drømmer rett som det er om den "svunne ungdomstid". Jeg forelsker meg litt når vi er ute, jeg nyter å få komplimenter fordi om jeg ikke er 18 lenger. Likevel er jeg trygg på følelsene mine og vet at jeg aldri vil forlate min mann. Det er tross alt hverdagen som er det viktigste. Men jeg lar meg selv få lov til å drømme om natten. Noen ganger gjør det vondt, neste natt litt mindre vondt, tredje natt drømmer jeg kanskje om min egen mann igjen. Dette går i bølger for alle. Alle blir eldre og må gjennom denne fasen.

Gled deg over ungenes forelskelser og forventninger når den tid kommer. Og vit at du er en god mor. Tankene og drømmene dine er det kun du som vet. Mannen din opplever helt sikkert det samme som deg!! Helt normalt!