Gjest Gjest Skrevet 26. september 2006 #1 Skrevet 26. september 2006 Ser det er mange som har problemer med xn til kjærsten(mannen, samboeren) eller nye dama til xn sin, men er det noen som har blitt venner (veninne) med dama til xn sin eller xn til kjærsten sin? Selv er jeg veninne med nye samboeren til xn min. Hun er ei knall jente og vi er mye sammen siden vi begge har hver vår lille baby. I tillegg har vi jo sønnen til xn min og meg felles også. Da det ble ledig stilling i resepsjonen på jobben min (jobber i den jeg også) så fikk jeg henne ansatt sammen med meg. Snakker også med xn min inn i mellom på msn og når vi treffes. Men endten har det med sønnen vår og gjøre eller så er det bare fordi jeg kjeder meg. Hadde vi ikke hatt sønnen vår til felles, så hadde vi ikke hatt noen kontakt. Litt trist og tenke på for da hadde jeg gått glipp av å bli kjendt med samboeren hans. Sønnen vår stor koser seg når vi alle er sammen. Han sier at han har 4 foreldre. Har sett andre rynke bryner over det, men det er det som er normalt for sønnen vår og si. Vi voksne også forholder oss til at vi er 4 foreldre, men det er jo klart at det er vi biologiske som har hoved greia. Vi bare utelukker ikke hverandres partnere. Desverre har det ikke alltid vært så "idyllisk" som nå. Det var en periode hvor xn min hadde en annen samboer som gjorde alt hun kunne for å lage kvalm. Og gjett om hun klarte det. Xn og jeg kunne ikke snakke sammen uten at han ble rabiat og kjefta og smalt på meg, sønnen vår hadde det heller ikke noe godt hos dem (han har fortalt meg myyye nå i ettertid). Jenta tålte ikke at xn hadde en fortid med både barn og en barnemor som han måtte forholde seg til, og han den tøffel'n tok det ut på meg. Etter at det ble slutt med han og hu jenta ble vi venner igjen og kunne snakke sammen. Når han ble sammen med hun han er sammen med nå, gikk alt så mye bedre. Men det har jo vært en periode hvor man har "følt" litt på tingene. Hovedsaken er at alt er bra mellom oss 4 nå. Om det er noen som har noen betenkeligheter, så er det nok mannen min. Men det har nok noe med aldersforskjeller og gjøre. Han kunne vært faren til min sønns stemor for å si det sånn og xn min er ikke så veldig voksen han heller. Men når vi er sammen, så har vi det koselig og trives best med å ha det sånn. Mulig jeg skriver dette på helt feil sted her inne, burde kanskje ligget på barn og famlie?? Legger det ut der også jeg for å høre hvordan andre har det. Har inntrykk av at de fleste andre mener vi er "rare" som har et sånt forhold til hverandre, for de fleste rynker bryner.
Gjest Gjest Skrevet 26. september 2006 #2 Skrevet 26. september 2006 He he... Herlig rare i såfall For det må jo være helt topp å ha det sånn, men det krever sitt av alle parter - og vi er alle så forskjellige, ikke så lett å få slike relasjoner til å funke så smertefritt og flott. Full klaff hos dere - nyt det, og tenk på at vi andre er en smule misunnelige :bukke:
kamela Skrevet 26. september 2006 #3 Skrevet 26. september 2006 Bare å ta av seg hatten her og si at sønnen din er heldig!
Gjest Gjest_Haugtussa_* Skrevet 26. september 2006 #4 Skrevet 26. september 2006 Tror jeg og broren min vokste opp i verdens lykkeligste skilsmissefamilie... Helt lykkelige gatan... Mor og far er litt hippie aktige, og ett par år etter at de ble skilt døde farmor og etterlot seg et kråkeslott av et hus. Far hadde ikke råd til å kjøpe ut broren sin på egenhånd, så han spurte mor om de skulle kjøpe det sammen. Og det gjorde det. Er et enormt hus, som ble bygd om til en tomannsbolig, der rommet til meg og broren min hadde dør ut til begge seksjonene, og den ene stuen ble avdelt med sånn vegg man kan slå sammen. Så der bodde vi, mor + ny mann + 1 felles barn + hans barn (og moren til dette barmet bodde i kjelleren ett par år) , meg, bror, far + hans nye kone + 2 barn... Juleaften + burdager og alt blir feiret i felleskap. De har jo bare felles venner og dette har fungert supert i alle år. Hehe, de måtte begynne å sammarbeide om middagen, da alle barne spiste der det var best mat... Husker jeg synes det var litt flaut før, for det var så anderledes. Litt sånn som på tilsammans... Men når jeg ser tilbake ser jeg at jeg må ha hatt en spuer oppvekst. Masse mennesker og kjærlighet rundt meg over alt, hele tiden. Synes det var litt flaut å ha med kjæresten min dit første gangen, men han elsker det han og... Men vi er nok desverre ikke standardeksmeplet på skilsmisser her i landet da:-(
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå