Angst

[Gjest Gjest]

Da jeg var 16 var jeg sammen med en gutt som gjorde det slutt da jeg ikke var klar for å gå hele veien med han. Er forsåvidt glad for det i ettertid, han brukte klisjeer som "det er nok av andre som vil". Men i voksen alder (20 og 21) har problemet fortsatt med to andre. Fine, snille menn, men det knyter seg helt i meg når det kommer til at de vil mer. Får panikk på en måte, og dytter dem vekk selv om jeg egentlig ikke vil det. Dermed får de inntrykk av at de blir avvist, og etter en stund ga begge opp Det må være noe galt med meg, men har nesten inntrykk av at jeg har det på samme måte som folk som har vært misbrukt. De har jo en unnskyldning de, som kanskje en partner vil forstå hvorfor de trenger mer tid. Hvordan kan man bli sånn helt av seg selv? Tanken på å kle av seg for en annen er ille, eller på å se den andre. For ikke å snakke om å skulle foreta seg noen av de tingene som det skrives om her inne som *alle* gjør. Skulle på en måte ønske alt var som på film, hvor man det ene øyeblikket og så er man i seng og hviler ut glad og fornøyd i det neste

Nå har jeg truffet en som jeg er veldig glad i og som er veldig tålmodig så langt, men hvor lenge vil det vare denne gangen? Hvor lenge holder en mann ut før han gir opp? Selv om jeg forteller om problemet så venter han vel ikke evig? Er jeg den eneste som har det sånn?

[Fiol]

Jeg husker jeg også var redd første gangen jeg skulle prøve. Det er jo ikke så rart. Du vet kanskje at gutten har gjort det før, og du føler press for at du ikke er flink nok osv..

Om du prater ut om det med han først, da blir det ikke så "dumt" når dere plutselig ligger der. Og når dere ligger og koser etter det, kan det bare plutselig føles helt riktig å gjøre det, uten at du egentlig har tenkt over det..

Ellers får du ta deg et par glass vin.. kanskje du får slappet av litt mer da

[Gjest Gjest]

Drikker ikke alkohol... og synes ikke det er rette måten akkurat. Det er mer enn vanlig sjenanse og engstelse, det er mer panikk. Og det er så dumt å ha det sånn, spesielt når man har møtt verdens snilleste. Har ikke vært så lenge med han, så han skjønner nok ikke ennå at det er noe spesielt. Men gruer meg til den dagen kommer Hadde vært fint om datingfasen kunne vart evig, på en måte. Men vil jo ikke det heller. Det er ikke at jeg ikke vil, men det psykiske er så vanskelig. Makter ikke å kle av meg hos en lege heller. Og aner ikke hva det kommer av, skjønner jo at det ikke er normalt. Noen vil sikkert foreslå psykolog, men når man ikke klarer snakke om det heller så håper jeg klarer å snakke med han jeg er glad i når tiden er inne, og han vil sikkert vente. Men neppe evig

[Gjest Gjest]

Ikke drikk deg til mot, eller press deg til noe du ikke er klar for, er du uheldig gjør det ting 10 ganger verre.

Klarer du skrive til han?

[Gjest gjesta]

Jeg tror dette dessverre er en av de tingene som blir verre og verre dess lengre du venter. Du har grudd deg til det så lenge og tenkt på det så mye at det nesten blir uoverkommelig. Tror du bør prøve å snakke med gutten, og be om at dere tar ting sakte. Du kan jo bare prøve litt av gangen, ta av deg genseren en uke, og litt mer den neste også videre. Plutselig blir du så revet med at det bare skjer. Men det kan faktisk hende at det hadde vært lurt å gå til en psykolog ja...

Endret: skriveleif

Endret 25. september 2006 av ayrabeth

[Gjest Gjest]

Liker ikke helt tanken på å skrive. Synes det var vanskelig å formulere det selv her, selv om jeg er ganske sikker på han ikke leser Kvinneguiden

Får vel nesten bare vente til den situasjonen som sikkert kommer, som med de forrige. At jeg dytter ham vekk i panikk. Og så prøve å forklare etterpå. Men det er jamen ikke lett å forklare Med en av de forrige endte det med at jeg ba han gjøre det han ville selv om jeg kjempet imot, så kanskje jeg kom over det da. Det syntes han var en veldig dårlig ide. Er såklart glad for det nå da...

[Gjest Gjest]

Vil nesten si du har hatt “flaks” som har funnet ut at det ikke er lurt å be han gjøre som han vil uansett hva du gjør på et såpass fredelig vis. Opplevde litt det samme, ikke at han tvang meg til noe, men at jeg holdt ut og håpet på det beste. Slet en del med det i ettertid, men det gikk heldigvis gradvis over.

Men skriving fungerer ikke nei. Hva med å snakke med han og pakke det litt inn? At du er uerfaren, at du har hatt et par ubehagelige opplevelser, men at du ikke helt orker snakke så detaljert om det?