Å bli i et forhold

[Gjest squeeky]

Hei,

nå har ikke jeg barn, men ser i del innlegg at det blir nevnt at f.eks. går en ut av et forhold så er det vel ikke barn involert? Eller at noen blir pga. barna, at det blir så tungt å flytte fra alt og begynne på nytt.....

Det jeg lurer på er om det er mange her som blir i et forhold pga barn(ulykkelig gift med 1-3 unger f.eks.), eller om de går fra partneren.

Jeg for min del ville aldri blitt i et ulykkelig forhold, selv om det er barn i bildet. Jeg tror at barna blir ulykkelige når foreldrene er ulykkelige, selv om det selvsagt er en påkjenning at mor og far går hver sin vei.....

[Imax]

Jeg er enig med deg, hvis alt er kjipt og partene ikke har mer å gi hverandre, så er det bedre å trekke seg ut. Samtidig tror jeg at det er verd å forsøke å få til forholdet når man har barn. Ikke for en hver pris, men for å finne ut om det virkelig ikke er noe håp. Nå som jeg selv har fått barn skjønner jeg at folk blir, tanken på å være aleneforeldre virker veldig lite forlokkende...

[Eliza Doalot]

Jeg synes ikke man skal bli i et forhold fordi man har barn, men jeg synes man skal prøve alt for å se om det kan fungere. Jeg har ikke spesielt sans for av-og-på-forhold når det er barn involvert.

Fungerer ikke forholdet, då flytt fra hverandre. Ingen barn fortjener å vokse opp med foreldre som ikke ønsker å være i lag.

[Gjest Gjest]

Jeg ble i forholdet på grunn av ungene. Etter et års tid etter at jeg fant ut at jeg ble på grunn av ungene, holdt det på å klikke for meg. Da ba jeg mannen min om å flytte ut.

Både jeg og ungene har det bedre nå. Det må vel her sies at det er en hsitorie bak bruddet også, at det alltid er det.

[Gjest Kane]

Man skal ikke bli i et forhold fene og alene på grunn av barna - men har man barn har man gjerne en masse andre "ting" som holder en sammen også - så det kan være vanskeligere å se hva som faktisk holder en der en er da..

Men jeg tror at uten kjærlighet og evner til kommunikasjon og forståelse av hverandre er et forhold "dømt" til å ryke før eller senere..

Dog kjenner jeg flere som holder sammen bare for å gi barna en god oppvekst - og noen har klart det for så å skilles som venner når barna har flyttet hjemmefra og er klar for verden på egen hånd..

Mine svigermor valgte å bli i et tungt ekteskap til yngstemann flyttet noe denne tok veldig tungt der og da men som alle "barna" etterhvert har sett at var et viktig poeng for henne..

Min eks-svigermor gjorde det samme, først når barna var flyttet og de ble alene tror jeg hun fikk nok på en måte - selv om hun prøvde fortsette en stund etter at barna var voksne..

Jeg tror de begge ville valgt den samme veien i dag...

Jeg vet ikke om jeg ville vlagt slik - uten kjærlighet og følelser for den andre tror jeg det er vanskelig å leve sammen så tett uten å skape ekstra gnisninger...

Men jeg vet ikke - jeg ser jo at de har gjort det, at de ikke er de eneste og at det faktisk er stadig flere som velger det fremfor skilsmisse... Kanskje er skilsmisse/brudd for enkle løsninger?

Kanskje gir vi opp for lett?

[Gjest Gjest_lizz_*]

nei det er ikj helleig for barna visst de lever med foreldre som ikj er lykklige sammen!! Da er det bedre at de lever lykklige hver for seg og er venner

[Gjest Gjest]

Jeg brøt ut av ett dårlig forhold, klarer ikke leve med en mann som ikke er riktig

for meg -selv om det er barn i bildet.

[Gjest MammaB]

Men jeg vet ikke - jeg ser jo at de har gjort det, at de ikke er de eneste og at det faktisk er stadig flere som velger det fremfor skilsmisse... Kanskje er skilsmisse/brudd for enkle løsninger?

Kanskje gir vi opp for lett?

←

Mine foreldre brøt med hverandre da jeg var 16 år. Jeg beskyldte dem begge gjentatte ganger for feighet ettersom de ikke brøt mange år tidligere. Jeg mente de var for feige til å forsøke å klare seg på egenhånd med alt det ville medføre av økte økonomiske belastninger og krav til selvstendighet fra dem som voksne mennesker. Kranglingen ble med årene en belastning for meg som måtte bo med dem.

Selv brøt jeg ut av mitt ekteskap da ungene var små. Nå, med halvvoksne barn, har jeg fått tilbakemeldingen at det var en fordel at jeg brøt mens de ennå var for små til å forstå så mye av hva som skjedde.

Men gå med lett hjerte det gjorde jeg ikke. Det er ikke enkelt å bryte opp. Gi opp drømmen om en "hel" familie. Men kanskje er det av og til for enkelt å gå inn i et forhold?

[Varja]

Jeg synes man skal bli i forholdet for barnas skyld. Tror barna har best av at foreldrene bor sammen. Å si at de får det bedre hvis foreldene bor hver for seg, men er lykkelige tror jeg er noe voksne bare sier for å rettferdiggjøre seg selv (ikke bevisst selvfølgelig).

Mannen min var dessverre ikke av samme mening som meg. Han var heller ikke instilt på å prøve å gjøre noe for at vi skulle få det bedre sammen, så derfor ble vi skilt. Jeg gjør det beste ut av situasjonen, tror barnet har det fint, men jeg tror likevel det ville vært bedre for henne å vokse opp med oss to foreldrene sammen.

Blir man utsatt for vold, trusler eller den andre behandler en dårlig på noen måte så er selvfølgelig saken en annen. Da bør man ikke bli i ekteskapet!

[Gjest Jeg blir.]

Hei,

nå har ikke jeg barn, men ser i del innlegg at det blir nevnt at f.eks. går en ut av et forhold så er det vel ikke barn involert? Eller at noen blir pga. barna, at det blir så tungt å flytte fra alt og begynne på nytt.....

Det jeg lurer på er om det er mange her som blir i et forhold pga barn(ulykkelig gift med 1-3 unger f.eks.), eller om de går fra partneren.

Jeg for min del ville aldri blitt i et ulykkelig forhold, selv om det er barn i bildet. Jeg tror at barna blir ulykkelige når foreldrene er ulykkelige, selv om det selvsagt er en påkjenning at mor og far går hver sin vei.....

←

Terskelen for å gå fra hevrandre når man har fått barn sammen og familie er stiftet, er nok ganske så mye høyere enn om barn ikke er i bildet. Det har nok å gjøre med at for barna gir man alt man har, selv ens egen integritet om det er hva som kreves. Til et visst punkt. Men det punktet er langt frem og ofte så mye lenger frem enn for de barnløse. Jeg tror det er slik at man prøver alt man kan og mer enn det om forholdet skaranter. Og mange velger også å bli pga barna. Ikke fordi det er så tungt å begynne på nytt, men fordi det skal så utrolig mye til før man gir helt opp og bryter. Jeg kan selvsagt bare snakke for meg selv, men jeg er vel i og for seg en av de som "blir pga barn". Hverdagen er ikke fylt av krangel og bråk og vi har det bra sammen, ting fungerer fint. Så, selv om jeg ville brutt om det ikke var barn i bildet,er ikke mine følelser som ikke er som før for den jeg er gift med grunn nok for meg for å bryte nå. Livet går i faser. Denne fasen av mitt liv går ut på å først og fremst oppdra barna og gi de en fin, trygg og forutsigbar barndom uten store traumer. De er prioritet nr 1, 2, 3 osv. Så får jeg leve ut mitt "ego" og finne meg selv igjen i en fase hvor morsrollen ikke lenger er så altoppslukende og nødvendig som den er akkurat nå og mange år frem i tid. Slik tror jeg mange har det.

[Gjest Gjest]

Noen "barn" får faktisk traumer i 30 års alderen når de oppdager at mor og far skal gå fra hverandre. :grine2: For ikke å snakke om hvordan de har det når de finner ut at mor og far faktisk ikke har tålt synet av hverandre de siste tyve år. :grine2: Når slutter barna og være barn?

Det å bryte ut av et forhold med barn dreier seg faktisk ikke bare om egoisme og selvrealisering. Eller om å få lov til å løpe ut på kjøttmarkedet for å sjekke sin egen verdi i markedet. Det dreier seg heller ikke alltid om at gresset er grønnere på andre siden av gjerdet.

Noen ganger dreier deg seg rett og slett om å overleve mentalt. Det kan være absolutt uutholdelig å leve sammen med et annet menneske selv når han ikke slår. Noen mennesker lever også med psykopater. Gir vel ikke oftest så mange blåmerker det kanskje?

Hva gjør det med et menneske å oppleve hver dag som en kamp for å overleve i forholdet? Og hva gjør det med barna? Unger får med seg langt mer enn man tror. Hva gjør det med barna å vokse opp i et hjem der de voksne i familien ikke er i stand til å vise varme og kjærlige følelser? Vil de selv være i stand til å formidle slike følelser når de blir voksne? Jeg har ingen teorier om det, har heller ikke lest noe om det. Men jeg kan ikke la være å lure?

Vil det ikke være ærligere og i slike tilfeller leve hver for seg? Og så får man jo heller håpe at folk er voksne nok til å ta felles ansvar for felles barn. At selv om de ikke har kjærlighet til hverandre at de evner å ha såpass mye kjærlighet til barna sine.

Jeg skilte meg fordi jeg er enig i at barna er prioritet nr. 1-2 og 3 osv. Og de (mange) årene som har gått siden skilsmissen har helt og holdent vært viet barna. Ingen nye mannebein her i gården. Ikke noe karrierejag. Ingen selvrealisering. Og i bunn og grunn synes jeg det er helt greit med de som klarer å få plass til disse tingene i livet sitt. Det betyr ikke nødvendigvis at de ofrer barna. Noen får faktisk til å gjøre alt.

[Jane How]

Jeg synes man skal bli i forholdet for barnas skyld. Tror barna har best av at foreldrene bor sammen. Å si at de får det bedre hvis foreldene bor hver for seg, men er lykkelige tror jeg er noe voksne bare sier for å rettferdiggjøre seg selv (ikke bevisst selvfølgelig).

Mannen min var dessverre ikke av samme mening som meg. Han var heller ikke instilt på å prøve å gjøre noe for at vi skulle få det bedre sammen, så derfor ble vi skilt. Jeg gjør det beste ut av situasjonen, tror barnet har det fint, men jeg tror likevel det ville vært bedre for henne å vokse opp med oss to foreldrene sammen.

Blir man utsatt for vold, trusler eller den andre behandler en dårlig på noen måte så er selvfølgelig saken en annen. Da bør man ikke bli i ekteskapet!

←

Det er jeg ikke enig i, for hjemmeklimaet kan være ganske ille selv om ingen behandler hverandre direkte dårlig. Krangling og gretten stemning, med stress fordi man aldri vet hvordan stemningen er eller man er redd de skal skilles. Ofte er redselen for skilsmisse større enn skilsmissen i seg selv tror jeg.

[Gjest Sumiko]

Jeg syns ikke man skal bli i et dårlig forhold det ikke er håp for kun for barnas skyld. Tanken om å ofre seg selv og sin egen lykke for barna syns ikke jeg er noe en skal utsette hverken en selv eller barna for.

Barn plukker opp dårlig stemning og vil merke at ikke alt er som det skal mellom foreldrene, jeg tror det er mye bedre å bryte ut enn å skulle late som om alt er OK når det ikke er det.

Jeg tror det er bedre både for barna og en selv.

Selvsagt skal man strekke seg et godt stykke for å prøve å få forholdet til å fungere, men er det ikke håp så er det ikke håp.

Da får man innse det og ta konsekvensene og skape et bedre liv for seg selv og barna enn å gå og gnage på noe som aldri blir noe annet enn en torn i foten på noen, og som også på sikt antakelig vil skape en viss bitterhet, når det er snakk om å "ofre" og sette sin egen lykke på vent for barnas skyld.

Selv om man har barn fortjener man også selv å finne en partner som gjør en fornøyd, og det kan man finne der ute selv om det ikke er den andre biologiske forelder til barnet.

Endret 29. oktober 2006 av Sumiko