DIN FAR-var han fraværende eller

[Gjest Gjest_Nyskjerrig_*]

hei alle sammen!

hvor mye deltok din far i oppveksten din?var han helt fraværende,eller deltok han mye(på linje med din mor?)

[Drua]

Ganske så fraværende vil jeg si. Han var mye borte på jobb.

[Gjest Gjest]

Ganske så fraværende vil jeg si. Han var mye borte på jobb.

←

Samme her.

[Susan Sto Helit]

Veldig nærværende, fram til jeg ble ca 10 år, da ukependlet han endel.

Holdt på med det i noen år, men så fikk han nok.

Da jeg var liten og måtte være hjemme fra barnehagen, var det stort sett pappa som var hjemme med meg.

[Ciara]

Min far var, og er, svært nærværende. Har alltid hatt et utrolig nært forhold til ham. Han engasjerte seg i alt mulig praktisk og følelsesmessig, og var en enorm støtte for meg i oppveksten. Fortsatt ringer han ofte og hører hvordan jeg har det, og er genuint opptatt av mitt beste. Jeg er skikkelig pappajente, og ville ikke endret på noenting ved ham.

[Gjest Gjesta]

Pappa jobbet mye da vi var små, han reiste veldig mye, og var lite hjemme. Når han først var hjemme, var han flink til å ta seg av oss barna slik at Mamma kunne få litt fri. Hun var hjemmeværende, og var nok den som hadde hele ansvaret for å følge oss opp. Likevel var Pappa involvert i hvordan vi gjorde det på skolen, sikkert takket være Mamma

Senere ble det mindre reiser, og da var han mer involvert i oppdragelsen/skolearbeid.

Begge foreldrene mine har vært opptatt av hvordan vi gjorde det på skolen, de har fulgt oss opp med lekser, vært aktiv i fritidsaktivitetene våre og vist interesse for oss og livet vårt.

[Gjest niomi]

Da jeg bar pitteliten, var han ukependler. Ganske så slitsomt, i følge min mor, på fredags kveld kom det en fremmed mann inn i huset som jeg ikke skjønte hva skulle der og jeg ble derfor dritsur, og jeg hylte leeeenge på søndag da PAPPA'N min reiste bort igjen. Stakkars mamma...

Men da jeg ble litt eldre (4-5 år) fikk han seg jobb i nærheten. I perioder jobbet/jobber min far veldig mye, men han har vært like fremtrendende i min barndom som min mor (min mor jobbet 80% da jeg var yngre). Han var skitreneren min, fotballtreneren min, korpspappa på tur, og da jeg var tenåring: Festsjåføren min. Samme når og hvor og i hvilken tilstand jeg var, kom han og hentet uten et spørsmål. Også var han den jeg øvelseskjørte med. Nerver av stål, har pappen min

[Lib]

Min far var, og er, svært nærværende. Har alltid hatt et utrolig nært forhold til ham. Han engasjerte seg i alt mulig praktisk og følelsesmessig, og var en enorm støtte for meg i oppveksten. Fortsatt ringer han ofte og hører hvordan jeg har det, og er genuint opptatt av mitt beste. Jeg er skikkelig pappajente, og ville ikke endret på noenting ved ham.

←

Akkurat sånn var - og er - min pappa også !

Han var mye borte på jobb en periode da jeg var liten, men var alltid flink til å ta igjen det tapte. Jeg er en skikkelig pappajente

[Susan Sto Helit]

Ble jo pappajente jeg og... Siden det var han som tok seg mest av meg da jeg fikk en lillebror.

Tror han var mer tilstede i min barndom enn i min brors, men vi har begge et nært forhold til pappa nå!

Har aldri følt at han hadde mindre tilstedeværelse eller ansvar i vår oppvekst enn det mamma hadde.

[Sympatia]

Ganske så fraværende vil jeg si. Han var mye borte på jobb.

←

Samme her, og min mor var husmor den tiden, etter jeg og min bror flyttet hjemmeifra har pappa byttet jobb som gjør at han har mer passelige arbeidstider enn før og da gikk min mor ut i jobb også, så de har byttet roller, pappa er veldig nærværende no.

[Malama]

Nærværende.

Joda, mamma var hjemmeværende, og pappa jobbet, men han var meget tilstede likevel.

Jeg har vært pappajente fra fødselen av, noe som nok mye kom av at min mor var sengeliggende i flere måneder etter min fødsel. Pappa hadde familiens første "pappaperm", 14 dager permisjon med lønn, og 14 dager uten, da hadde de ikke råd til mer. Pappa kom hjem fra jobb to ganger hver dag for å skifte på meg og legge meg i senga til mamma for amming de nest 3 månedene, ettersom mamma var sengeliggende. Dette knyttet nok lille baby-meg nært til min far.

Jeg vokste opp med kronisk syk mor, noe som gjorde at pappa MÅTTE ta aktivt del i familielivet.

Jeg er den dag i dag pappajente, selv om jeg har et meget godt forhold til mamma, og skravler langt mer med henne på telefon (bor i en annen del av landet enn mine foreldre) Men det har med personlighetstyper å gjøre. Mamma og jeg skravler. Pappa skravler ikke.

Min bror vokste forøvrig opp som mammagutt, så de fikk jo "en hver"

[Sympatia]

Ble jo pappajente jeg og...

←

Siden pappa er blitt mer nærværende de siste årene har jeg blitt veeeeldig pappajente.

[Arkana]

Pappa var til stede akkurat like mye som Mamma. Foreldrene min har i det hele tatt gitt oss veldig mye tid, mer enn jeg har inntrykk av at mine venner fikk. Pappa gjorde alt mulig med oss, spilte spilll, bygget snehytte i hagen, tok oss med på hytteturer og fisketurer. Og det var som oftest han som reiste med meg på de mange sykehusoppholdene da jeg var alvorlig syk (vanskeligere for Mamma å ta fri som selvstendig næringsdrivende). Dessverre har jeg ingen Pappa mer, men jeg er så glad for at han alltid tok seg tid til oss og så tydelig elsket å være sammen med oss.

[Gjest *Snart medlem*]

Han var nærværende, men ikke i samme grad som min mor, som var hjemmeværende.

Men i fritiden var han meget tilstede - særlig på hytten som vi reiste til hver eneste helg med plussgrader.

Dessverre døde han da jeg var 11. Jeg var hvertfall heldig nok til å oppleve ham som en nærværende og inkluderende far, mens min bror som kun var 5 da han døde husker nok ikke like mye.

[Bobeline]

Min far reiste mye i jobben, men han var tilgjengelig etter arbeidstid. Han jobbet på den andre siden av landet, så det var ikke rart det ble slik.

[la Flaca]

Fraværende. Han hadde allerede vært gift i 23 år og hadde to barn med kone nr.1 da han giftet seg på nytt. Var godt oppi åra mao. og ikke særlig engasjert. Jeg er glad jeg kan gi ungene mine en pappa som er like opptatt av dem som jeg er.

[Nita]

Min pappa var fysisk nærværende, men psykisk fraværende da jeg var jentunge. I dag er han blitt mye bedre, men er fremdeles ikke ubetinget tilstede for oss ungene, slik som mamman min er En kombinasjon av datidens fedre (barna var mors oppgave) og at han nok ikke er spesielt glad i unger.....bare i å lage dem vi er 4 søsken

[Gjest Taxi]

veldig nærværende. jeg er pappajente

[Gjest Skya]

Min far har alltid vært der for oss søskenene. Og da mine foreldre skilte seg ble vi boende hos ham med helgehjem hos mamma. Det har gjort meg til en skikkelig pappajente, men nå som voksen har jeg også fått et godt forhold til min mor.

[Far til 2]

Min far var i høy grad tilstedeværende ettersom han også hadde omsorgen for min søster og meg i oppveksten (foreldrene mine praktiserte felles omsorg etter samlivsbrudd).

Både min mor og min far har vært modell for meg og min søster ettersom moren vår lot pappa ta del i dette omsorgsansvaret. Og han forsøkte å ta ansvar fra første dag ved å skifte bleier, lage mat, etc, hjemme (ikke alt var like vellykket , men "svakhetene" var kansje med på å skape vår kjærlighet til han som forelder og menneskiggjøre han).