storesøster

[Gjest ikke innogget]

Føler meg så slem som skriver dette, for jeg er veldig glad i søsteren min..

Saken er at min 3 år eldre søster sliter litt med vekt,lav selvtillit og depresjoner.. Hun har opplevd flere ting som har opprørt henne i oppveksten, og tok abort en gang da hun var rundt 18. Hun har også vært i et dårlig forhold i over 6 år.. ( slutt for et par år siden) Hun har også gått kraftig opp i vekt og veier nok rundt 130 kg..

Stadig vekk når jeg snakker med henne legger hun ut om hvor vanskelig hun har det. At hun er deprimert, ikke har selvtillit.. osv.. Hun er deprimerrt fordi hun er tjukk, og hun er tjukk fordi hun er deprimert.. Hun kan ikke slanke seg fordi hun er deprimert, og hun blir ikke kvitt depresjonen så lenge hun er sånn.. Sånn går det rundt.. Og så er det alle disse "traumene" hun har opplevd da..

Etter min mening, er ikke disse traumene større enn at de inngår i livet til de aller fleste.. Besteforeldre som dør, hunder som må avlives, erting/mobbing, kjærlighetssorg.. Vi er jo oppvokst i samme familie, så mange av disse tingene har jeg jo selv opplevd, ellers har jeg jo hatt mine motbakker jeg og.. Men det har jo alle..

Men alt er liksom så mye verre for henne enn for andre. Hun sier selv at disse tingene har vært svært vanskelige for henne.. Jeg har prøvd å si til henne at hun bør oppsøke hjelp hvis det er ting som er vanskelig for henne å takle, for det er vanskelig for oss å hjelpe henne med det..

Hun sier også selv at hun må til psykolog fordi hun sliter sånn med ting. Og hun er utrolig flink til å diagnotisere seg selv med alle mulige slags lidelser.. Og hun kan ikke gjøre noe med de pga av de samme lidelsene.. Det blir en slags selvoppfyllende profeti.. og en slags sovepute for å ikke gjøre noe, det er jo så synd på henne stakkar.. og hun blir stadig tjukkere, og det plager ikk meg, men det plager jo åpenbart henne..

jeg tar meg selv i å tenk at hun er lat og lite interessert i å ordne opp i livet sitt stadig oftere.. For hun er ikke villig til å gjøre de tingene som er nødvendig. Gå til psykolog eller hva det måtte være.. Sånn her har det vært i over 5 år nå og jeg (eller andre familiemedlemmer)klarer ikke hjelpe henne så lenge hun ikke vil hjelpe seg selv.. Er ikke noe kult å føle det sånn ovenfor sin egen søster..

noen her som kjenner til liknende tilfeller? Hva kan man gjøre?

[Gjest Gjesta]

Jeg kunne faktisk skrevet dette innlegget selv!!

[Gjest Gjesta]

Jeg vet heller ikke hva jeg skal gjøre, men det jeg gjør er å oppmuntre de positive tankene hennes, prøver å gi henne positiv informasjon om ting som kan være bra, støtter henne, og hører på henne...

Utrolig slitsomt å måtte late som om man er enig osv, men sånn er det nå, man må bare stille opp for sine nærmeste,....

[Labomba_83]

Hva med å prøve å motivere henne til å være med på ting som krever litt mosjon? F.eks bowling om hun liker det, eller dra henne med på trening?? Og når hun får smaken på at det hjelper å trene/røre på seg og ser at hjelper, vil hun også gå ned:) Hva med å invitere henne over på en sunn middag, kanskje det inspirere henne til å lage sunn mat selv?

Og IKKE gi opp før du får henne med på det, omså du må drege henne ut av døren.

Det er i alle fall slik jeg blir inspirert. Jeg trenger noen dytt i baken for å få gjort det jeg burde gjøre. Slik som å trene

[flickan]

slettet innlegget mitt jeg..

Endret 25. september 2006 av Bare Bea

[Gjest beekeeper]

Hva med å prøve å motivere henne til å være med på ting som krever litt mosjon? F.eks bowling om hun liker det, eller dra henne med på trening?? Og når hun får smaken på at det hjelper å trene/røre på seg og ser at hjelper, vil hun også gå ned:) Hva med å invitere henne over på en sunn middag, kanskje det inspirere henne til å lage sunn mat selv?

Og IKKE gi opp før du får henne med på det, omså du må drege henne ut av døren.

Det er i alle fall slik jeg blir inspirert. Jeg trenger noen dytt i baken for å få gjort det jeg burde gjøre. Slik som å trene

←

Det er forskjell på å være lat og ikke orke å dra på trening, enn å være deperimert og overspise. Dette som du foreslår vil nok gjøre vondt verre tror jeg. Ikke det å ta henne med på ting, men å få henne til å trene, mener jeg.

Jeg foreslår at hun skaffer seg hjelp gjennom psykolog. Da hadde hun fått jobbet med ting. Det kan være utrolig slitsomt for de nærmeste når sånt skjer, men jeg tror nok at søsteren din er mer følsom enn andre. Alle har sin måte å takle ting på, og selv om du ikke hadde reagert på sånne ting som hun gjør, så gjør fremdeles hun det. Tingen er at hun må komme seg opp og jobbe med det, istedet for å sitte i det trygge hjemmet og spise og synes synd på seg selv..

[Gjest Gjest]

Tilby henne hjelp til å finne en psykolog. Prosessen med å finne en, skrive brev, få avslag på avslag, den kan virke uoverkommelig om man er deprimert og tiltaksløs.

Husk at selv om dere har vokst opp i samme familie, kan ting oppleves svært forskjellig for ulike søsken. Noen er også ekstra sårbare og det skal mindre til å gjøre dem deprimerte.

Ikke gi henne opp, fortsett å besøke henne selv om du aldri når fram, men pass på å ikke slite deg ut selv

[razmatazz]

Godt forslag å hjelpe henne å finne psykolog. Mange får mye ut av samtaleterapi.

Jeg vil også si at det faktisk er en god idé å ta henne med på trening. Ikke bare hjelper det på vekten, men ofte hjelper det på depresjon også (økt stimulans fra positive neurotransmittere).

[Gjest Gjest]

Godt forslag å hjelpe henne å finne psykolog. Mange får mye ut av samtaleterapi.

Jeg vil også si at det faktisk er en god idé å ta henne med på trening. Ikke bare hjelper det på vekten, men ofte hjelper det på depresjon også (økt stimulans fra positive neurotransmittere).

←

Jeg tviler på at hun blir med om du ber henne med på "trening".

Mitt forslag er å ikke be henne med på "trening", men å få henne med på å gjøre ting, ting som krever litt mosjon, som er gøy, og som er lett å få henne med på. Slik at hun får beveget seg litt, og får en positiv opplevelse av det.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Takk for flere tips.. Tror ikke det nytter å ta hun med på trening, da vil hun bare ta det ille opp og føle at vi legger press på henne for å gå ned. Hun har faktisk medlemskap i på treningssenter og bruker det i perioder.

Vi bor nesten 50 mil fra hverandre så det er ikke så lett å ta henne med på så mange aktiviteter..

Jeg er enig i at hun er absolutt mer følsom enn meg og takler ting annerledes enn jeg gjør. Etter mitt syn mangler hun de "redskaper" vanlige folk opparbeider seg gjennom livet til å takle de utfordringer livet byr på...Og det er jo det hun trenger hjelp til. For det er slitsomt at noen "treffer bunnen" hver gang livet inntreffer for å si det på den måten...

For å illustrere trekker hun fram da vi måtte avlive den gamle hunden vår for 18 år siden som et vondt minne. (som fortsatt plager henne) Det er som om hun suger det vonde ut av ting og velger å lulle seg inn i det..

Jeg innser at hun må komme seg til psykolog, men vet ikke hvordan jeg kan få henne til det.. Er det ikke det ene så er det det andre.. har ikke råd, har ikke tid, trenger ikke, blabla..Jeg kan jo ikke akkurat tvinge et voksent menneske heller..

Men det her tærer jo på forholdet. Er vanskelig å ikke se på henne som umoden og psykisk lat dessverre... Jeg klarer rett og slett ikke å se at hun gjør noe for å forbedre situasjonen hun er i, noe jeg har vanskelig for å akseptere.. Det går på 5 året nå og jeg er lei av hennes evige klagesang..

[Gjest beekeeper]

Jeg innser at hun må komme seg til psykolog, men vet ikke hvordan jeg kan få henne til det.. Er det ikke det ene så er det det andre.. har ikke råd, har ikke tid, trenger ikke, blabla..Jeg kan jo ikke akkurat tvinge et voksent menneske heller..

Men det her tærer jo på forholdet. Er vanskelig å ikke se på henne som umoden og psykisk lat dessverre... Jeg klarer rett og slett ikke å se at hun gjør noe for å forbedre situasjonen hun er i, noe jeg har vanskelig for å akseptere.. Det går på 5 året nå og jeg er lei av hennes evige klagesang..

←

Men det er jo nettopp det du nesten må gjøre.. Hun kommer seg aldri dit selv! Hun kommer garantert aldri noen vei om ikke noen hjelper henne, og jeg er helt sikker på at hun ikke vil gå sånn resten av livet sitt. Hun må nok ha dra-hjelp for å komme igang, men bare hun innser at hun har problemer og at hun må jobbe med dem istedet for å sitte sånn som hun gjør nå!

[Gjest Neffi]

Hva med å prøve å motivere henne til å være med på ting som krever litt mosjon? F.eks bowling om hun liker det, eller dra henne med på trening?? Og når hun får smaken på at det hjelper å trene/røre på seg og ser at hjelper, vil hun også gå ned:) Hva med å invitere henne over på en sunn middag, kanskje det inspirere henne til å lage sunn mat selv?

Og IKKE gi opp før du får henne med på det, omså du må drege henne ut av døren.

Det er i alle fall slik jeg blir inspirert. Jeg trenger noen dytt i baken for å få gjort det jeg burde gjøre. Slik som å trene

←

Unnskyld meg, men er hennes söster hennes private coach?

Jeg hadde aldri orket å ofre livet mitt til en som er så lat! Hun vil aldri selv heller klae å endre seg om hun blir servert livet og veiene fra alle andre heller.

La henne ordne opp selv, inspirer henne - men gjör det iallefall ikke til din livsstil

[Labomba_83]

Jeg har selv hatt litt problemer fordi jeg var overvektig, deprimert fordi jeg er overvektig. Jeg bare sa hvordan jeg følte ting har hjulpet meg.

Jeg har trengt mange dytt i baken for å komme meg ut av en ond sirkel. Hvis noen spør om jeg vil være med på trening gang på gang, så blir det vanskeligere og vanskeligere å si nei fordi jeg får så dårlig samvitighet.

Og som trådstarter sa så er søsteren deprimert fordi hun er overvektig og overvektig fordi hun er deprimert. Hvis hun ikke lengre blir overvektig vil hun kanskje ha kommet halvveis fordi å ikke være deprimert lengre!

Trening/mosjon øker velvære i kroppen og man blir gladere av å trene. Man vil og få mer overskudd. OG trening kan være fin terapi!

[Labomba_83]

Unnskyld meg, men er hennes söster hennes private coach?

Jeg hadde aldri orket å ofre livet mitt til en som er så lat! Hun vil aldri selv heller klae å endre seg om hun blir servert livet og veiene fra alle andre heller.

La henne ordne opp selv, inspirer henne - men gjör det iallefall ikke til din livsstil

←

Nei, selvsagt er hun ikke det! Men hun er SØSTEREN og det er tydelig at hun synes det er et problem og hun ønsker å hjelpe. ELLER ville hun ikke ha skrevet innlegget.

Jeg mente ikke at hun skulle gjøre det til sin livsstil, men alle trenger en dytt i baken for å komme seg videre. Og et familiemedlem kan gjøre mye!!

[Gjest Gjest_Solstrålen_*]

Hei Storesøster!!

Mitt eneste og beste råd er å få henne til psykolog, et sted hvor hun kan sette livet sitt i perspektiv og se seg selv fra en annes synsvinkel. Hun kan gå gjennom fastlegen, men da må hun regne med en del ventetid. Går hun privat er det dyrere men hun kommer desto raskerer til behandling. Lykke til......

En dag vil hun nok takke deg for at du er en god søster, blod er tross alt tykkere enn vann, hvis det er noen som kan hjelpe henne så er det deg. Kanskje du er uheldig en dag og står i lignende situasjon. høres jo ut som om hun er i en vond sirkel, dette er vel noe alle kan kjenne seg igjen i. Uansett, jeg er lille søster, og takket min store søster så sitter jeg her i dag......