Aner ikke hva eg skal gjøre..

[Gjest 30]

Rimelig frustrert nå, føler eg har rotet meg helt bort...

Er samboer med en mann ,A, vi har 1 barn sammen, men eg har mistet de følelsene eg en gang hadde for han. Har lenge tenkt på å komme meg ut av dette forholdet, men eg har ikke klart å gjøre det. Mye av grunnen til det er at eg er redd for hvordan han vil takle et brudd. Eg tror han kan komme til å lage et helvete...

Og så er det en annen ,B, som eg er har følelser for. Har aldri fortalt B om dette, sambo vet ikke om dette heller.

Dette er en tidligere kollega som eg har litt sporadisk kontakt med.

Grunnen nå til at eg er ekstra frustert er at eg fikk meldig av han i dag, og han har pinade gått hen og blitt sammen med en! En jente som han traff på ferie, så det blir et langdistanse forhold. Fikk rett og slett vondt inni meg da eg leste meldingen...

Så hva i huleste gjør eg nå? Hadde et lite håp om at han kanskje var interessert i meg, men pga at eg har samboer, så har han ikke gjort/sagt noe.

Men det er vel bare min egen feil som er så forbanna treg og ikke gjør noe med livssituasjonen min....

Argh!!! Hvorfor skal livet være så vanskelig.....

Skal eg bare gi opp? Fortsette sammen med samboer? Skal eg glemme B?

Eg vet dere ikke sitter på svarene, men eg må bare lufte tankene litt........

[Gjest Gjest]

Blåser

[Gjest Gjest]

jeg er sikkert ikke den rette til å svare siden min tråd om mine valg pågår akkurat nå - men en ting vil jeg si; et forhold må bygge på kjørlighet, dersom kjærligheten til den andre mangler er grunnmuren borte, da er alt håp ute.. har du kjærlighet kan du klare alt..

Det er ikke riktig å fortsette med "den nest beste" fordi du ikke klarer ta et valg..

[Gjest 30]

Eg vet det ikke er riktig å fortsette, men eg er så feig at eg ikke klarer å gjennomføre bruddet.

Eg tror eg ville fått det bedre alene, men eg vet ikke om han ville fått det så bra.. så da tar samvittigheten overhånd, også bare fortsetter eg i et, for meg, håpløst forhold...

Eg har ikke klart å svare B på meldingen om at han hadde funnet en jente... vet ikke ka eg skal svare, er glad for at han er lykkelig, men samtidig er eg fortvilet..

Får gå i tenkeboksen

[Trampe]

Altså, B vet ikke om følelsene dine? Og du har samboer? Da er det jo ingenting som hindrer han i å finne seg ei jente...

I og med at du reagerer så sterkt på at B har funnet seg kjæreste sier det at du egentlig ikke vil være sammen med samboeren din. Du kan ikke være sammen med en mann fordi du er redd for hva han kommer til å gjøre om du gjør det slutt.. Jeg har vært der - og det gikk flere år før jeg faktisk kom meg ut av det forholdet. År som kunne vært brukt til noe helt annet.

Valget ditt ligger ikke i om du skal være med B eller ikke, om du skal fortelle B om følelsene dine eller ikke - men om du skal være sammen med samboeren din eller ikke. Saken med B tar du etterhvert. Du bør uansett avslutte forholdet til samboeren din før du går inn i et nytt forhold. Både av hensyn til samboeren din - og ikke minst av hensyn til barnet.

Mitt råd er å kjenne godt etter - vil du prøve på nytt med samboeren din? Er han verdt å satse på, eller er det best å gå? Vær egoistisk, tenk på deg selv og ikke vær sammen med ham bare fordi du "må". Vil du gå så går du. Når du har ryddet opp kan du se framover. Er du da singel kan du begynne å tenke på andre menn. Kanskje B er interessert, men ikke har gjort noe fordi du har hatt samboer? Kanskje det dukker opp en annen?

Lykke til!

[Gjest 30]

B vet ingenting nei, og står selvfølgelig fritt til å bli sammen med noen. Kommer ikke til å si noe til han, før eg er fri og frank... om eg i det hele tatt noensinne kommer til å si noe... Det må eg nesten bare se an når den tid kommer..

Takker for svar dere, eg skal tenke nøye igjennom hva eg skal gjøre. Eg har jo tenkt på dette så lenge nå, så det er nok på tide å få fingen ut.. Men så er det alltid ett eller annet som gjør at det blir utsatt..

Eg håper bare at vi kan fortsette som venner, for sønnens del..

Men hvordan skal eg si det?

Han må jo merke at eg ikke er som før? Trekker meg vekk når han nærmer seg, når han tar på meg. Sex er noe eg for tiden hater...

Er akkurat som du sier, eg er sammen med han fordi eg føler eg må, ikke fordi eg vil.

Vet godt ka eg må gjøre, men eg må psyke meg opp til å gjøre det.....

Om det er noen som har råd å komme med til hvordan ta den praten som endrer livet ditt, så er eg lutter øre!!

[Gjest Snuske]

Om det er noen som har råd å komme med til hvordan ta den praten som endrer livet ditt, så er eg lutter øre!!

←

Viss du virkelig vil bryte opp av forholdet ditt, er det greiest å bare si det rett ut. Ikke gå omveier, ikke pynt på sannheten (den har en tendens til å komme frem i lyset før eller senere) ikke gi forhåpninger om at ting kan bli bra, bare for å være snill. Der er aldri en rett anledning for slike ting, så det beste er å hoppe i det. (Eneste som kan være greit er å passe på at barnet er outsourcet til evt besteforeldre e.l)

Ønsker deg iallefall lykke til.

[Gjest typen]

Jeg er midt oppe i noe lignende. Skjønner veldig godt hvordan du har det. Det er utrolig mye enklere å sitte her å gi råd til andre, enn å rydde opp i min egen situasjon.

Jeg har ingen råd om hvordan du skal bryte opp på riktig måte. Det virker som du har bestemt deg. Så da antar jeg at alle følelser for mann A er borte.

Allikevel håper jeg at årsaken til at du ønsker ut av forholdet er fordi forholdet til mann A ikke fungerer. Og at det ikke er det som evt. kan utvikle seg med mann B som er den direkte årsaken til at du vil ut av forholdet. Det har du jo ingen garanti for at vil bli noe som helst.

Uansett så ønsker jeg deg lykke til!

[Fønix]

Vet godt ka eg må gjøre, men eg må psyke meg opp til å gjøre det.....

Om det er noen som har råd å komme med til hvordan ta den praten som endrer livet ditt, så er eg lutter øre!!

←

Jeg vet ikke om jeg skal driste meg til å gi noen oppskrift. Men jeg har blitt utsatt for den praten selv, og synes at eksen min gjorde det på en fin måte. Den fungerte i hvert fall bra for meg.

Hun hadde plassert sønnen vår hos foreldrene sine. Etter middag sa hun at hun ville ha en prat med meg. Vi satte oss i sofaen. Hun gikk rett på sak. Det er slutt, sa hun. Ikke noe utenomsnakk. Hun var veldig tydelig og fast i beslutningen. Jeg fikk sjokk og kunne virkelig ikke tro at dette skjedde. Men uansett hva jeg sa, var hun ikke villig til å diskutere beslutningen. Hun hadde bestemt seg. En time senere hadde hun pakket bagen og jeg satt alene igjen i stua.

Der og da føltes det veldig urettferdig at hun kunne avvikle familien vår uten at jeg hadde noe jeg skulle ha sagt. At hun kunne ta den beslutningen på egenhånd og at jeg bare måtte akseptere den. Det tok en liten stund før jeg klarte det. Men ganske raskt skjønte jeg at måten hun gjorde det på også var til mitt beste. Hun hadde bestemt seg. Og da er det ikke noe poeng å late som noe annet. Det ville bare gitt meg falske forhåpninger. Da vil det tatt meg lenger tid å komme i gang med sorgprosessen. Og lenger tid å bli ferdig med den.

Måten hun gjorde det på var brutal, men samtidig ærlig og ryddig. Hun var tydelig og da slapp jeg å være i tvil om hva jeg hadde å forholde meg til. Jeg er ganske sikker på at det gjorde det enklere for meg å komme over bruddet.

Endret 26. september 2006 av Fønix