jeg vet jeg har valgt dumt

[Gjest Gjest]

Altså - når jeg traff min kjære gikk det ikke lang tid før han viste å ha sider jeg ikke var komfortabel med - han kunne bli furten og vrien for meget små ting.. En setning som kunne tolkes annerledes og du var sikker på at han fant en annen og verre mening enn den jeg hadde f.eks og ble fornermet..

Etter noen år sammen med både oppturer og nedturer valgte jeg likevel å gifte meg og starte familie med han for jeg unnlot å innrømme for meg selv at dette var et problem som ville bli verre.. Jeg er vel et levende bevis på at kjærlighet gjør blind for alt annet enn det man vil se...

I dag sitter jeg her med en vond følelse - jeg har lovet å elske og ære i gode og vonde dager - problemet mitt er at jeg sliter virkelig med å holde ut de vonde dagene, og jeg føler de spiser opp de gode...

Skilsmisse er uaktuelt da jeg ikke er tilhenger av å gi opp heller..

Barn er også en viktig faktor mot skilsmisse, selv om jeg vet mange vil skrike opp o at en lykkelig mor gir et lykkelig barn osv osv, felles samvær er ikke nødvendigvis en dårlig ting osv osv osv.. Bare ikke kom med det - jeg kjenner ALLE argumentene, har brukt dem selv overfor andre - men det er et stort gap mellom å vite hva som er rett og å gjøre det rette..

Så jeg sitter her da - i dag igjen, med en smerte inni meg som jeg ikke klarer bearbeide, som jeg vet er selvpåført på en måte.. Et forhold som tidvis gjør meg fysisk syk fordi redselen for hva som kan skje nå, hva som vil komme av påstander, bebreidelse, selvmedlidenhet fra han som igjen vil påvirke meg til å bli forsvarende uten grunn, rasende og til sist ulidelig trist og fortvilet over at jeg lar meg selv være fast i en slik verden av motgang og sorg..

Man skal aldri angre på det man gjør - hva med det man ikke gjør?

Angrer jeg på at jeg ikke snudde og sa takk for meg når jeg skjønte hvordan min kjære var? ja.. nei... jeg vet ikke.. jeg kunne på den ene siden ikke for alt tenke meg et liv uten han når forholdet ikke lider under dette, men når alt står på angrer jeg virkelig dypt og inderlig på det jeg lot meg selv føre inn i...

Men som man reder ligger man.. så nå må jeg leve med konsekvensene av mine valg - det er bare godt å få det ned på papiret så jeg kan lese selv hvor dum jeg har vært - og kanskje, kanskje en gang finner jeg styrken til å "la det prelle av som vann på gåsa".... ikke i dag, men ksnakje en dag... jeg håper det, jeg lever for det...

I allefall akkurat i dag når solen skinner, høstens farger har overtatt og jeg innser at et helt år har gått der flere tunge dager enn glade dager har passert meg...

[Mrs. K]

I allefall akkurat i dag når solen skinner, høstens farger har overtatt og jeg innser at et helt år har gått der flere tunge dager enn glade dager har passert meg...

...kan man lure på om ikke du allerede har gitt opp.

Skilsmisse er ikke altid bare ensbetydende med at noen har gitt opp.

[Gjest Gjest]

...kan man lure på om ikke du allerede har gitt opp.

Skilsmisse er ikke altid bare ensbetydende med at noen har gitt opp.

←

Jeg har vel på en måte gitt opp og forsøker akseptere at dette er resten av mitt liv nå...

[Gjest Gjest]

Jeg har vært akkurat der du er. I dag har jeg vært separert i nesten 1 år, har ny kjæreste og opplever en kjærlighet og en lykke jeg aldri trodde var mulig!

Rådet mitt er: Ikke vent så lenge som jeg gjorde. Ikke vent til det ødelegger deg helt....slik det nesten skjedde med meg.

Noen ganger ER faktisk gresset grønnere på andre siden.

[Gjest Neffi]

Japp, du sier det selv! Du må leve med dine egne valg. Ta et valg davel, og skap deg et fantastisk liv! Det er bare DU som kan gjöre dette! Smerten forsvinner ikke - tro oss som har opplevd det samme.... Men som har fått vindene til å vende..

[Gjest Gjest]

Jeg valgte å skille meg og fikk et me bedre liv.

Nei, jeg har ikke hatt mange stormende forelskelser eller har et fantastisk spennede liv, men jeg har funnet en indre ro som jeg ikke fant de siste årene i ekteskapet.

[Gjest JM]

Jeg valgte også å skille meg, og ser idag at det var det beste som kunne skjedd meg. Tør ikke tenke på hvordan jeg hadde hatt det idag om jeg ikke gjorde det.

Men det er ditt valg.

[Gjest Gjest]

Jeg tror ikke skilsmisse løser min kjæres problem i forhold til livet - jeg tror at jeg ved å velge denne veien ut vil bidra til å forverre hans mistro til de rundt seg - jeg tror det vil forverre barnas liv og forhold til han senere..

Vel - jeg ønsker ikke leve slik jeg gjør nå, mn ser ikke på skilsmisse som en løsning jeg vil leve med.. Til det betyr mine løfter for meget formeg alt mens jeg visste i bunn og grunn hva jeg gikk til...

Selvpining? Syns jeg synd på meg selv?

Nei, jeg gjør ikke det.. Jeg erkjenner at jeg har valgt feil - men å bryte ut påvirker flere til å ha det vondt.. Så på vektskålen veier jeg og mine tanker og følelser rundt dette lettest..

TS

[Usikker]

Jeg skal ikke preke for og imot skilsmisse, men bare si èn ting:

DU må ta ansvar for DITT liv - akkurat som HAN må ta ansvar for SITT!

Du kan ikke la være å ta en valg - som på kort sikt vil være vondt - bare fordi du ikke vil såre han/gjøre ting værre for han. Det ganger ingen av dere at du skal gå rundt og være ulykkelig!

[Gjest Gjest1]

Enhver har ansvar for sin egen lykke. Om du velger å bli i det forholdet velger du også bort din egen lykke. Det er ditt ansvar.

[Gjest Gjest]

Jeg ser litt annerledes på dette enn deg, trådstarter.

Jeg mener du har gitt opp og er svak hvis du blir i dette ekteskapet. Jeg mener du er sterk og endringsvillig dersom du bryter ut.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Husk at hver ny dag er den første i resten av ditt liv.

Ingen her har det fulle bilde av situasjonen, det er du som sitter med alle opplevelsene og følelsene.

Det er vanskelig å ha kommet i en sånn situasjon du er i. Du har allerede begynt å veie for og i mot, fortsett med å gjøre den lista større.

Ingen skal ha et vondt liv

[Gjest Gjest]

Men jeg har tatt et valg - jeg har valgt å bli i ekteskapet mitt..

Jeg er ansvarlig for min lykke - men også for min families lykke, og for meg veier min familie tyngre, hvis jeg kan gjøre mine barn lykkelige og gi dem en trygg og god oppvekst de ser tilbake på med gode minner og et smil da er jeg lykkelig..

Jeg har ikke gitt opp livet - jeg har gitt opp troen på at han jeg elsker skal klare endre sin mistro til alle, sin selvsentrerte medlidenhet når noe "går han imot" jeg har gitt opp håpet om at han skal forandre seg og jeg har erkjent at jeg ikke kan forandre ham...

Jeg nyter hver dag, selv de med redselen for hva som kan skje liggende i bakhoder - jeg lever for min familie, mine venner og mitt arbeid - og i alt dette også for meg selv..

Men jeg har innsett, kapitulert, eller hva dere velger kalle det - at jeg har valgt mitt liv og min fremtid til å inkludere alle "svake sider" hos min kjøre som påvirker meg og mitt liv i negativ retning - jeg har tatt mitt valg - men enkelte dager er mine valg tyngre å leve med enn andre...

Som akkurat i dag når jeg tok en titt tilbake i min dagbok og var på jakt etter en spesiell hendelse av positiv art - hvor det slo meg at dette året har handlet mer om hans (og da mine) dårlige dager enn om de gode...

[Gjest Madam Felle]

Hvordan kan du gi dine barn en trygg og god oppvekst, når du selv ikke har det bra der du er?

Hvordan kan du gi dine barn en trygg og god oppvekst, når mamma og pappa egentlig ikke burde vært sammen?

[Mrs. K]

Har du mulighet for å få ham med til en samtale på Familievernkontoret?

[Gjest Neffi]

Men jeg har tatt et valg - jeg har valgt å bli i ekteskapet mitt..

Jeg er ansvarlig for min lykke - men også for min families lykke, og for meg veier min familie tyngre, hvis jeg kan gjøre mine barn lykkelige og gi dem en trygg og god oppvekst de ser tilbake på med gode minner og et smil da er jeg lykkelig..

Jeg har ikke gitt opp livet - jeg har gitt opp troen på at han jeg elsker skal klare endre sin mistro til alle, sin selvsentrerte medlidenhet når noe "går han imot" jeg har gitt opp håpet om at han skal forandre seg og jeg har erkjent at jeg ikke kan forandre ham...

Jeg nyter hver dag, selv de med redselen for hva som kan skje liggende i bakhoder - jeg lever for min familie, mine venner og mitt arbeid - og i alt dette også for meg selv..

Men jeg har innsett, kapitulert, eller hva dere velger kalle det - at jeg har valgt mitt liv og min fremtid til å inkludere alle "svake sider" hos min kjøre som påvirker meg og mitt liv i negativ retning - jeg har tatt mitt valg - men enkelte dager er mine valg tyngre å leve med enn andre...

Som akkurat i dag når jeg tok en titt tilbake i min dagbok og var på jakt etter en spesiell hendelse av positiv art - hvor det slo meg at dette året har handlet mer om hans (og da mine) dårlige dager enn om de gode...

←

Hva er du redd for at han kan gjöre?

[*melis*]

Hvilke svar er det egentlig du vil ha? Alle alternativer er jo uaktuelle for deg allerede. For meg høres det ut som du allerede har gitt opp. I noen tilfeller er ikke skilsmisse å gi opp, men tvert i mot å ta ansvar for sitt eget og barnas liv og gjøre noe med en uholdbar situasjon.

[Gjest Gjest]

Til dere som svarer:

Dere svarer en person som er i en vanskelig følelsesmessig situasjon. Om hun ikke velger å trykke alle deres råd til sitt bryst, kan det kanskje gå an å ta hensyn til det?

Er man i en sånn situasjon er det ikke alltid man er mottagelig for andres råd, selv om det ser ut som om det er det man ber om.

Kanskje hun bare ønsker å lufte tankene.

[Fakse]

Jeg synes det er underlig at man så bastant kan svare at skilsmisse er det beste for en famlie når man ikke vet mer enn det som står i hovedinnlegget her.

Kjære trådstarter! Det er åpenbart at du og din mann har kommunikasjonsproblemer. Og det er ikke bra for familien og spesielt ikke for barna om dere lar et skure og gå. Barn har ikke godt av mor og far som er sammen for en hver pris, og selv om dere kanskje tror det, så klarer dere aldri å skjule konfliktene dere i mellom for barna. De vil merke det og de vil ha vondt av det. Om dere ikke klarer å finne noen vei ut av konfliktene, så er jeg enig med mange her i at det kanskje er den beste løsningen om dere går fra hverandre. Men før man går til et så drastisk skritt bør man prøve alle mulige andre utveier. Har du prøvd å være 100% ærlig med han, fortelle han dine innerste tanker om hvordan du har det på grunn av måten han er på, gjerne med et par gode eksempler som følge? Har dere prøvd familievernkontoret? Har dere prøvd samlivskurs? Har dere prøvd samlivsterapaut?

Jeg håper dere klarer å finne en løsning som gjør at dere får det bedre sammen, og jeg håper at du klarer å innse at om dere ikke finner en slik løsning så er det kansje det beste for barna at dere ikke fortsetter å leve sammen. Det er ikke godt å leve i en famile med konflikter mellom mor og far, og det hjelper ikke om barna aldri er vitne til konfliktene, for de kjenner at noe er galt uansett.

[Gjest Gjest]

Jeg er der for mine barn, de kan alltid komme til meg og de vet at jeg gjør alt jeg kan for dem - jeg har aldri vært i tvil om at min kjære er en god far som også gjør alt han kan for barna. Det at vi ikke lever et liv i "evig lykke" men har noen større og brattere bakker kan til og med lære dem mer om livet og dets realiteter.. Jeg har aldri trodd at de "lider" i forhold til far. Hadde jeg trodd det ville jeg valgt helt annerledes.

Når det er sagt - jeg er ikke redd i den forstand det ser ut til at noen tror.

Jeg er ikke redd for at han kan skade seg - ikke egentlig, han er ikke manisk depresiv eller slik - han er bare ikke i "balanse" meg egne følelser og reaksjoner hvis jeg kan si det slik. Han reagerer helt totalt annerledes enn noen annen jeg kjenner - som en fullstendig fremmed etter alle årene vi har vært sammen forundrer det meg ennå, like mye hver eneste gang det skjer noe slikt.

Jeg er ikke her for å søke svar - jeg gav i klar tekst i mitt hovedinnlegg at slike svar er "bortkastet" da jeg kjenner dem alle - jeg har selv gitt dem til andre, jeg vet at ved å utlevere meg selv fremstår jeg som en "teit kjerring som velger et liv i lidelse" i noens øyne her inne.. Men jeg vet også at jeg bidrar til å gjøre livet til andre i lignende situasjoner mer levelig - noe de "perfekte" ikke forstår..

Jeg innser at mitt forhold til min kjære ikke er "perfekt" jeg innser at han har feil og mangler - men jeg har valgt ham med åpne øyne..

Hva forventer dere egentlig?

Et langt lykkelig liv sammen uten problemer? At den du skaldele livet med aldri skal såre deg? At alt alltid skal være så bra og uten problemer og motgang? I så fall tror jeg dere alle blir veldig skuffet den dagen dere innser at livet er mer enn en rosenrød forelskelse...

Vi har forsøkt rådgivning, vi har vært hos familievernkontoret - problemer et at min mann ikke har et problem, han ser ikke at han har et usunt reaksjonsmønster som fremtvinger hans tanker og hans selvmedlidenhet àla "alle er mot meg" eller "du er ikke glad i meg du" eller de ekstreme "jeg vet du skjuler noe, det må være noe, jeg føler det på meg"

Han er syk sider du? Nei.. han er ikke det, han mestrer bare ikke tenke riktig..

Kan jeg da forlate han?

Nei. Jeg har forsøkt forklare at for meg betyr et løfte gitt foran en Gud jeg tror på mer enn motgangen - vær snill å respektere det selv om dere ikke respekterer de valg jeg har tatt eller står for.

Jeg ønsker ikke at dete skal "adoptere" meg eller mine tanker - jeg ønsker ikke at dere skal svare med "silkehansker" heller - men jeg forventer at det er en minstegrense for respekt overfor meg og andre i samme situasjon - det er ikke sikkert vi er så få eller så unormale som de "perfekte" later til å tro..

Når alt kommer til alt er vi kanskej de som faktisk lever mest normalt av alle...

TS