Selvskader, 16 år.

[Gjest Gjest]

Hei. Visst du hadde en datter på 16 år, som du visste drev med selvskading, hva ville du gjort?

Er selv 16, og driver med selvskading. Jeg vet ikke helt sikkert om moren min vet det, men jeg tror det.

Hun brettet nemlig opp ermet mitt på høyrearmen (der det ikke er noen arr eller sår) og sa ' Jeg vet at du drev på med dette før, gjør du det enda?!' Men før hun rakk å brette opp ermet på andre armen, som da er full av arr og sår, sa jeg 'Nei', og gikk ut. Dette skjedde for nesten ett år siden, men hun sa aldri noe mer. Har jeg da rett til å føle det som om hun ikke bryr seg ?

[Tiit]

Det er bare du selv som vet hva du føler, og ingen følelse som man har er "feil"; du har de følelsene du har. Hva moren din føler og tenker er vanskelig for deg å vite når dere ikke snakker om det. Kanskje hun føler det vanskelig, kanskje er hun som mange av oss flink til å stikke hodet i sanda når det er noe ubehagelig som hun bør se..? Det betyr ikke at hun ikke bryr seg om deg!

Dersom du strever med selvskading ennå, kan du selv ta kontakt med lege og be om å bli henvist til BUP (barne- og ungdomspsykiatrien) for å få hjelp med dette. Det er en forholdsvis vanlig måte å ta ut vanskelige ting på, gjennom å skade seg selv. Er litt usikker på tallet, men jeg mener at det er iallefall 1 av 10 ungdommer som plages med det. Det er en av henvisningsgrunnene til BUP. Legen din kan henvise, uten at mor samtykker, når du er over 16 år. Kanskje kan legen din, eller en på BUP hjelpe deg å snakke med moren din om disse tingene, dersom du ønsker det selv.

Lykke til!!!!

[Gjest Lizzi]

Hvordan viste moren din om det? Hvorfor lot du henne ikke se andre armen? Hvorfor sa du at du ikke drev med det lenger?

Du er ganske voksen nå, og vet hva du driver med. Du vet også at du får arr som sansynligvis alltid vil vises. Som du sansynligvis vil føle deg ubekvem med senere.

Du spør du om du har rett til å føle at din mor ikke bryr seg om deg?

Det du føler er alltid det du føler. Ingen kan endre på det. Men hvorfor har du behov for å legitimere den følelsen? Føler du det slik? Og er det en av grunnene til at du kutter deg? Kutter du deg for å "straffe" henne?

Hva skjer om du går til din mor med oppbrettede armer - og ber henne om hjelp?

Uansett hva du gjør så håper jeg du slutter å skade deg selv. Det er bare deg selv som blir skadelidende i det lange løp!

Og jeg ønsker deg alt godt.

[Gjest Eir]

Dette skjedde for nesten ett år siden, men hun sa aldri noe mer. Har jeg da rett til å føle det som om hun ikke bryr seg ?

←

Nei, det har du ikke. Dette er en nokså vanlig reaksjon fra foreldre, siden de tilhører en annen generasjon en oss, og ikke har noen erfaring med selvskading i det hele tatt. Dermed velger de å tro det beste, når du sier at du har sluttet med det, men hun har nesten helt sikkert tenkt mye på dette, og på deg.

[Gjest gjest1]

"Foreldre" har like forskjellig personligheter som det finnes antall foreldre i verden. Noen vil ha blåst seg opp, blitt hysteriske, etc. Andre rolig funnet en annen framgangsmåte. Så er det den gruppen som jeg tror er stor. De som bryr seg like mye som de andre, men som er redde for å innse at noe at feil.

Årsakene til det kan være mange, men ingen har med å bry seg mindre å gjøre. Jeg er enig med Eir om at mammaen din sikkert tenker mye på dette. Noen er bare for redde for å ta hull på byllen.

Du ba ikke om råd om det, men jeg syns også at du absolutt skal søke hjelp. Du vil få det mye bedre både her og nå, pluss at du slipper en del bryderi i framtiden. Jeg vet at det sikkert høres utrolig lenge ut og er ubetydelig for deg nå, fordi den indre smerten som gjør at du skader deg selv overskygger alt.

Tiit nevner det om arr og voksen alder. Jeg har en bekjent som har plagdes mye over dette. Hun drev med det samme som deg og har ikke kunne bruke kortermede klær. Dette hemmer henne veldig, og er grusomt vondt å se på når vi andre sitter ute i sola. Alt sammen fordi hun engang tok smerte ut i selvskading.

Har du vondt inni deg, reparer på den riktige måten. Oppsøk hjelp.

Lykke til

[Hildegard]

Nei, du har ikke rett til å føle at hun ikke bryr seg. Hun spurte, og du sa nei. Og hun stolte på at du snakket sant.

[Gjest Gjest]

Jeg rev til meg armen og sa nei, så gikk jeg ut av huset. Det var en refleks, for jeg ante ikke at hun visste noe om det, og vil heller ikke at hun skal vite noe.

Hun så også armen med arr og sår et år før dette skjedde, og sa 'Dette skal vi snakke om senere idag'. Jeg grudde meg hele dagen til å komme hjem, men da jeg kom hjem, sa hun ikke et ord. Nevnte det aldri igjen.

Kutter meg ikke for å 'straffe' henne, hvorfor skulle det være årsaken når jeg helst skulle ønske hun ikke visste noe som helst om det?

Kuttinga har ingenting med henne å gjøre.

Har aldri kunnet snakke med moren min om noe, ikke det som plager meg og heller ikke ting som gjør meg lykkelig. Og det er jeg vant til, har alltid vært sånn, så jeg bryr meg ikke så mye lengre.

[Amanlis]

Det er mange årsaker til at man selvskader og det er bare du som vet hvorfor du gjør det. Og det skal du få slippe å si noe om her.

Siden du skriver her på KG tenker jeg at du ber om hjelp, og det er bra!!

Tiit sier du kan henvende deg til legen din og det kan du. En enda enkelre måte å be om hjelp på er å henvende deg til en lærer du har tillitt til eller helsesøster på skolen, de er plikta til å hjelpe deg videre.

Ønsker du egentlig å snakke med mammaen din om dette? Kanskje mamma venter på at du skal si noe om det selv? Hvis ikke du vil snakke med mammaen din, så trenger du ikke gjøre det, men jeg synes du bør snakke med en voksenperson som kan og vil hjelpe deg.

Ønsker deg masse lykke til og vil få gi deg en

[Orestes]

Nei, det har du ikke. Dette er en nokså vanlig reaksjon fra foreldre, siden de tilhører en annen generasjon en oss, og ikke har noen erfaring med selvskading i det hele tatt. Dermed velger de å tro det beste, når du sier at du har sluttet med det, men hun har nesten helt sikkert tenkt mye på dette, og på deg.

←

Det der synes jeg var en merkverdig kommentar, kan du utdype? Selvskading er jo ikke et "nytt" fenomen, jeg kjenner da mennesker fra andre generasjoner som har drevet med dette.

Men ellers, så stemmer det nok at alle foreldre helst vil tro det beste, da alternativet kan være vanskelig å takle, og gjerne fører til strutseatferd, bevisst eller ubevisst.

[Gjest Eir]

Det der synes jeg var en merkverdig kommentar, kan du utdype? Selvskading er jo ikke et "nytt" fenomen, jeg kjenner da mennesker fra andre generasjoner som har drevet med dette.

←

Selvskading i form av å kutte seg er ett relativt nytt fenomen. Det har selvsagt forekommet før, men de siste ti årene har antall tilfeller hatt en eksplosiv økning. Dermed vil dette være ett fremmed fenomen for de fleste i foreldregenerasjonen til dagens 16-åringer, men for oss under tredve er det etterhvert blitt ett nokså velkjent fenomen.

[Gjest Lizzi]

Selvskading i form av å kutte seg er ett relativt nytt fenomen. Det har selvsagt forekommet før, men de siste ti årene har antall tilfeller hatt en eksplosiv økning. Dermed vil dette være ett fremmed fenomen for de fleste i foreldregenerasjonen til dagens 16-åringer, men for oss under tredve er det etterhvert blitt ett nokså velkjent fenomen.

←

Er helt enig med dette. Jeg kjente ingen som skadet seg da jeg var i tennårene, men som mor til en 16-åring har jeg jo skjønt at det langtfra er ett skjeldent fenomen - og med stor smitteeffekt.

Det var jeg som spurte deg trådstarter, om du gjorde det for å straffe moren din. Du svarer at hun ikke har noe med det å gjøre. Desverre så tror jeg deg ikke helt. Men jeg sier heller ikke at du gjør det for å være slem med henne. Det høres ikke ut som om dere har noe særlig godt forhold desverre. Og vet du, det du sa om at moren din hadde sett sår/arr og sagt at dere skulle prate om det senere, og så ikke sa noenting - det har jeg opplevd nøyaktig likt da jeg selv var barn. Det var ikke ang selvskading, men noe verre. Den dag i dag er jeg lei meg for at hun aldri tok tak i det.

Når jeg tenker meg inn i din situasjon, utfra mine egne erfaringer, så skjønner jeg at du kan føle det som om din mor ikke bryr seg. Jeg vil likevel tro at hun bryr seg veldig mye om deg. Men det er engang slik at voksne/mammaer/pappaer også bare er mennesker. Har moren din det tungt kanskje slik at hun ikke klarer å ta tak i problemene dine? Det kan være så utrolig mange grunner til at det er som det er.

Du kan uansett kontakte helsesøster på skolen din eller din fastlege. Der kan du be om hjelp. For det finnes god hjelp og mange fine mennesker å snakke med.

Lykke til, jeg håper du gjør ett eller annet.

[Orestes]

Selvskading i form av å kutte seg er ett relativt nytt fenomen. Det har selvsagt forekommet før, men de siste ti årene har antall tilfeller hatt en eksplosiv økning. Dermed vil dette være ett fremmed fenomen for de fleste i foreldregenerasjonen til dagens 16-åringer, men for oss under tredve er det etterhvert blitt ett nokså velkjent fenomen.

←

Er helt enig i at det har vært en stor økning i dette fenomenet, men synes likevel det blir feil å kalle det et "nytt fenomen". Jeg vil heller si at det var mer skjult (og dermed "ukjent") før, da psykiske vansker og alt tilhørende har vært svært tabu-belagt.

Endret 24. september 2006 av Orestes

[Gjest Gjest]

Jeg tror moren din ikke helt vet hvordan hun skal gripe fatt i situasjonen. Og det er jo ikke så rart egentlig. Mødre er jo bare vanlige mennesker, og ikke fagpersoner på noen som helst måte, så de verken vet "alt" eller kan "alt".

Jeg fikk spiseforstyrrelser da jeg var ung. Dette skjønte ikke min mor noen ting av. Hun tok ikke tak i problemet på en slik måte at jeg følte jeg ble tatt på alvor eller at noen brydde seg. I ettertid ser jeg jo at hun selvsagt brydde seg, men hun visste ikke hvordan man skulle håndtere slikt og etterhvert håpet hun jo bare at det hadde gått over av seg selv.

[mallina]

Er helt enig med dette. Jeg kjente ingen som skadet seg da jeg var i tennårene, men som mor til en 16-åring har jeg jo skjønt at det langtfra er ett skjeldent fenomen - og med stor smitteeffekt.

Det var jeg som spurte deg trådstarter, om du gjorde det for å straffe moren din. Du svarer at hun ikke har noe med det å gjøre. Desverre så tror jeg deg ikke helt. Men jeg sier heller ikke at du gjør det for å være slem med henne. Det høres ikke ut som om dere har noe særlig godt forhold desverre. Og vet du, det du sa om at moren din hadde sett sår/arr og sagt at dere skulle prate om det senere, og så ikke sa noenting - det har jeg opplevd nøyaktig likt da jeg selv var barn. Det var ikke ang selvskading, men noe verre. Den dag i dag er jeg lei meg for at hun aldri tok tak i det.

Når jeg tenker meg inn i din situasjon, utfra mine egne erfaringer, så skjønner jeg at du kan føle det som om din mor ikke bryr seg. Jeg vil likevel tro at hun bryr seg veldig mye om deg. Men det er engang slik at voksne/mammaer/pappaer også bare er mennesker. Har moren din det tungt kanskje slik at hun ikke klarer å ta tak i problemene dine? Det kan være så utrolig mange grunner til at det er som det er.

Du kan uansett kontakte helsesøster på skolen din eller din fastlege. Der kan du be om hjelp. For det finnes god hjelp og mange fine mennesker å snakke med.

Lykke til, jeg håper du gjør ett eller annet.

←

Hvorfor tror du at hun skal straffe moren?

Jeg tror ikke at dette har noe med moren, utenom om det at jenta ikke hvet hvordan hun skal kunne fortelle ting til moren, altså vise følelser, og kunne åpne seg og møte forståelse i fra moren, så dette tror jeg ikke har noe med å straffe moren, men å få utløp for følelser.

Og ja å lette smerten på innsiden som så gjerne vil ut, men man har ingen å fortelle disse følelsene til.

Til ts: Jeg håper at du får hjelp, og får komme til psykolog, der vil du møte forståelse, du trenger ikke være redd for at det du forteller vil komme tilbake til moren din, fordi du er over 16 og da har de mer taushetsplikt enn hadde du vært under 16.Psykologen vil fortelle hvor mye taushetsplikt.

Og nei moren din bryr seg nok om deg, men jeg tror bare ikke hun hvet hvordan hun skal gripe dette fatt, ellers så stoler hun nok såpass på deg.

Jeg tror at du trenger å komme til noen du kan snakke med for det er ikke lett å være 16 år uten ett bra forhold til moren sin.

jeg ønsker deg lykke til

[Gjest Gjest]

Er helt enig i at det har vært en stor økning i dette fenomenet, men synes likevel det blir feil å kalle det et "nytt fenomen". Jeg vil heller si at det var mer skjult (og dermed "ukjent") før, da psykiske vansker og alt tilhørende har vært svært tabu-belagt.

←

Det er vel heller slik at selvskading før ble sett i sammenheng med alvorlige lidelser som Schizofreni, psykoser, samt autisme og andre utviklingshemminger. Selvskading ved depresjon, spiseforstyrrelser eller downperioder sett over ett, var overhode ikke så utbredt som nå.

Men det er et nytt ungdomsfenomen når 1 av 10 unge har gjort det, eller gjør det. Det er flere pr. klasse i ungdomsskolen. Jeg nekter å tro at alle de som faller innenfor den gruppa sliter med store psykiske vansker. Det handler om smitteeffekt, om å føle seg inkludert, det seg være hos røykerne eller selvskaderne.

Noen år siden jeg gikk ut av ungdomsskolen, men jeg har sett mitt, og det var ikke de aller sykeste alltid som drev med selvskading. Flere sammenlignet sår og gjorde det til og med sammen. Skar inn stjerner, hjerter og bokstaver etc. Horribelt.

Forskere mener det kan komme av økt fokus på kropp. Det at kroppen blir det eneste unge og eldre for så vidt har kontroll over. Det blir der man har stress, smerte og følelser. Det er lettere å gå til angrep på egen kropp enn å gå til angrep på det man ikke kan definere. Hvorvidt dette stemmer i alle tilfeller stiller jeg meg litt tvilende.

Til Trådstarter: Moren din er glad i deg. Hun bryr seg, men vet kanskje ikke hvordan hun skal vise det eller hjelpe deg. Men det er verdt å gjøre et forsøk på å snakke med henne likevel. Det er ikke verre enn at du kan forsøke å forklare hvordan det er, hva som plager deg. Å gjemme seg bort, fortie og ikke fortelle henne noe gjør ikke situasjonen noe lettere. Lykke til!

[Tiit]

Det er vel heller slik at selvskading før ble sett i sammenheng med alvorlige lidelser som Schizofreni, psykoser, samt autisme og andre utviklingshemminger. Selvskading ved depresjon, spiseforstyrrelser eller downperioder sett over ett, var overhode ikke så utbredt som nå.

  Men det er et nytt ungdomsfenomen når 1 av 10 unge har gjort det, eller gjør det. Det er flere pr. klasse i ungdomsskolen. Jeg nekter å tro at alle de som faller innenfor den gruppa sliter med store psykiske vansker. Det handler om smitteeffekt, om å føle seg inkludert, det seg være hos røykerne eller selvskaderne.

  Noen år siden jeg gikk ut av ungdomsskolen, men jeg har sett mitt, og det var ikke de aller sykeste alltid som drev med selvskading. Flere sammenlignet sår og gjorde det til og med sammen. Skar inn stjerner, hjerter og bokstaver etc. Horribelt.

Forskere mener det kan komme av økt fokus på kropp. Det at kroppen blir det eneste unge og eldre for så vidt har kontroll over. Det blir der man har stress, smerte og følelser. Det er lettere å gå til angrep på egen kropp enn å gå til angrep på det man ikke kan definere. Hvorvidt dette stemmer i alle tilfeller stiller jeg meg litt tvilende.

Til Trådstarter: Moren din er glad i deg. Hun bryr seg, men vet kanskje ikke hvordan hun skal vise det eller hjelpe deg. Men det er verdt å gjøre et forsøk på å snakke med henne likevel. Det er ikke verre enn at du kan forsøke å forklare hvordan det er, hva som plager deg. Å gjemme seg bort, fortie og ikke fortelle henne noe gjør ikke situasjonen noe lettere. Lykke til!

←

Hmm.. syns du uttaler deg vel bastant om både det ene og det andre.