Tap av kjæledyr

[mr. louis]

Jeg har en nydelig Cocker Spaniel hunn som nok desverre er inne i sitt siste år.

Jeg får det ikke ut av hodet, hvordan skal jeg takle det der tro?

Er vel rett og slett for sensitiv til å ha hund, jeg knytter et så voldsomt nært bånd, særlig nå når jeg er singel.

Kan liksom ikke godta at hun ikke skal få fortsette å leve.

Er det noen med kunnskaper om sorgreaksjonsmestring på forumet tro?

[Gjest diorgirly]

Kjære deg

Jeg skjønner godt hvordan du føler det. Mistet selv vår cocker spaniel for bare 3 dager siden, han hadde magesår. Det var grusomt å se han så syk, han spiste ikke, drakk ikke og spydde ofte. Vi gjorde alt vi kunne for han, men han greide seg desverre ikke. Jeg trodde aldri jeg skulle takle det, jeg gråt, og jeg gråt. Jeg som deg knyttet sterke bånd til hunden, han elsket oss og vi elsket han. Selvfølgelig er det kjempetungt å miste en man har blitt så glad i. Jeg tenker fortsatt på han hele tiden, det er helt uvirkelig for meg at han har gått bort. Jeg ser han for meg hele tiden, og vil bare ha han tilbake. Men likevel har jeg det mye bedre nå enn for 3 og 2 dager siden. Det blir lettere for hver dag, selv om man ikke skulle tro det med en gang noe slikt skjer. Jeg har vært igjennom dette en gang før, også en cocker spaniel, og jeg vet at smertene og savnet går over. For meg var det viktig å ha folk rundt meg, tenke på andre ting.

Vet ikke om dette var til noen hjelp, men håper det beste for deg

[monikabrx]

til dere begge..

Å miste et kjæledye er helt forferdelig, og det gjør vondt i lang tid.

Men nei, du er nokk ikke for sensitiv til å ha hund, det tror jeg ingen er.

Da vi mistet vår forige hund,skaffet vi oss ny med en gang.

dvs han var bare 5 dager gammel første gang vi så han..

Vi var på besøk hver uke for å følge valpenes utvikkling,det var en veldig trøst..

Selvfølgelig gjorde det ikke alt ok, men sorgen ble lettere å bære.

Jeg sier ikke hvordan du skal komme deg igjennom sorgen din, men hva vi gjorde.

Svogeren min er ikke lett å få kontakt med,han holder seg mest for seg selv...

Han hadde et veldig godt forhold til nuffe jenta vår(rubina).

Da vi kom for å vise dem det nye familiemedlemmet vårt, gikk han.

Jeg tenkte att han sikkert hadde en dårlig dag...

Det samme gjenntok seg hver gang vi kom på besøk, han gikk.

Jeg forstod ingenting, efter nesten et år, fikk jeg han til å snakke om hva det var.

Han svarte att han hadde aldrig vert så glad i noe dyr som han var i rubina.

Att han aldrig kom til å komme over tapet av en så god venn..

Og siden dyr ikke lever så lenge, var det like greit å la vær å knytte seg til dem.

Han ville alldrig tillate seg selv å bli så glad i et dyr igjenn!

Jeg spurte han om han ville vert foruten de gode stundene de hadde sammen.

de fine turene i skogen..kosen på sofaen...all leken...all kjærligheten..

er det virkelig bedre å aldrig ha elsket, en å miste en man har elsket?

Du må tenke på alt det gode hun har gitt deg, og det gode du har gitt henne..

Ville livet dit vert like bra om du alldrig hadde hatt henne...

tenk på hvor glad du er hun har vert en del av livet ditt.

Jeg vet det er jævlig men tenk om du finner en som elsker deg, og tar vare på deg og er din venn livet ut.det er hva du har gjordt for henne.

det er lykke det...

Du har gjordt henne lykkelig, du har gitt henne et godt liv,hva mer kan en hund ønske seg..

Jeg føler virkelig med deg,

[mr. louis]

Hjertelig takk diorgirly og monikabrx.

[Parfumfreek]

Jeg forstår deg så veldig godt, det er som å miste sin beste venn. Jeg skaffet en hund til før den andre ble borte, det hjalp veldig bra på sorgen. Jeg fikk mer enn nok med å trøste den andre hunden som også sørget.

Da tiden var inne for min gamle Dachs på 15 år, planla jeg alt i minste detalj. Jeg har unger som var vokst opp med hunden, og det var viktig at alt gikk riktig for seg. Det beste han visste var å ligge i bilen, så dyrlegen kom hjem hit og satte den siste spøyte mens han koste seg i bilen. Vi pratet og koste med han til han var sovnet, og gikk vekk da han fikk den siste sprøyta. Han ble lagt i en eske med teppet sitt og ble begravd i hagen. Det er mange måter å gjøre dette på, og dette var slik vi følte for å gjøre. Alle i familien syntes alt gikk fint for seg, selv om det selvfølgelig var veldig trist.

Det er over 3 år siden, men jeg tenker fortsatt mye på "gamlefar". Gamle hunder har stor personlighet og har lært veldig mye. Jeg har 2 fantastiske Dachs nå, men savner fortsatt den gamle kloke vennen min. Men sånn er vel livet, det er nok meningen vi skal ha mange gleder og sorger

[Grendel]

Enig med deg Parfumfreek. Jeg har mistet noen katter som var svært kjære for meg, mine beste venner. De som sier at det bare er tull å sørge for dyr, og som sier at nå må du slutte å sørge, det er jo fjorten dager siden, aner ikke hva de snakker om. For meg er dyras vennskap verdt mer enn menneskenes, de er så ufattelig hengivne og trofaste, og de skjønner så utrolig mye.

Jeg tror sorgen bare må få gå sin gang når det skjer, og gjøre ting på den måten man føler er riktigst, slik som Parfumfreek sa.

Da jeg måtte avlive den første pusen min, gjorde jeg det hos dyrlegen, og selv om det gikk helt riktig for seg og pus sovnet smertefritt inn, var det helt forferdelig kaldt, selv om dyrlegen var veldig forståelsesfull og hyggelig. Jeg lot dem ordne med kroppen til Vesla, som hun het, og det angrer jeg..

Den andre pusen min ble påkjørt, og han døde momentant. Jeg satt med den livløse kroppen hans i fanget i tre timer etterpå, strøk på han og bare så etter tegn på at han skulle begynne å puste igjen, han hadde ingen ytre skader. Har aldri vært så lei meg noen gang, som da og dagene etterpå. Men da kroppen hans begynte å bli stiv, skjønte jeg at det var ingen vei tilbake. La ham i en eske med et teppe, og satte ham på et kaldt rom til samboeren min kom hjem. Vi bodde den gangen ved et idyllisk fjellvann, og vi tok med pus og roser og gikk ned til en skogklynge ved vannet og begravde ham der, blant naturen, fuglene og livet han elsket å være en del av. Jeg er så glad for at vi gjorde det slik, og jeg tror ånden hans fikk det bra da. (Selv om sikkert mange syns det jeg sier høres tullete ut.)

Har hatt to villkatter jeg ikke fikk temmet etter lang tids forsøk, som ble innfanget og avlivet...en pus forsvant da hun var ganske ung, hun ble nok tatt av reven. To puser som jeg hadde en god stund, lot jeg bli igjen hos samboeren da det ble slutt, fordi jeg skulle flytte til et trafikkert sted og han bodde så fritt til. begge disse pusene forsvant med korte mellomrom...det var ufattelig trist.

Nå har vi to puser som er innepuser, på grunn av boforholdene våre. Var egentlig ikke meningen at jeg skulle ha puser her, men jeg ville heller det enn at de skulle avlives. De er søstre, heter Bast og Frøya og er våre to dronninger. Håper å få ha et laaangt liv sammen med de to. De er ungene våre, og jeg føler skrekk ved tanken på å miste en eller begge to av dem...