hvorfor gjør det så vondt?

[Gjest Gjest]

jeg er singel, jeg har vært singel ett års tid nå.

når jeg tenker tilbake på de forholdene jeg har vært i, så er det ikke mange gode forhold der... det er ett par som har vært gode, sunne, men de har likevel aldri vært helt riktige og har dermed endt.

alt fra kritiske og farlige forhold hvor psyken min har blitt mer ødelagt en hva jeg tør innrømme for meg selv, til "fornuftsforhold" med menn som jeg så inderlig gjerne skulle klart å falle for, fordi de er så "riktige" i forhold til noen av mine tidligere kjærester.

jeg har safet i de siste forholdene jeg har vært i, blitt sammen med "trygge" menn, menn jeg ikke har følt den helt store lidenskapen og forelskelsen for, men som har vært mennesker som jeg har kjent, som har kjent meg, som jeg synes er flotte og som jeg vet synes jeg er flott. som jeg vet liker meg og gjerne vil ha meg i livet sitt.

det har jeg aldri gått i lengden, for det berømmelige "it" har liksom manglet i lengden.

så da har jeg vært singel siden siste "fornuftsforholdet", stort sett holdt meg unna menn.

Jeg savner så inderlig en i livet mitt, jeg savner en som kan prate med meg i timesvis, som ville blitt med meg på elvevandring langs akerselva med fakler på kulturdager, blitt med på alt fra kunstutstillinger til sene kvelder hvor vi bare ligger slappe med hodet på magen til den andre, med ett glass rødvin og prater ut i de lange nattetimer mens det brenner ett stearinlys som eneste lyskilde.

jeg savner en som får meg til å føle, en som lokker frem kvinnen i meg, den seksuelle, feminine, flørtende kvinnen jeg vet er der inne, men som kvier seg for å vise seg, av redsel for igjen å bli såret. enten av meg selv eller av andre.

jeg savner også en jeg kan fortelle om hverdagslige ting, en som bare er der og lytter og som bryr seg om hverdagen min, alle mine små tankerekker.. og som stopper meg når jeg babler for mye, kysser vekk skravlingen min med ett smil.

så tar en herre kontakt med meg, vi prater litt, snakker litt om at vi begge er single og på leten etter en partner.

jeg spør tidlig om dette med barn, for jeg vet han har og vet også at jeg i utgangspunktet ikke vil risikere å bli kjent med en som har satt foten helt ned for det. jeg vil ha døren min åpen for meg selv, aner ikke om jeg noen gang får barn, men vil ha en mulighet.

den fornuftige meg spør derfor med en gang om dette, da jeg ikke vil bli kjent med, risikere å like, en som vet at det ikke er aktuellt.

dette er ikke en stopper iflg ham, han er forsåvidt ferdig med barn, men vet at han må tenke om igjen om han skulle møte en som har andre ønsker.

vi prater, i timesvis.

kvelder hvor telefonregningene blir høy, vi kan prate om alt, ingenting er vanskelig, alt er interessant, begge har meninger om det aller meste og er ivrige på å bli kjent og dele tanker.

vi møtes på date, og både prat og blikk går hete oss imellom.

det ender med sex, o du min godeste, for en sex.

aldri har jeg følt meg mer som en gudinne, både hva han gjør med meg, hva jeg ser jeg gjør med ham... det er stort, større en jeg har vært med på før.

og hans blikk, hans blikk på meg når vi har sex, igjen føler jeg meg som en gudinne. jeg føler meg vakker, deilig, feminin, sexy....

både av hans blikk og hans prat, men også av at en så utrolig interessant mann, flott både i utseende og vesen, kan se på meg og gi meg en følelse av hvem jeg er. en trygghet både i forhold til meg selv og til hans oppfattelse av meg.

vi fortsetter kontakten, prater masse og ofte, treffes igjen og igjen.

så blir jeg redd.

dette kan aldri gå!

jeg har aldri flaks på denne fronten, noe kommer til å skjære seg!

det skjer jo ikke at en jeg både finner interessant mentalt og seksuellt, føler det samme tilbake. der kom min utrygghet tilbake.

jeg prøver å dytte den vekk, fortelle den at det uansett er for tidlig.

jeg har ikke kjent ham lenge nok til at det er noen risiko, jeg kan ikke føle noe for ham allerede nå, og det er bare tull dette her. den som intet våger, intet vinner!

så jeg biter redselen i meg og smiler blidt til ham.

så kommer den: "du, vi må prate!"

jeg blir stille, "eh.. ok.."

han har tvunget seg til å tenke på det jeg sa i starten, det med barn.

og han vil ikke ha flere barn.

han har barn som er ganske store, han er eldre en jeg, han er ferdig med barn og er for gammel til å gå inn i ett forhold der barn kan være ønsket om noen år.

og jeg skjønner ham jo, det var jo derfor jeg spurte helt fra første stund.

men DA kunne jeg valgt å ikke bli kjent med ham, det var jo derfor jeg spurte DA.

nå kommer det som ett slag i fjeset, brystet mitt snører seg sammen og tårene begynner å trille.

og jeg banner.

har ikke jeg sagt til meg selv at det er for tidlig å føle noe?

dette er tull!

vi snakker litt mer, og han blir fryktelig lei seg når han oppfatter at jeg faktisk gråter.

jeg kjenner at en mann som føles utrolig fantastisk, sklir ut mellom fingrene mine, som sand.

og jeg vil ikke!

jeg klemmer fingrene sammen for å hindre ham i å forsvinne helt, gjør alt jeg kan for at han ikke skal bli helt borte.

jeg lykkes litt, noe av ham forblir i mine hender. men hva skal jeg gjøre med det?

skal jeg tørre å bli betatt, ja så si det da: falle! for en som ikke vil ha barn?

og ikke minst, nå vet han jo at han tar en risiko ved å fortsette å treffe meg, nå vet han at jeg liker ham, at jeg holder på å falle for ham.

og får jeg sjansen? til å risikere dette?

av og til, lurer jeg på hva jeg har gjort galt.

hva har jeg gjort siden jeg tydeligvis ikke fortjener en i livet, en som jeg virkelig vil ha der, en som er min.

hvorfor får ikke jeg oppleve det?

rundt meg går folk sammen to og to, holder hender, prater og smiler til hverandre. noen går bare sammen, uten å prate, uten noen stor salighet, men det er tydelig at de hører sammen likevel.

hva har jeg gjort galt?

jeg prøver å være det beste mennesket jeg kan være, jeg prøver å gjøre alle de rette tingene, både mot andre og mot meg selv.

og jeg vet at det finnes mange andre flotte mennesker som er i samme båt som meg, men likevel føles det forferdelig urettferdig.

jeg savner muligheten, muligheten til å bli kjent, når jeg en sjelden gang i blant finner mennesker som med det samme får meg til å føle, får meg til å tørre å legge meg selv frem der.

det er ikke hver dag at jeg tør, og for hver gang jeg gjør det og det skjærer seg, så blir jeg enda litt mer redd.

men nå bare gråter jeg, gråter over en tapt mulighet til å bli kjent med ett nydelig menneske, som jeg tror ville vært spennende å bli kjent med.

en flott mann, en utrolig flott mann, på så mange måter.

[Usikker]

[Gjest gjesta]

Kan ikke annet enn å gi deg en

Vi har ønsker og drømmer.

Tror vi kan få oppfylt alt.

Sier jeg som igjen er alene etter å ha satset noen ganger.

Håper jeg treffer en som du traff.

Nå har jeg barn da så det blir intet tema.

Er et liv uten barn utenkelig?

[Gjest TS]

takk for klemmer.

trengte å få skrevet av meg litt.

og ja, jeg er glad jeg traff en som ham, og jeg klarer ikke helt å slippe...

om det er helt utenkelig med ett liv uten barn?

hmm.. vet ikke egentlig.

har aldri ønsket meg barn før jeg ble 30, dette er ikke mer en to år siden, men etter det har jeg fått ett ønske om å en dag få barn i livet mitt.

jeg vet ikke om det noen gang skjer, men jeg er livredd for å sitte igjen uten mulighet.

og å falle for en som ikke vil ha flere, fordi han allerede har fått "sine".... er skummelt.

dette vet han at jeg synes, jeg sa ganske klart ifra før vi begynte å bli kjent med hverandre. han lurte på hvorfor jeg spurte om slikt før vi engang hadde blitt kjent, og jeg forklarte ta jeg ikke ønsket å sette meg i fare for å falle for en som ikke ville. rett og slett fordi jeg ikke vil måtte ta valget mannen eller barn, jeg vil ha begge deler.

men, for det første, aner jo ikke hva som hadde skjedd fremover uansett, kanskje det hadde kommet andre ting som gjorde det uaktuellt, kanskje han hadde kommet til en annen løsning, kanskje jeg hadde kommet til en annen løsning.

akkurat nå er jeg mest trist fordi han av hensyn til meg, ikke er sikker på om han tør treffe meg igjen.

jeg har bedt ham tenke seg om, finne ut om han ville brukt tid videre på å bli kjent med meg dersom det ikke var for dette med barn, og om han ville det, så har jeg bedt ham om å gi MEG valget ang om jeg tør risikere å bli såret, om vi fortsetter å bli kjent.

men jeg føler vel at enten så bruker han det som en greie for å holde ting på avstand (tror egentlig ikke det, men det kan jo være), ellers er han seriøst redd for å sette meg i en vanskelig situasjon.

jeg vet han er livredd for å sette seg selv i en situasjon der han ikke kan "innfri"... om jeg kan si det slik, og redd for å frata meg muligheten til å få barn om jeg ønsker det i livet mitt. (han har jo barn, så han vet jo hvor stor viktig det er med barn)

så jeg har altså bedt, om vi ihvertfall kan møtes igjen en gang.

jeg trenger å se ham, og jeg trenger også å føle nærhet til ham igjen... så får jeg se hva som kommer etter det.

han skal tenke på det, han vil gjerne, men må tenke om han klarer når han vet jeg er kommet "litt lenger" en ham... følelsesmessig...

og jeg gråter litt, også puster jeg litt, også blir jeg litt kvalm... litt sånn kvalm fra brystet og ned...

vet jo at uansett så kommer jeg igjennom det, men det er så lenge siden jeg turte sist, det er så lenge siden jeg virkelig tillot noen jeg ikke kjente fra før, å komme inn i livet mitt sånn. og ta meg med storm.

og jeg trengte det, trenger det, men blir veldig fortvilet over at det alltid er skjær i sjøen, at det aldri går HELT, noe går alltid feil.

[Gjest ts]

... og der rant resten av ham ut mellom fingrene mine... :cry:

jeg hadde vel ikke regnet med annet..

han sier han digger meg, liker meg som person, digger å prate med meg, ser mange kvaliteter i meg som han leter etter, og ELSKER sex med meg....

men finner altså ikke de følelsene han trenger for å forelske seg...

og jeg kan ikke gjøre en minste lille ting med det.

og jeg hater det, HATER det!!

jeg kommer meg alltid videre, jeg hater det hver gang, og det tar lenger og lenger tid mellom hver gang jeg tør prøve....

men jeg kommer alltid videre.

fokuksere på andre ting.

men gud jeg hater det. han var så flott, jeg likte ham så godt.

hvorfor får jeg aldri oppleve at slikt går begge veier, samtidig?

hvorfor i svarte får ikke jeg?