Uteblitte kjærlighetsærklæringer...

[Gjest Gjest]

Har verdens beste kjæreste.... Det vil si - vi har det fint sammen, så lenge jeg ikke snakker om følelser.... Da ender det som regel med at han blir sur, og jeg gråter.

Vi traff hverandre for halvannet år siden, og i begynnelsen var det han som var mest følsom - og jeg følte ting gikk litt for fort. Selv var jeg skadeskutt fugl etter tidligere forhold hvor jeg ble bedratt. Trengte litt tid på å opparbeide tillit.

Etter ca 7 mnd hadde vi en voldsom krangel, som endte med mange stygge ord fra begges side, og vi gikk fra hverandre på nytårsaften. Grusomt vondt - og nettopp denne episoden, og tanken på at jeg skulle være uten han for godt, åpnet øynene mine. Vi fant sammen igjen - jeg full av lidenskap og kjærlighet - han mye mer tilbakeholden. Rollene var altså totalt ombyttet.

Etter dette har våre problemer stort sett utelukkende handlet om det jeg føler jeg mistet i ham... Beundring, gode ord og kjærlighet.... Han er til tider flink til å sende meg herlige sms hvor han forteller at han er glad i meg. Men å si de samme ordene med munnen er ikke like lett. Det er ikke ofte, men spesielt om jeg er sliten eller lei meg for et eller annet, savner jeg hans godord enormt... Men om jeg hinter, og feks spør om han er glad i meg, svarer han irritert at det vet jeg jo at hen er. Har prøvd å forklare at jeg av og til trenger ordene for å føle trygghet, men han sier at han ikke kan fortelle meg å kommando, etter et manus....

Han sier han trenger tid for å komme tilbake til dit han var, men nå har det snart gått ett år..... Og jeg kan ikke huske sist han sa han elsket meg - ga meg komplimenter eller lignende.. Ord han var så utrolig flink med før den store krangelen. Uff, som det sårer og får meg til å undres om han er tilstrekkelig glad i meg til at dette skal vare.

For mitt vedkommende resulterer dette i at sexlysten min reduseres - den kommer sterkest hos meg når jeg føler meg trygg og elsket - så når temaet kommer på banen, ender vi opp i en rundans om høna og egget, og hva kommer først?? Sex eller kjærlighet..?? Føler vi har havnet i en ond sirkel, og grøss og gru så ælt om dette skulle være det som ødela et forhold dom ellers har så utrolig mye fint ved seg. For jeg vet faktisk ikke om jeg orker. Trenger så sårt hans bekreftelser iblandt, og jeg vet jo av erfaring at han er en mann som kan snakke om følelser, og overøse med komplimenter... Det er bare totalt tørke, og jeg har mistet troen på at det kommer igjen hos han.

Har det som sagt kjempefint sammen ellers, og jeg føler at det er jeg som ødeleger, fordi jeg engang ibladt ikke klarer å la være å spørre han - er du glad i meg??? Og at et litt irritert svar om at - det vet jeg jo at han er, bare sårer mer enn det gavner.....

Uff... Er jeg håpløst romantisk og overfølsom - eller ka jeg forvente at den jeg elsker gir meg de verbale kjærlighetserklæringene jeg iblandt trenger så sårt???

[Minien]

Jeg har vært sammen med min kjære i halvannet år nå. Jeg har sagt "Jeg er glad i deg" to ganger, og han bare en gang.

"Jeg elsker deg" har vi aldri sagt.

Men jeg vet han gjør det, og han vet jeg gjør det. Vi (eller iallefall jeg) har ikke noe behov for å utdype og "mase" om hvor mye han betyr for meg - jeg syns det er bedre å vise ham det.

Så at han ikke sier det behøver ikke bety at han ikke mener det.

Nå skal det også sies at i mitt forrige forhold sa han "Jeg elsker deg" så ofte at jeg syns det ble for dumt. Ordene mistet sin mening, og jeg ble bare oppgitt istedet for å bli glad.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner så godt at vi mennesker er forskjellige, og vet at mange ikke ser på dette som verbale kjærlighetserklæringer som så viktige. Og også at det til tider kan bli masete..

Men for meg er det en viktig ingrediens. Ikke til det kjedsommelige, men som en liten oppkvikker iblandt. Ikke nødvendigvis "Jeg elsker deg" - men et koselig kompliment eller påminnelse om hva du betyr for den andre. Han var så utrolig flink med sånt før - og så ble det bare borte.......

[Gjest squeeky]

Vi har vært sammen i over 3 år nå, og klart det er opp og nedturer. I perioder snakker vi lite om følelser, men alt i alt, så sier vi at vi elsker hverandre i snitt 2 ganger i mnd. Ikke sånn påtvunget, men kanskje i det han kysser meg godnatt

Jeg er en person som krever å vite følelser. Ikke sånn at vi skal se hverandre inn i øynene(da begynner vi bare å le ), men vi må snakke og kommunisere, og jeg vet at han elsker og forguder meg og vil bli pappa til mine barn.

Kanskje det er fordi jeg er en veldig lidenskapelig person? Når ting skjer, så skjer det fort med meg. Jeg er veldig impulsiv, og vil ikke vente når jeg har satt hodet mitt til noe. Jeg forteller alltid hva jeg tenker og føler(ja, han har blitt kjeftet huden full ), men i det minste sier jeg hvor landet ligger. Som mann er ikke han like åpen, men jeg kjenner ham så godt at han bare har å si hva han har på hjertet.

Dette har gjort oss sterke som partnere og venner. Ærlighet.

Av og til gjør det meg frustrert å se at andre sliter med å kommunisere med partneren sin. Hvorfor kan dere ikke snakke rett fra hjertet? På godt og vondt? Jeg vet at mennesker er forskjellige, og at ikke alle kan være like ærlig med seg selv og andre, men det er kun det som fungerer om en virkelig skal få et forhold til å fungere.

Selv om denne åpenheten kostet meg et forhold tidligere(noe som var til beste for begge parter), så fant jeg til slutt en mann som er perfekt for meg, og som jeg vet vil være der for meg for alltid....

Endret 22. september 2006 av squeeky

[Gjest Tweek]

Jeg trenger å høre det ofte.

Og jeg er å litt bortskjemt på det, for sambo osier alltid fine ting til meg.

Når vi jobber hjemme på dataen kan kan se på meg å si du er deilig, eller andre fine ting