siste sjanse

[Gjest nattgjest]

har skrevet et langt brev til sambo, der jeg prøver å forklare hvordan jeg har det, og at hvis ikke vi begynner å kommunisere nå, så er det slutt. han skal få det i morgen, da jeg er borte på skole, så han får tenke i fred og ro.

vi har vært sammen i snart 6 år, og har hatt problemer i to-tre år. stort sett hans sexlyst som er vanskelig.. orker ikke gå dypt inn i problemene her, tenkte egentlig bare å få luftet litt nå inatt.

jeg er så sliten, har prøvd å holde oss over vannet alene nå over lengre tid. jeg vet at hvis vi får det til, får vi et kjempeflott forhold, og det er derfor jeg vil kjempe for det! men jeg orker ikke kjempe alene lenger!

har bedt ham om å ta stilling nå; vil han eller vil han ikke prøve mer?

er selvsagt redd for å få et svar jeg ikke vil høre, men det må jeg bare ta sjansen på. man MÅ være to i et forhold.

jeg bare vet ikke helt hvordan jeg skal klare meg uten dumme, snille mannen min..

litt rotete, men jeg fikk ut litt spenning iallfall. ha en god natt alle!

[Vilje]

lykke til!!

iallefall har du gjort noe med situasjonen, du har tatt inititativet til å fikse på et forhold som tydeligvis har vært utilfredsstillende...det er første steget, det!! nå må du leve i spenning - fortell hvordan det gikk

[Gjest gjest1]

Ok, så får jeg forsøke å spille litt hobbypsykolog jeg også.

Først så vil jeg si at et ultimatum neppe er det beste utgangspunkt for kommunikasjon. At du truer med å gå setter deg i en angrepsposisjon, mens det setter ham i en forsvarsposisjon. Konstruktiv kommunikasjon krever imidlertid at begge møter hverandre på de samme premisser. Først må dere finne ut av hvor skoen trykker, og så må dere finne og forhandle løsninger ut i fra dette.

Dernest: Skal samtalen dere imellom være fruktbar, så må den også være fri for anklager. Man må gi den andre personen i diskusjonen anledning til å sette ord på tingene selv, og man må unngå at en av dere tar fullstendig kontrollen over situasjonen. Om du ikke får svar på spørsmålene dine, eller når frem med budskapet ditt, så bør du la temaet ligge inntil videre. Presser du ham opp i et hjørne, så kan jeg garantere deg at han enten lukker deg ute, blir sint eller avslutter samtalen.

Litt av poenget med familierådgivning, er at det er en objektiv tredjepart som fungerer som en slags ordstyrer dere i mellom, og som guider dere inn på rett spor i samtalen. Dersom denne samtalen deres slår feil, så kan det være lurt å oppsøke profesjonell hjelp.

Endret 21. september 2006 av Pokerfjes

[Viviwoom]

Hvordan gikk det?

*nysgjerrig*

[Gjest Gjesta]

Synes pokerfjes har mange gode poenger.

Lykke til!

[Twigi]

har skrevet et langt brev til sambo, der jeg prøver å forklare hvordan jeg har det, og at hvis ikke vi begynner å kommunisere nå, så er det slutt. han skal få det i morgen, da jeg er borte på skole, så han får tenke i fred og ro.

←

Håper dette har gått bra, og at du har fått den responsen du ønsket på brevet. Jeg er grunnleggende skeptisk til brev som kommunikasjonsform i en konflikt - det blir ofte en kanal for å tømme seg for frustrasjoner, og da blir utsagnene gjerne litt krasse - og de lar seg ikke ta tilbake senere.

Litt av poenget med familierådgivning, er at det er en objektiv tredjepart som fungerer som en slags ordstyrer dere i mellom, og som guider dere inn på rett spor i samtalen. Dersom denne samtalen deres slår feil, så kan det være lurt å oppsøke profesjonell hjelp.

←

Jeg tror også det kan være fornuftig med en veileder som kan hjelpe dere gjennom den vanskelige samtalen. Jeg antar at noe av grunnen til at du skriver brev er at du er redd for å ikke få sagt det du har på hjertet. Det kan en veileder hjelpe med. Samtidig så sikrer du da at dine utspill er tilpasset de svarene du får fra samboeren din (hvis du lytter, da, vel og merke) - og du kan dermed unngå å si veldig sårende ting hvis du skjønner at han er på gli.

Håper dere får til å finne ut av det, enten dere trenger hjelp eller ikke.