Jeg vet ikke om jeg kan elske noen

[Gjest Gjest]

Jeg er ei jente på snart 30 år som har en del forhold bak meg. Jeg har vært forelsket mange ganger, men det har alltid gått over etter en viss periode (alt fra 2 mnd til 1 år...). Nå sitter jeg her alene igjen etter å akkurat ha gjort det slutt med min siste kjæreste, det varte i 4 mnd denne gangen. Jeg må innrømme at jeg begynner å føle klokka tikke ja... Jeg begynner å miste troen på kjærligheten, kan ikke se for meg at det finnes en rett for meg og at følelsene vil vare/bli dypere... En av mine ekskjærester skiller seg litt ut fra de andre eksene mine. han her var jeg sammen med i 4 år, jeg VILLE virkelig få det til med han her fordi han var så flott og fin på mange måter. Han er kjekk, barsk, utrolig snill, smart, har høy utdannelse og en bra jobb, og elsker meg... fortsatt. Han vil at vi skal prøve igjen. Han var den jeg var mest forelska i da vi ble sammen, og dette var det forholdet jeg har vært i der følelsene mine varte lengst. Jeg var skikkelig lei meg da det ble slutt, fordi jeg ville virkelig være sammen med han, men hva kunne jeg gjøre når jeg ikke lenger ville kysse, ha sex, gjøre kjæresteting... jeg mistet følelsene helt som vanlig. Men han vil som sagt prøve igjen, og jeg lurer litt... Dersom jeg er en sånn person som ALLTID mister følelser... kanskje jeg rett og slett ikke er i stand til å elske noen?? Betyr det da at jeg må være alene?? Eller kan jeg velge å bli sammen med han her igjen, gifte oss og få unger som jeg så sårt ønsker meg. Han er jo helt klart den jeg helst ville valgt... av alle akkurat nå egentlig. Huff, jeg hører jo hvor kynisk og kjipt det her høres ut, men... Jeg er så fortvila jeg, for jeg begynner å bli ekstremt motløs med tanke på fremtiden min Og her står verdens flotteste fyr og vil ha meg tilbake igjen, han vil gifte seg med meg...

Synspunkter på min problemstilling?

[Smoothie]

Du kan da ikke gifte deg med noen du absolutt ikke elsker. Men liker du den mannen sånn som du beskriver, så kan dere jo prøve på nytt...

[Gjest Gjest]

Jeg er i et forhold som i stor grad er basert mer på fornuft enn forelskelse. Det har det vært nesten hele tiden, bortsett fra helt i starten når den rusen over noe nytt i livet bruste som verst.

Vi er glad i hverandre som venner, fungerer greit sammen seksuelt sett, og har omtrent de samme målene for fremtiden. Det holder. Kribling i magen, stormende kjærlighet osv tror jeg neppe jeg får oppleve, og jeg vet ikke nødvendigvis om det er utelukkende positivt.

Dette vet min forlovede, og han føler det samme selv.

Snakk med han, ikke gå bak ryggen på han med å “spille” forelsket, det vinner ingen av dere på i lengden. Hvem vet, kanskje han har det på samme måten?

[Gjest TS]

Jeg er i et forhold som i stor grad er basert mer på fornuft enn forelskelse. Det har det vært nesten hele tiden, bortsett fra helt i starten når den rusen over noe nytt i livet bruste som verst.

Vi er glad i hverandre som venner, fungerer greit sammen seksuelt sett, og har omtrent de samme målene for fremtiden. Det holder. Kribling i magen, stormende kjærlighet osv tror jeg neppe jeg får oppleve, og jeg vet ikke nødvendigvis om det er utelukkende positivt.

Dette vet min forlovede, og han føler det samme selv.

Snakk med han, ikke gå bak ryggen på han med å “spille” forelsket, det vinner ingen av dere på i lengden. Hvem vet, kanskje han har det på samme måten?

←

Jeg vet at han ikke har det på samme måte Han elsker meg, og det tviler han ikke på. Kjenner han så utrolig godt også, så jeg merker hva han føler, og at han føler mye mer enn meg... Jeg hører om så mange lykkelige par der ute som har vært sammen i alt fra 2 til 10 år som elsker hverandre høyere enn noen gang osv. jeg vil også føle det sånn. Det har alltid vært sånn jeg haqr trodd det skulle bli... I mitt tilfelle er det ikke bare sånn at den verste forelskelsen legger seg eller går over i noe dypere som jeg vet er normalt, følelsene forsvinner helt og jeg er ikke interessert i nærkontakt med partneren lenger, jeg begynner å interessere meg for andre gutter osv. Håpløst hva?

[Gjest Gjest]

Da blir det verre… klarer ikke helt se for meg at vi hadde fungert sammen om vi ikke ville ha fysisk kontakt, eller begynte å se på andre. Men håpløst er det neppe, så mange merkelige folk som finner seg noen de kan leve med, så skulle jeg nok tro det er håp for deg og

Vet du hvorfor det er slik hos deg? Har du ikke truffet den rette, frykt for å binde deg, hormoner (tenker på om du begynner på p-piller el i starten av et forhold så er det MANGE som mister sexlysten), utferdstrang osv osv.

[juliannae]

Tror ikke det finnes mennesker som bobler over av forelskelse til samme partner hele livet... Det går dypere enn en forelskelse etterhvert. Denne kjærligheten defineres gjerne som noe kjedelig, forutsigbart, men trygt og godt.

Det er perioder jeg ikke kysser, klemmer eller har sex (vi kaller det en dårlig periode) hvorfor skal kyssing og sex være så voldsomt målestandard??

[Gjest squeeky]

Husk at det er stor forskjell på forelskelse og det å elske!

Forelskelse er den lykkerusen man føler i begynnelsen når alt er nytt og spennende.

Å elske er å verdsette alt med den andre personen, på godt og vondt. Du elsker hver eneste lille feil og mangel med den personen.

Alle forhold går igjennom forskjellige faser; overleve ett år, 3 årskrisen og "er dette mannen i mitt liv for resten av livet"...Har hatt alle tre fasene, og selv om jeg ikke har den følelsen som jeg hadde helt i begynnelsen; Å kunne leve på luft og kjærlighet, så føler jeg noe dypere å sterkere.

Å beholde den "forelsket" følelsen er noe en må jobbe med hele tiden. Det de små tingene en kan gjøre for hverandre, si til hverandre eller overraske med. Med den følelesen er ikke der hele tidedn. Som livspartner blir man kjent med den personen på godt og vondt, og det er når en har overlevd den parten, man vet at en virkelig elsker en person.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde blitt lei meg om jeg hadde en mann som giftet seg med meg uten å elske meg,...

Selv trodde jeg ikke på "en berusende forelskelsen" før jeg ble forelsket ved første øyekast og har kapret "min" kjæreste,..nå svever jeg på rosa skyer.

[Gjest Gjest]

Kjære trådstarter!

Jeg vet godt hvordan du føler det, jeg har også følelsen av at jeg ikke kan elske noen på ukeblad-måten (fly på rosa skyer hele livet). Likevel har jeg vært samboer i tre år nå, og kan ikke tenke meg å leve livet uten mannen min.

Tror det å elske noen er veldig individuelt, noen kan lett si at de elsker h*n etter bare noen uker sammen, noen bruker lengre tid, men noen sier det aldri.

Jeg tror man etter å ha lest om og hørt x antall personer fortelle om den fantastiske følelsen av å elske noe, sitringen gjennom marg og bein, flyvingen på rosa skyer ol at man på en måte gir opp håpet litt. Jeg har aldri kjent det på ukenlad-måten, men jeg er så glad i, respekterer, er bestevenner med og bryr meg om mannen såpass mye at jeg ikke har noen betenkeligheter med å etterhvert gifte meg med han. Noen vil vel sikkert si at alle de tingene jeg føler for mannen er det samme som å elske han, men hvordan skal man vite det? Hver og en har sin egen oppfattning av det å elske, kanskje det rett og slett er du (og jeg) som stiller for store krav til hvordan vi skal forvente å føle det?

Lykke til iallefall, og du har vel uansett ikke noe å tape på å prøve et forhold? Dere trenger jo ikke nødvendigvis å gifte dere med en gang!

[Gjest Gjest]

Hvordan kan du tenke sånn? Da er det vel heller DU som gjør det "riktige". En ting jeg aldri har forstått, er hvordan folk kan gå fra kjæreste man elsker til kjæreste man elsker. Folk bytter kjærester og bytter folk de elsker ofte. Hvordan er det mulig? Jeg ser på kjæreligheten annerledes. Jeg er ikke den som forelsker meg hver mnd. Men når jeg først gjør det, så følges det riktig og ment for å være. At jeg har en (1! ikke 200) tvillingsjel der ute jeg er ment for og som er ment for meg. Det er så mange som går ifra hverandre. Folk går ifra hverandre hele tiden. Er det rart? Nei selvfølgelig ikke! De går jo selvfølgelig fra hverandre fordi de så altfor lett faller for fristelsen til å si at de elsker den, og de elsker den, og de elsker den................

Det å elske noen, er for meg noe veldig spesielt som er forbeholdt et fåtall mennesker. Kansje bare 1? 2 stykker som elsker hverandre i ordets rette forstand går ikke ifra hverandre. De blir hos hverandre.

En dag møter du den du elsker. Din tvillingsjel og dere vil elske hverandre og dere vil ikke gå ifra hverandre. I mellomtiden velger du selv om du vil ha noen der, eller kansje mange - men de er selvsagt ikke tvillingsjelen din.

[Gjest Gjest]

Jeg vet også veldig godt hvordan du har det. Det er som å høre meg selv. Bare det at jeg gjorde det som du nå er i ferd med å gjøre. Jeg giftet meg med en mann jeg ikke elsket.

Da vi møttes var jeg forelsket. Ting skjedde fort, og plutselig var jeg gravid. Da var det nesten en selvfølge at vi skulle gifte oss. Jeg så ikke noe annet alternativ. Så da giftet vi oss. I ettertid har jeg tenkt at bryllupsdagen min må ha vært en av de mest ulykkelige dagene i mitt liv.

Selvfølgelig gikk det som det måtte gå. Etterhvert tålte jeg ikke at han kom nær meg, og sex var utelukket. Det gikk år mellom hver gang vi hadde sex, selv om vi har gift (vi var gift i 10 år). Jeg innså til slutt at dette ikke kunne fortsette. Jeg ønsket separasjon, men det ønsket ikke han (utrolig nok, jeg var nok litt av en bitch å leve med).

I dag lever jeg alene. Har fortsatt ikke funnet kjærligheten, og er sluttet å jakte på den. Har forsonet meg med at jeg kanskje ikke er i stand til å elske noen.

[Gjest Gjest]

Hvordan kan du tenke sånn? Da er det vel heller DU som gjør det "riktige". En ting jeg aldri har forstått, er hvordan folk kan gå fra kjæreste man elsker til kjæreste man elsker. Folk bytter kjærester og bytter folk de elsker ofte. Hvordan er det mulig? Jeg ser på kjæreligheten annerledes. Jeg er ikke den som forelsker meg hver mnd. Men når jeg først gjør det, så følges det riktig og ment for å være. At jeg har en (1! ikke 200) tvillingsjel der ute jeg er ment for og som er ment for meg. Det er så mange som går ifra hverandre. Folk går ifra hverandre hele tiden. Er det rart? Nei selvfølgelig ikke! De går jo selvfølgelig fra hverandre fordi de så altfor lett faller for fristelsen til å si at de elsker den, og de elsker den, og de elsker den................

Det å elske noen, er for meg noe veldig spesielt som er forbeholdt et fåtall mennesker. Kansje bare 1? 2 stykker som elsker hverandre i ordets rette forstand går ikke ifra hverandre. De blir hos hverandre.

En dag møter du den du elsker. Din tvillingsjel og dere vil elske hverandre og dere vil ikke gå ifra hverandre. I mellomtiden velger du selv om du vil ha noen der, eller kansje mange - men de er selvsagt ikke tvillingsjelen din.

←

Kom ned fra skya di. Det er ikke sånn verden fungerer Hvis det bare hadde vært 1 som var den rette for oss hadde vi aldri funnet ham.

[Gjest Tweek]

Det må føles vondt.

Du kan jo ikke gifte deg og få barn med en du ikke er sikekr på at du elsker og vil være med resten av livet.

Men jeg syntes dere skal prøve igjen, han sier jo han fortsatt elsker deg, og du vil jo være med han.

Kankje det er annerledes, og at det funker skikkelig

Jeg syntes du sakl ta sjansen og prøve du har ikke noe å tape på det..

Lykke til