Finnes evig kjærlighet?

[Gjest Gjest]

Etter å ha lest utallige tråder om utroskap og etter selv å ha opplevd flere brudd begynner jeg å tvile på om det finnes noe som heter evig kjærlighet. Har akkurat møtt en mann jeg liker svært godt, og vil tro på at dette er den rette. Men jeg er usikker. Ikke på mine følelser, men på om jeg egentlig tror at dette forholdet har sjans til å overleve. Jeg leser og hører så mye om utroskap og mange forhold ender når en av partene ikke lenger har følelser for den andre. Min redsel for å oppleve dette er stor. Hvilke tanker har dere der ute rundt dette?

[Knøttet]

Det er lett å miste troen på kjærligheten i våre dager, man hører om skilsmisser, utroskap og alt sånt i tv, aviser, radio og overalt ellers. Men jeg synes ikke du skal gi opp, selv om du har hatt dårlige erfaringer fra før!

Jeg tror absolutt på evig kjærlighet:) Men hvis du går inn i et forhold med den innstillingen at "det varer ikke uansett" så kommer det selvsagt ikke til å vare. Det er lett for meg å si, men du må tro

Det er sant at det skjer at ene personen i et par forelsker seg i andre, men det viktige da er å jobbe med det, ikke falle for fristelsen til å være utro eller slå opp. Et forhold må jobbes med, man må ha god kommunikasjon for at det skal fungere. But you must believe!!!

Krysser fingrene for deg:)

[Gjest Gjest]

Etter å ha lest utallige tråder om utroskap og etter selv å ha opplevd flere brudd begynner jeg å tvile på om det finnes noe som heter evig kjærlighet. Har akkurat møtt en mann jeg liker svært godt, og vil tro på at dette er den rette. Men jeg er usikker. Ikke på mine følelser, men på om jeg egentlig tror at dette forholdet har sjans til å overleve. Jeg leser og hører så mye om utroskap og mange forhold ender når en av partene ikke lenger har følelser for den andre. Min redsel for å oppleve dette er stor. Hvilke tanker har dere der ute rundt dette?

←

Så bra for deg! Har akkurat møtt en jente jeg liker svært godt og tror er den rette jeg også Og klar evig kjærlighet finnes. Det vet du jo

[Fibi]

Har tenkt mye på dette jeg også. Har allerede vært igjennom ett ufrillig brudd, og er redd, redd,redd! for å oppleve det samme igjen.

MEN: Man må bare velge å tro og å satse, eller ikke knytte seg til noen. Og det er ikke ett alternativ for meg ihvertfall.

[Gjest gjest1]

"Evig" (en menneskealder) kjærlighet finnes nok, men ikke dersom man skulle fungert utelukkende i et monogamt forhold. Tror jeg.

[Odny]

Ja, det finnes evig kjærlighet selv om det blir brudd, selv om man krangler med en i familien. Kjærlighet er sterkere enn hat og negativitet.

Men jeg kan ikke si at et ekteskap ikke kan ryke og at det ikke blir skilsmisse.

Jeg er faktisk glad i eksene mine, uansett årsak til bruddene. Hvorfor skal jeg hate dem selv om jeg nesten ble drept av en av dem...

Jeg stiller meg mer likegyldig, og jeg ønsker ingen av dem noe vondt. Jeg ønsker at de skal ha det bra.

Nå er jeg gift med en mann som jeg stoler på. Han stoler på meg, men han vet at jeg vil være ærlig om jeg er utro.

Det er jeg troende til fordi jeg er forelsket i en av hans kamerater. Dette vet han, men hva er en forelskelse og begjær i forhold til kjærlighet...

Han jeg er forelsket i har jeg kjent siden vi var bleiebarn, så selvsagt er jeg glad i han. Men jeg kan ikke ha to menn og jeg vet hva det vil si å bli utsatt for utroskap, så jeg håper virkelig at jeg ikke kn u l l e r med kameraten vår mens min mann ikke er tilstede.

Tror ikke jeg er i stand til å såre mannen min på den måten. Han vil tilgi meg, men tilliten vil være vanskelig å bygge opp igjen.

Vi var ungdomskjærester, men da var vi for unge og det ble slutt.

Men vi møttes igjen, og kan til og med lese tankene til hverandre.

Jeg giftet meg ikke pga at han har penger. Menn som har millioner har fridd til meg før. Jeg elsker han, men dessverre er jeg både glad i og forelsket i en av våre venner.

Livet er tøft, men det får man tåle.

[Odny]

Og jeg var tøft nok til å satse på et nytt forhold til han jeg er gift sammen med. Jeg ville helst være singel, men der gikk jeg på trynet.

Vi hadde ikke møtt hverandre på 16 år, men når vi møttes ble det bare sånn. Jeg har ennå min egen leilighet, for vi har ikke vært gift så lenge, og jeg vil ha en trygghet i bakgrunnen. Men selv om det blir skilsmisse, vil jeg alltid elske han.

Det vet han også. Vi har bodd i kollektiv sammen, vært ungdomskjærester, ringt og skravlet i telefonen i alle disse årene.

Og heldigvis har vi evnen til å krangle og blåse ut aggresjon og sette ord på ting.

Men jeg er veldig lei meg for at jeg samtidig er forelsket og kjempeglad i vår felles venn.

Nå ble jeg sint på meg selv, for begjær er noe som går over og jeg har ikke tenkt å teste det ut.

Jeg klarer ikke såre den mannen jeg stoler mest på her i verden, utenom min far som alltid har stilt opp for meg.

Kjærlighet har større kraft enn hat og bitterhet, i alle fall.

[Gjest Gjest]

Første innskytelse: Er det slik at hvis kjærligheten ikke er "evig", er det likevel bortkastet?? Skal man la være å satse på et godt forhold fordi man ikke er garantert at det varer livet ut?

Man kan gjøre så godt man kan, og sørge for at forholdet blir best mulig. Men ingen har garantier, og ihvertfall ikke på det området. Men er det egentlig så farlig? Får man 5-10-20 fine år sammen, så er da det verdt noe det også? Og hva er egentlig alternativet; være singel hele livet fordi man ikke kan være sikker på at et forhold varer til døden skiller en ad?

Kjærligheten er kalkulert risiko   Men hva så?

←

Nigo-san: Tusen takk for (nok en gang) kloke ord! Det er så sant det du sier. At uansett hvor lenge forholdet varer er det verdifullt. De ordene skal jeg ta med meg.

[Gjest Gjest]

Nigo-san: Tusen takk for (nok en gang) kloke ord! Det er så sant det du sier. At uansett hvor lenge forholdet varer er det verdifullt. De ordene skal jeg ta med meg.

←

Enig jeg også, bra sagt det der

[Gjest Moonshadow]

Jeg var også i tvil om dette før jeg møtte min samboer. Hadde egentlig gitt opp og bestemt meg for ikke å la meg selv føle for mye for en annen igjen.

Men så møtte jeg han jeg har nå og jeg måtte bare gi det en sjanse. Begynnelsen var veldig tøff for oss og det er egentlig rart at vi ikke bare ga opp. Men vi kom oss igjennom det og nå føler jeg vi kommer til holde sammen resten av livet.

Vi skal gifte oss om 45dager, så da tror jeg jo på at det kommer til å være oss resten av livet.

[Gjest gjest1]

Noen er heldige og får oppleve et forhold som varer livet ut, men det er ingen tvil om at man skal ha en sterk tro, vilje og gjøre mange solide innsatser underveis for at det skal gå.

[Gjest Gjest]

Jeg tror at evig kjærlighet eksisterer! Men når det er sagt tviler jeg på at de aller fleste i dagens samfunn opplever det fordi de har definert i hjel hva det betyr og hvordan det føles! Når jeg leser hva majoriteten legger i begrepet legger jeg merke til at felles goder som økonomi, livsutfoldelse og trygghet er ting som ofte tipper vektskålen i disfavør av "evig" kjærlighet!

My 2 cents!!!

[Gjest Blondie65]

Jeg har også tvilt på kjærligheten, får jeg noen gang oppleve den igjen? Er det verdt å satse på når man kan bli såret?

Men jeg tenker ofte på ordene i sangen til Eurytmics:

"Better to have lost in love

then never to have loved at all".

Man må risikere ...

[Gjest Herren din Gud]

Nei det finnes ikke, det er en meneskeskapt illusjon. Tenk nå litt før du spørr neste gang!

[Gjest Gorgonzola]

Første innskytelse: Er det slik at hvis kjærligheten ikke er "evig", er det likevel bortkastet?? Skal man la være å satse på et godt forhold fordi man ikke er garantert at det varer livet ut?

Man kan gjøre så godt man kan, og sørge for at forholdet blir best mulig. Men ingen har garantier, og ihvertfall ikke på det området. Men er det egentlig så farlig? Får man 5-10-20 fine år sammen, så er da det verdt noe det også? Og hva er egentlig alternativet; være singel hele livet fordi man ikke kan være sikker på at et forhold varer til døden skiller en ad?

Kjærligheten er kalkulert risiko   Men hva så?

←

Agree!

For noen (få) finnes den ekte og evige kjærlighet, for de fleste vil kjærligheten bestå av forhold til flere gjennom livet. Jeg spoler tilbake i hodet mitt og gjenopplever en stormende forelskelse jeg hadde i 8. klasse. Rusla hjem på snødekte veier og filosoferte om livet og framtiden med henne. Hellig overbevist om at det ble oss to. Det ble det aldri og da jeg traff henne i sommer, hadde ikke sett henne på 17 år var det bare "så koselig å se deg igjen da", ikke et fnugg av følelsene jeg hadde som stormforelsket var der............

Mulig det var et dårlig eksempel men Nigo er inne på det essensielle her.

[Gjest Gjest]

Jeg tror at i mange tilfeller så har kjærlighet ingenting med utroskap å gjøre. Jeg tror ikke et sekund på at om jeg elsker min mann høyt nok så vil jeg aldri være utro.

Jeg KAN være utro selv om jeg elsker min mann. At jeg elsker han betyr ikke at jeg ikke kan føle et voldsomt begjær etter en annen.

Jeg tror at de som etter et langt samliv har unngått utroskap er de som har unngått å sette seg i "farlige" situasjoner samt en god porsjon flaks.

Min mann kunne fint ha vært utro under de "feile" omstendigheter uten at hans kjærlighet til meg var mindre eller borte.

En weekend med gutta, alkohol, en flott dame som det klikker med og som vil ha han, en flørt som går for langt......og wam,bam, thanku mam.....så har han vært utro.

Jeg tror ikke han hadde ofret et sekund på å tenke på meg før han ble edru.

Selvfølgelig kune dette også vært meg

Jeg velger å tro at ingen av oss vil den andre så vondt at vi har en affære, over tid, med en annen. Da blir det med ett noe annet.

Men et knull i fylla er vi begge i stand til, szelv om vi elsker hverandre.

[Gjest Gjest]

Det finnes de som er utro og det finnes de som aldri er det. Punktum.

Så enkelt er det egentlig.

Det er helt riktig at det skjer like lett som en av gjestene her beskriver det. Som wamm bamm, litt alkohol og flørt og vips så er man utro.

MEN bare de som er tilbøylige til å være det. For det finnes andre igjen som aldri er det. Med alkohol, med flørt og med alle andre fristelser.

Det er forskjell på folk. Jeg tror også det er forskjell på hva folk legger i det og elske også. Elske er bare et ord helt til vi gir det betydning utifra den forståelse vi har for ordet. Det er verdens letteste ting å si at man elsker noen og etterpå gå å være utro med andre enn den man sier man elsker. Og det er først da man ser hvilken forståelse og betydning den som velger å være utro eller velger å ikke være det, gir ordet elske. For utroskap er et valg. Hver gang. Enten tenker du, jeg driter i det, eller så tenker du, nei jeg har den jeg elsker hjemme og velger å ikke være utro.

Valg og forskjellig forståelse av ordet elske. Det er hva det handler om.

Så til dere som går rundt og forteller verden at dere elsker den dere mener å elske, for siden å være utro.. Fortsett å elske dere, det ser ut til at dere har forstått hva det å elske vil si.

[Gjest Gjest]

Det finnes de som er utro og det finnes de som aldri er det. Punktum.

Så enkelt er det egentlig.

←

[Gjest gjest1]

Jeg velger å tro at ingen av oss vil den andre så vondt at vi har en affære, over tid, med en annen. Da blir det med ett noe annet.

Men et knull i fylla er vi begge i stand til, szelv om vi elsker hverandre.

←

Jeg ville nesten sagt motsatt. Synes at et enkelt-knull på si vitner om utrolig dårlig dømmekraft - og er noe som er lettere å gjenta enn om en innleder et forhold til et annet menneske. Jeg ville hatt lettere for å tilgi om mannen min hadde hatt et forhold til en kvinne på si enn om jeg fikk vite at han hadde knullet 2 forskjellige kvinner på to forskjellige tider mens vi var gift. Hadde jeg fått vite det så hadde jeg bare gått og ventet på når neste gang ville bli ... det virker liksom litt for lettvint.

Ellers så leste jeg et sted at 70 prosent av alle par kommer borti utroskap på en eller annen måte i årenes løp ...

[Gjest Gjesta]

Evig kjærlighet finnes. Basta.

*lukker øynene og setter en finger i hvert øre*

Si hva dere vil, jeg nekter å høre på dere.