Holde sammen "for barnas skyld"

[Gjest Maltus]

Dette "argumentet" hører man fra tid til annen...

Jeg har ikke mye respekt for den feighet som medfører at et par lider seg gjennom et forhold, fordi de føler at de har så "edle" motiver, mens forholdet egentlig burde vært avsluttet.

Det er nok ikke bare barnas hensyn disse foreldrene i så fall tenker på, men like mye økonomi, "fasaden" osv.

"Et godt menneske setter andres behov foran sine egne.", sier noen...

Så det er altså "onde" mennesker som skiller seg?

Hvis bare foreldrene fortsetter et dårlig forhold, men opprettholder en tilsynelatende rolig fasade overfor barna, så er alt såre vel? Selv om forholder sakte råtner hen, og foreldrene lever som bror og søster?

Tror noen virkelig ikke barna SKJØNNER at foreldrene ikke opptrer som "kjærester"? Og at barna på den måten deltar i et velregissert "løgnprosjekt"? Å vokse opp i en slik "falsk" familie, tror jeg kan ha vel så skadelig innvirkning på barna, som en ærlig og redelig skilsmisse!

Det blir ofte sagt at det er feigt å skille seg, velge lettvinte løsninger osv. Etter min mening er det mye feigere å leve med en falsk fasade, la alt skure og gå år etter år, og unnlate å ta nødvendige beslutninger.

[Gjest Laila]

.......så enig, så enig.........

Vil bare gjenta kommentaren min datter kom med nettopp: (hun er 19)

.."takk for at dere skilte dere, mamma...jeg ser nå at dere ikke hadde det godt - ikke vi barna heller"...........

Gjett om dette var som musikk i mine ører..........

[AUF]

HELT enig!!!!!

Det var derfor jeg og eksen var sammen... :-?

Vi var så unge da førstemann kom at vi tenkte vi kunne prøve, for man forandrer seg jo ofte litt når man holder på å bli "voksen"...

Det var flere ganger vi holdt på å gå fra hverandre, men så tenkte vi å prøve bare et år til, og et år til osv... Nå er jeg blitt 23 år, og har endelig tatt det endelige valget om å gå fra ham. Det funket absolutt ikke for oss. Han er helt knust, og mener det ville gått.

Folk rundt oss steilet når vi gikk fra hverandre. Jeg fikk skylda selvfølgelig... Vi hadde jo to barn sammen, kunne vi ikke tenke på barna og bli sammen igjen??? Men det er jo det jeg gjør, jeg hadde det ikke bra, og det gikk jo litt utover ungene. Nå har jeg det kjempebra!!! har aldri hatt det bedre, mens eksen har voldsom kjærlighetssorg... Må innrømme at jeg får dårlig samvittighet og føler meg veldig egoistisk...

Men jeg mener jeg gjorde det rette!

Ingen grunn til å holde sammen for ungenes skyld...

[LilleBille]

Det har vært flere tråder om det samme her inne tidligere..

bl.a. denne

http://www.kvinneguiden.no/Forum/viewtopic...=barnas%20skyld

[nirvana]

.."takk for at dere skilte dere' date=' mamma...jeg ser nå at dere ikke hadde det godt - ikke vi barna heller"........... [/quote']

Jeg flyttet ut da jeg var 16, nettopp fordi vi barna var eneste grunn til at de holdt sammen. Ett år senere skilte de seg, og det din datter fortalte deg, Laila, er det jeg og mine yngre søsken følte etterpå

Det kommer mange ubehagelige situasjoner når foreldre skiller seg, men når alt er over, er det en lettelse!

[Nala]

Er helt enig i at det ikke alltid er til det beste å holde sammen for barnas skyld. Faktisk fører det vel sjeldent noe godt med seg. Men man må også være klar over at det kan komme tider da barna føler bitterhet over å ikke ha samboende eller gifte foreldre, selv om de innerst inne vet at det er til det beste.

Mine foreldre gikk fra hverandre da jeg var 19. Jeg tok det selvfølgelig tungt, men jeg vet - og har gitt uttrykk for - at det var til det beste. Likevel er det tider da jeg skulle ønske at jeg var så heldig å ha foreldre som levde livet lykkelig sammen. At vi fremdeles var en familie.

Jeg er så heldig at foreldrene mine hadde en såkalt "vennlig" skilsmisse. De har et godt forhold og samarbeider utrolig bra feks i forhold til mine yngre søsken. Men, det er tunge tider også. Nå feks synes jeg det er tungt at dattera mi på et halvt år skal vokse opp og måtte forholde seg til så mange "ekte" og "uekte" besteforeldre. Både mine og mannenes foreldre er skilt og har nye partnere. Dermed har vesla åtte besteforeldre-emner å forholde seg til. Dette synes jeg er slitsomt, noe som har ført til en del sure kommentarer fra min side da...

For å oppsummere mine tanker: Ingen bør tviholde på et forhold for barnas del. Faktisk er det til det beste for barna at man går fra hverandre, men at man klarer å forholde seg til hverandre og samarbeide med hverandre. Likevel må man være klar over at barna kan ha perioder da de er sinte for den situasjonen de helt ufrivillig havner i.

[Fakse]

Jeg kan med hånden på hjertet si at dere tar helt feil! Og årsaken til at jeg kan si noe sånnt, er at jeg har opplevd at mine foreldre holdt sammen for barnas skyld. Eller...det vil si min far ble værende i forholdet fordi han ikke ville miste kontakten med oss barna (tidlig på åttitallet var det jo damene som fikk "enerett" på ungene, og pappa'n hadde ikke så mye han skulle ha sagt).

Da jeg var ganske lita hadde mine foreldre store problemer i forholdet. Vil ikke si mere om det her, da det blir for privat. Hovedsaken er i alle fall at deres prolemer var så store at det eneste naturlige egentlig var at de skulle ha gått fra hverandre. Like vel valgte de å bli værende sammen.

I mange år har forholdet mellom dem vært dødt og kaldt. Jeg vet selvfølgelig lite om hvordan det fungerte "på soverommet", men har i ettertid fått fortalt at det var mye bitterhet med i bildet.

Når dere sier at forholdet mellom mor og far ikke kan være dårlig uten at barna merker det, så er dette altså feil. Fordi foreldrene mine hele tiden holdt konfliktene sine for seg selv, aldri kranglet om noe slik at vi hørte det, og alltid var enige på forhånd om hvordan ting skulle fungere i familien, så merket faktisk ikke jeg og min søster noe til prolemene. Ingen av de voksne parene vi kjennte godt oppførte seg som kjærester (besteforeldre, tanter/onkler osv....), de hadde jo vært sammen i lang tid... Derfor så vi ikke noe unaturlig i at foreldrene våre heller ikke gjorde det, så lenge de var kjærlige og varmen ovenfor oss. Tror kanskje vi fikk mere varme og kjærlighet enn andre, fordi foreldrene våre dekket sitt behov for kroppskontakt og kjærlighet hos oss barna.

Må ærlig talt si at jeg fikk sjokk når jeg som 16-17 åring fikk høre fra min far hvordan forholdet faktisk hadde vært og var mellom dem, men jeg kan ikke si at jeg følte noe skuffelse over å ha blitt "ført bak lyset". Derimot følte jeg stor taknemlighet over alt de hadde ofret for å gi oss en trygg og stabil barndom. Jeg var like vel overbevist om at de kom til å flytte fra hverandre så snart lillesøster var flyttet hjemmefra.

Det skjedde ikke. Jeg er nå snart 26, og foreldrene mine bor fortsatt sammen. De har funnet tilbake til hverandre etter så utrolig mange år med kulde i forholdet, og har det nå bedre enn de noen gang før har hatt det. Da jeg giftet meg med min kjære i høst sa pappa i talen til meg "Ta vare på kjærligheten, for vi har lært at den i godt voksne år kan være bedre enn noen gang før". (Husker ikke om det er helt ordrett). De ordene varmet, og det er godt å se at de endelig har det fint sammen. Og jeg er uendelig taknemlig for at de gav oss den oppveksten vi fikk, og for at de ofret så mye for å gi oss den. Jeg håper de synes det var verd det!