Talemåter

[Gjest Bare innom]

I mange år har jeg reagert på en kvinnes talemåte...

Hun klarer, ved hjelp av betoning av enkelte ord, å framstille alle andre som ufølsomme, egoistiske idioter....

Jeg er en streng mor. Barna mine kjenner godt betydningen av ordet "nei", og jeg har lært dem å spare til det de ønsker seg.

Hun gir barna sine veldig mye (både ting og penger), har aldri nektet dem noe som helst, og ber dem aldri om noe.

Dette forklarer hun med at "jeg er så glad i barna mine jeg vet du", mens hun betoner "glad"!

Det samme skjer når hun skjemmer bort dyrene sine: "jeg er så glad i dyrene mine jeg vet du, at jeg unner dem alt"

Eller når noen får en hyggelig (velfortjent) påskjønnelse, og hun gråter en skvett fordi hun blir så rørt: "jeg er så følsom jeg vet du"

Eller når noen har vært på "tiggerunde", og hun har klart å si nei, så må hun gråte en skvett etterpå fordi hun har så vondt av dem: "jeg er så altfor snill jeg vet du"

Og barna, (jente 22, gutt 25) er også "så følsomme", "så sarte", "så tandre".... at det er verre for dem å møte motgang enn det er for noen andre...

Dette har ført til at de aldri har tatt videre utdannelse, begrunnelse: "De er så sårbare de vet du, de tåler ikke så mye kritikk (retting av feil)". (Jeg kjenner barna godt, og vet at det ikke er derfor de ikke fortsatte skolegangen...)

Jeg vet at det ikke er slik hun mener det, dette er en veldig hygggelig og snill kvinne, som ikke vil noe vondt i det hele tatt! Men av og til blir dette veldig provoserende... talemåten gjør jo at hun framstiller seg selv og familien som bedre enn alle andre, og det er ikke alltid en er i humør til å se humoren i dette...

Andre som har opplevd at sære talemåter kan utilsiktet fungere som provokasjon på ett eller annet vis?

Eller talemåter som får den mest tragiske episode til å bli komisk?

Eller den mest komiske episode til å bli tragisk?

[Gjest Gjest]

På et sted i trivelige Trøndelag, så har de en tendens til å svare bekreftede på alt du sier... De vet liksom alt før du har fortalt det.

"Jeg fikk lappen i dag" kan du jublende si. Svaret kommer kontant: "å det gjorde du ja". Akkurat som om de visste det fra før...

Eller "jeg fikk vite i dag at jeg er gravid". Responsen: "ja, det er du ja"... ingen stor overraskelse det visstnok...

[Gjest Gjest]

jeg synes det høres ut som om hun forklarer seg eller unnskylder seg. kanskje hun ikke har så god selvtilllit som du tror.

[Gjest Bare innom]

jeg synes det høres ut som om hun forklarer seg eller unnskylder seg. kanskje hun ikke har så god selvtilllit som du tror.

←

Selvtilliten er nok på plass, og det er ikke noe galt med kvinnen.

Dette var rett og slett en konstantering at hennes talemåte (måten hun ordlegger seg på) utilsiktet kan virke som kritikk til den andre, selv om hun ikke sier ett eneste galt ord!

[Gjest Bare innom]

På et sted i trivelige Trøndelag, så har de en tendens til å svare bekreftede på alt du sier... De vet liksom alt før du har fortalt det. 

"Jeg fikk lappen i dag" kan du jublende si.  Svaret kommer kontant: "å det gjorde du ja".  Akkurat som om de visste det fra før...

Eller "jeg fikk vite i dag at jeg er gravid". Responsen: "ja, det er du ja"... ingen stor overraskelse det visstnok...   

←

Den er morsom...

Alt nytt er gammelt nytt

[punktom]

På et sted i trivelige Trøndelag, så har de en tendens til å svare bekreftede på alt du sier... De vet liksom alt før du har fortalt det. 

"Jeg fikk lappen i dag" kan du jublende si.  Svaret kommer kontant: "å det gjorde du ja".  Akkurat som om de visste det fra før...

Eller "jeg fikk vite i dag at jeg er gravid". Responsen: "ja, det er du ja"... ingen stor overraskelse det visstnok...   

←

Dette har nok også noe med trøndersk smalltalk å gjøre

"Jasså ja, du er ute og henter inn posten, ja" er vel heller ikke uvanlig å høre.

[Gjest Gjest]

Har en mosom talemåte.

En venninne sier aldri "Jeg" i samtaler. Hun omtaler alltid seg selv som "man" eller "en".

"Man tar jo ikke bussen om man ikke må", kan hun si, og mener at hun ikke tar bussen om hun ikke må. (Fordi hun hater å kjøre buss)

[Gjest Frk Åberg]

Jeg skjønner veldig godt hva du mener, og det er irriterende. Det er vanskelig å vite om de bevisst prøver å framstille seg som snillere eller som mer glad i barna enn andre, eller om de bare har glemt å sette ut de sosiale følerne.

Et eksempel jeg kommer på, var da en jeg kjenner begynte å gå til psykolog, og hun sier "det er så fint når du vet at du kan stole hundre prosent på noen, og de ikke går videre med noe". Dette har blitt gjentatt flere ganger når jeg har snakket med henne. Dette kan høres ut som en helt uskyldig kommentar, men med vår historie blir det veldig spesielt. Hun har nemlig tidligere beskyldt meg for å fortelle ting videre (noe jeg selvfølgelig ikke har gjort). Jeg burde kanskje spørre henne rett ut om hun mener noe med det, men vet at vi ikke vil komme noen vei, da vi har hatt lange samtaler om dette før, hvor hun på forhånd har bestemt seg for å ikke høre på noe jeg sier.

Hun har også hatt noen flere lignende uttrykk, og jeg vet rett og slett ikke hva hun mener med det. Frustrerende. Det kan være at hun bare snakker på den måten, og at jeg er overfølsom pga. tidligere konflikter.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner veldig godt hva du mener, og det er irriterende. Det er vanskelig å vite om de bevisst prøver å framstille seg som snillere eller som mer glad i barna enn andre, eller om de bare har glemt å sette ut de sosiale følerne.

Et eksempel jeg kommer på, var da en jeg kjenner begynte å gå til psykolog, og hun sier "det er så fint når du vet at du kan stole hundre prosent på noen, og de ikke går videre med noe". Dette har blitt gjentatt flere ganger når jeg har snakket med henne. Dette kan høres ut som en helt uskyldig kommentar, men med vår historie blir det veldig spesielt. Hun har nemlig tidligere beskyldt meg for å fortelle ting videre (noe jeg selvfølgelig ikke har gjort). Jeg burde kanskje spørre henne rett ut om hun mener noe med det, men vet at vi ikke vil komme noen vei, da vi har hatt lange samtaler om dette før, hvor hun på forhånd har bestemt seg for å ikke høre på noe jeg sier.

Hun har også hatt noen flere lignende uttrykk, og jeg vet rett og slett ikke hva hun mener med det. Frustrerende. Det kan være at hun bare snakker på den måten, og at jeg er overfølsom pga. tidligere konflikter.

←

Det hun mener er nok å gi deg et hint, hun mener sikkert å si at hun nå ikke lengre tror at du "lekker".

[Gjest Bare innom]

Jeg skjønner veldig godt hva du mener, og det er irriterende. Det er vanskelig å vite om de bevisst prøver å framstille seg som snillere eller som mer glad i barna enn andre, eller om de bare har glemt å sette ut de sosiale følerne.

Et eksempel jeg kommer på, var da en jeg kjenner begynte å gå til psykolog, og hun sier "det er så fint når du vet at du kan stole hundre prosent på noen, og de ikke går videre med noe". Dette har blitt gjentatt flere ganger når jeg har snakket med henne. Dette kan høres ut som en helt uskyldig kommentar, men med vår historie blir det veldig spesielt. Hun har nemlig tidligere beskyldt meg for å fortelle ting videre (noe jeg selvfølgelig ikke har gjort). Jeg burde kanskje spørre henne rett ut om hun mener noe med det, men vet at vi ikke vil komme noen vei, da vi har hatt lange samtaler om dette før, hvor hun på forhånd har bestemt seg for å ikke høre på noe jeg sier.

Hun har også hatt noen flere lignende uttrykk, og jeg vet rett og slett ikke hva hun mener med det. Frustrerende. Det kan være at hun bare snakker på den måten, og at jeg er overfølsom pga. tidligere konflikter.

←

Hyggelig med tillit fra sine venner, ikke sant?

Det er nettopp dette jeg snakker om!

En annen venninne av meg har en tendens til å kommentere at jeg ser så pen ut når jeg har på meg noe annet enn joggebukser. Problemet er bare at jeg ikke har eid en joggebukse på over 10 år...

(Hun sier indirekte at de fleste buksene mine er stygge, og ligner på joggebukser)

Det hun mener er nok å gi deg et hint, hun mener sikkert å si at hun nå ikke lengre tror at du "lekker".

←

Det er jo psykologen hun snakker om når hun sier at det er godt å snakke med noen hun kan stole på, ikke Frk. Åberg.

Hun sier indirekte at hun ikke stoler på Frk. Å...

Endret 15. september 2006 av Bare innom

[Gjest 12]

Noen mennesker er eksperter på indirekte tale. De sier noe som egentlig betyr noe annet. Det kan ofte være vanskelig å forholde seg til.

Jeg har ei venninne som hele tiden sender doble budskap, spesielt for å få vite ting og spesielt det jeg kaller for sladder. For tiden er hun helt forvirret fordi hun ikke får tak i om jeg er interessert i en bestemt mann eller ikke. Siden jeg overhode ikke er interessert i denne fyren, så har jeg litt moro av å observere hva som blir sagt. (Kaller ham Per,og jeg vet at han ikke er interessert i meg heller- han er en fjern bekjent av oss begge).

Jeg har sagt til henne at jeg overhode ikke er interessert i Per, men det er som om hun ikke tror helt på meg.

Istedetfor å spørre rett ut, driver hun med indirekte tale ala : "skal hilse deg masse fra Per".......javel.........og: "Visste du at Per er Løve?".......neiii.........og så videre. Kunne skrevet mange flere eksempler.

Mulig hun er interessert i ham selv,da, men herregud så mye enklere det hadde vært om hun IKKE brukte indirekte tale.

Dette som en liten kommentar til talemåter.

[Gjest Frk Åberg]

Nei, jeg forstår virkelig ikke hvorfor folk ikke bare kan si ting mer rett ut, framfor å drive og hinte. På én måte er de veldig feige, samtidig som de vel må skjønne at man skjønner hva de vil fram til. De slipper den ubehagelige konfrontasjonen, men jeg tenker bare verre om dem fordi de er så feige. Jeg ville syns det var mer flaut og ubehagelig å si ting på så indirekte måter.

En annen venninne av meg har en tendens til å kommentere at jeg ser så pen ut når jeg har på meg noe annet enn joggebukser.  Problemet er bare at jeg ikke har eid en joggebukse på over 10 år... 

(Hun sier indirekte at de fleste buksene mine er stygge, og ligner på joggebukser)

←

Jeg er generelt veldig tilhenger av at man sier hva man mener, men noen føler det som en plikt til å fortelle andre det de selv oppfatter som "sannheten". Som f.eks. hva andre bør ikle seg. Fins det virkelig noen fasit på det da?

Hun jeg skrev om i innlegget over er forøvrig egentlig et (stor)familiemedlem. Har heldigvis ingen venninne som er akkurat sånn; det hadde jeg ikke holdt ut. På den annen side, så kan man ikke kvitte seg med familie heller.

[Gjest Gjest]

Et eksempel jeg kommer på, var da en jeg kjenner begynte å gå til psykolog, og hun sier "det er så fint når du vet at du kan stole hundre prosent på noen, og de ikke går videre med noe". Dette har blitt gjentatt flere ganger når jeg har snakket med henne. Dette kan høres ut som en helt uskyldig kommentar, men med vår historie blir det veldig spesielt. Hun har nemlig tidligere beskyldt meg for å fortelle ting videre (noe jeg selvfølgelig ikke har gjort). Jeg burde kanskje spørre henne rett ut om hun mener noe med det, men vet at vi ikke vil komme noen vei, da vi har hatt lange samtaler om dette før, hvor hun på forhånd har bestemt seg for å ikke høre på noe jeg sier.

Hun har også hatt noen flere lignende uttrykk, og jeg vet rett og slett ikke hva hun mener med det. Frustrerende. Det kan være at hun bare snakker på den måten, og at jeg er overfølsom pga. tidligere konflikter.

←

Da vil hun sikkert forsikre seg om at du ikke forteller det videre. Prøv å si : Jeg forstår at du ikke vil at jeg skal si dette til noen, så dette skal jeg holde for meg selv.

Hva er det dere to snakker om forresten, sladrer og baksnakker dere hele tiden eller er det generelt ting som ikke tåler dagens lys ?

[Gjest Gjest]

I mange år har jeg reagert på en kvinnes talemåte...

Hun klarer, ved hjelp av betoning av enkelte ord, å framstille alle andre som ufølsomme, egoistiske idioter....

Jeg er en streng mor.  Barna mine kjenner godt betydningen av ordet "nei", og jeg har lært dem å spare til det de ønsker seg.

Hun gir barna sine veldig mye (både ting og penger), har aldri nektet dem noe som helst, og ber dem aldri om noe.

Dette forklarer hun med at "jeg er så glad i barna mine jeg vet du", mens hun betoner "glad"!

Det samme skjer når hun skjemmer bort dyrene sine: "jeg er så glad i dyrene mine jeg vet du, at jeg unner dem alt"

Eller når noen får en hyggelig (velfortjent) påskjønnelse, og hun gråter en skvett fordi hun blir så rørt: "jeg er så følsom jeg vet du"

Eller når noen har vært på "tiggerunde", og hun har klart å si nei, så må hun gråte en skvett etterpå fordi hun har så vondt av dem: "jeg er så altfor snill jeg vet du"

Og barna, (jente 22, gutt 25) er også "så følsomme", "så sarte", "så tandre".... at det er verre for dem å møte motgang enn det er for noen andre...

Dette har ført til at de aldri har tatt videre utdannelse, begrunnelse: "De er så sårbare de vet du, de tåler ikke så mye kritikk (retting av feil)". (Jeg kjenner barna godt, og vet at det ikke er derfor de ikke fortsatte skolegangen...)

Jeg vet at det ikke er slik hun mener det, dette er en veldig hygggelig og snill kvinne, som ikke vil noe vondt i det hele tatt!  Men av og til blir dette veldig provoserende... talemåten gjør jo at hun framstiller seg selv og familien som bedre enn alle andre, og det er ikke alltid en er i humør til å se humoren i dette...

Andre som har opplevd at sære talemåter kan utilsiktet fungere som provokasjon på ett eller annet vis?

Eller talemåter som får den mest tragiske episode til å bli komisk?

Eller den mest komiske episode til å bli tragisk?

←

Har en i nærmeste slekt som ligner litt på det du beskriver. Jeg ser på henne som usikker og utrygg spesielt i morsrollen og venninnerollen. Hun trenger bekreftelse på alt mulig, ofte er det helt vanlige handlinger det dreier seg om - som å dele med andre eller gi noe fordi man tror (vet og har skjønt) at andre trenger det. Hun fremhever seg selv veldig mye - hvor flink hun er i jobben sin er en av mange gjengangere - også hvor veldig snill og omtenksom hun er - det er nå bare sånn jeg er - pleier hun å si med forventning. Slitsomt over tid, og vanskelig å vise takknemlighet når jeg føler at jeg må gi stående ovasjoner for noe helt alminnelig.

[Gjest Frk Åberg]

Da vil hun sikkert forsikre seg om at du ikke forteller det videre. Prøv å si : Jeg forstår at du ikke vil at jeg skal si dette til noen, så dette skal jeg holde for meg selv.

Hva er det dere to snakker om forresten, sladrer og baksnakker dere hele tiden eller er det generelt ting som ikke tåler dagens lys ?

←

Ja, nå kan du lure. Nei, helt alvorlig, så har vi hatt en større konflikt gående i familien (hun er et familiemedlem). Jeg har sittet midt i dette, og hørt på drittslenging fra mange kanter. Denne personen tør ikke å si rett ut hva hun mener, men kommer med tydelige hint (noen ganger vanskelig å si om det ligger noe bak eller ikke).

Jeg er ikke egentlig en person som liker å sladre og baksnakke, men det er ikke så lett når andre kommer til deg med ting, på tross av at man har gitt tydelig beskjed om at man ikke vil høre dem snakke stygt om hverandre. "Nei, men jeg snakker jo ikke stygt, jeg bare sier det som det er."

[Bønna]

I mange år har jeg reagert på en kvinnes talemåte...

Hun klarer, ved hjelp av betoning av enkelte ord, å framstille alle andre som ufølsomme, egoistiske idioter....

Jeg er en streng mor.  Barna mine kjenner godt betydningen av ordet "nei", og jeg har lært dem å spare til det de ønsker seg.

Hun gir barna sine veldig mye (både ting og penger), har aldri nektet dem noe som helst, og ber dem aldri om noe.

Dette forklarer hun med at "jeg er så glad i barna mine jeg vet du", mens hun betoner "glad"!

Det samme skjer når hun skjemmer bort dyrene sine: "jeg er så glad i dyrene mine jeg vet du, at jeg unner dem alt"

Eller når noen får en hyggelig (velfortjent) påskjønnelse, og hun gråter en skvett fordi hun blir så rørt: "jeg er så følsom jeg vet du"

Eller når noen har vært på "tiggerunde", og hun har klart å si nei, så må hun gråte en skvett etterpå fordi hun har så vondt av dem: "jeg er så altfor snill jeg vet du"

Og barna, (jente 22, gutt 25) er også "så følsomme", "så sarte", "så tandre".... at det er verre for dem å møte motgang enn det er for noen andre...

Dette har ført til at de aldri har tatt videre utdannelse, begrunnelse: "De er så sårbare de vet du, de tåler ikke så mye kritikk (retting av feil)". (Jeg kjenner barna godt, og vet at det ikke er derfor de ikke fortsatte skolegangen...)

Jeg vet at det ikke er slik hun mener det, dette er en veldig hygggelig og snill kvinne, som ikke vil noe vondt i det hele tatt!  Men av og til blir dette veldig provoserende... talemåten gjør jo at hun framstiller seg selv og familien som bedre enn alle andre, og det er ikke alltid en er i humør til å se humoren i dette...

Andre som har opplevd at sære talemåter kan utilsiktet fungere som provokasjon på ett eller annet vis?

Eller talemåter som får den mest tragiske episode til å bli komisk?

Eller den mest komiske episode til å bli tragisk?

←

Dette er så dypt inne i kvinneverdenen at jeg ikke en gang aner en mulighet for å trenge igjennom og oppnå viten. Komplett uforståelig.

[Gjest gjesta]

Dette er så dypt inne i kvinneverdenen at jeg ikke en gang aner en mulighet for å trenge igjennom og oppnå viten. Komplett uforståelig.

←

Jaha, så det er fordi du er mann ingen av oss kvinnene forstår deg altså. Ja vel.

[Bønna]

Jaha, så det er fordi du er mann ingen av oss kvinnene forstår deg altså. Ja vel. 

←

Det hadde vært mer fruktbart for meg om du brukte din energi på å opplyse meg heller enn å diskreditere meg.

[Gjest Bare innom]

Dette er så dypt inne i kvinneverdenen at jeg ikke en gang aner en mulighet for å trenge igjennom og oppnå viten. Komplett uforståelig.

←

For at vi skal kunne gjøre dette mer forståelig, så må vi nesten få vite hva som er komplett uforståelig.

Er det at kvinnen indirekte hevder å være snillere, mer følsom, gladere i barna/dyra sine, mer sårbar osv enn alle andre i denne verden som er uforståelig?

Er det at jeg reagerer på denne talemåten du finner uforståelig?

Er det at jeg i det hele tatt reagerer på forskjellige talemåter du finner uforståelig?

Spør, og du skal få svar.... men det er en fordel om vi får vite hva du lurer på!

[Gjest Bare innom]

Nei, jeg forstår virkelig ikke hvorfor folk ikke bare kan si ting mer rett ut, framfor å drive og hinte. På én måte er de veldig feige, samtidig som de vel må skjønne at man skjønner hva de vil fram til. De slipper den ubehagelige konfrontasjonen, men jeg tenker bare verre om dem fordi de er så feige. Jeg ville syns det var mer flaut og ubehagelig å si ting på så indirekte måter.

Jeg er generelt veldig tilhenger av at man sier hva man mener, men noen føler det som en plikt til å fortelle andre det de selv oppfatter som "sannheten". Som f.eks. hva andre bør ikle seg. Fins det virkelig noen fasit på det da?

Hun jeg skrev om i innlegget over er forøvrig egentlig et (stor)familiemedlem. Har heldigvis ingen venninne som er akkurat sånn; det hadde jeg ikke holdt ut. På den annen side, så kan man ikke kvitte seg med familie heller.

←

Jeg er også tilhenger av at man skal mene alt man sier, men jeg mener også at man behøver ikke si alt en mener...

I de fleste tilfeller tror jeg at slike talemåter er en innarbeidet uvane, de tenker rett og slett ikke over at måten de sier ting på kan misforstås.

Min bror f.eks har den uvanen at han stiller spørsmål om alt jeg gjør, før han forteller hva han ville ha gjort! (selvfølgelig det motsatte av hva jeg allerede har gjort).

Veldig irriterende, men han er ikke klar over at han gjør det før vi sier i fra.

Har en i nærmeste slekt som ligner litt på det du beskriver. Jeg ser på henne som usikker og utrygg spesielt i morsrollen og venninnerollen. Hun trenger bekreftelse på alt mulig, ofte er det helt vanlige handlinger det dreier seg om  - som å dele med andre eller gi noe fordi man tror (vet og har skjønt) at andre trenger det. Hun fremhever seg selv veldig mye - hvor flink hun er i jobben sin er en av mange gjengangere -  også hvor veldig snill og omtenksom hun er - det er nå bare sånn jeg er - pleier hun å si med forventning. Slitsomt over tid, og vanskelig å vise takknemlighet når jeg føler at jeg må gi stående ovasjoner for noe helt alminnelig.

←

Nettopp slik er det jeg oppfatter min venninne, samtidig som jeg vet at hun ikke mener noe vondt med det.

Som sagt, jeg tror det å framheve seg selv på denne måten er en uvane hun har.