dere som er nr.2...

[razmatazz]

Ja, nå har det vært mange tråder og innlegg om det å være nummer to. Jeg er ikke det selv, jeg bare lurer: involverer dere den opptatte mannen/kvinnen i deres liv utenfor de fire vegger? Kjenner deres venner og familie ham/henne? Eller har dere en fasade som "single" ovenfor omverdenen?

[Gjest Lover]

Overfor omverdenen er jeg singel! Sånn vil jeg også ha det...

[Gjest Gjest]

Alle tror jeg er singel. Kunne ikke ramle meg inn og fortelle noen at jeg har et forhold til en gift person. Jeg har et eget liv utenom

[razmatazz]

Alle tror jeg er singel. Kunne ikke ramle meg inn og fortelle noen at jeg har et forhold til en gift person. Jeg har et eget liv utenom

←

Men er det ikke litt frustrerende å kun leve i sin lille boble med den man elsker? Å ikke kunne dele alle aspekter av livet, hverdager, fester, ferier osv? Jeg skjønner rett og slett ikke at noen aksepterer/ønsker å leve to helt adskilte liv hvor man alltid må være "singel" når man er sammen med andre... :klø:

[Gjest Gjest]

Men er det ikke litt frustrerende å kun leve i sin lille boble med den man elsker? Å ikke kunne dele alle aspekter av livet, hverdager, fester, ferier osv? Jeg skjønner rett og slett ikke at noen aksepterer/ønsker å leve to helt adskilte liv hvor man alltid må være "singel" når man er sammen med andre...  :klø:

←

Jo, det er kjempe frustrende, helt jævlig rett og slett. Men jeg håper jo at det skal bli oss to en gang, og da vil jeg ikke at noen skal vite at forholdet vårt startet på feil måte

[Gjest Gjesta]

Vi var i mange år "åpne" på den ene siden (min, selvsagt, siden vi ikke godt kunne delta i sosiale sammenhenger med de som kjente hans kone...).

I starten av forholdet var både venner og familie skeptiske, men etterhvert som forholdet varte, varte og varte litt til, og vi fikk barn, så ble han gradvis godtatt som min kjæreste. Vi har vært i middagsselskaper, på fester, og i barnedåp, bryllup og begravelser (!), og det har stort sett vært som et helt vanlig par.

Tror nok ikke at dette er helt vanlig

Men at det gjorde situasjonen mye letter for meg, er jeg ikke i tvil om.

←

Hvordan i all verden har dere klart å få til dette? Greit at jeg er fra et lite sted hvor alle kjenner alle, men før eller siden må da hans kone ha hørt noe???

Mulig jeg misforstår helt her. Men er det ikke vanskelig å få barn med en som bor sammen med noen andre...

[Gjest Gjest]

Ja, nå har det vært mange tråder og innlegg om det å være nummer to. Jeg er ikke det selv, jeg bare lurer: involverer dere den opptatte mannen/kvinnen i deres liv utenfor de fire vegger? Kjenner deres venner og familie ham/henne? Eller har dere en fasade som "single" ovenfor omverdenen?

←

min mann og jeg har vært på fester sammen med min elsker og hans kone. vi har vært på flere tilstelninger, stort sett fester, sammen. Det er en litt rar setting, men fra min side finnes det faktisk ikke sjalusi.

Elskeren min og jeg har ingen planer om å starte vårt eget liv med felles adresse, vi bare koser oss når vi har anledning til det. Helt greit.

Klart jeg synes litt synd på kona hans og mannen min. Første gang vi traff hverandre alle sammen håpet jeg i forkant at samvittigheten min skulle få noe "virkelig" å føle på, sånn at det skulle bli enkelt å avslutte sidespranget, men nei..

I begynnelsen var forholdet vårt på en måte en verkebyll som jeg ville snakke med venninner og andre bekjente om. Jeg tenkte jo bare på han! Heldigvis greide jeg å la være. Det samme sier han. Nå har det blitt en "naturlig" del av hverdagen og livet vårt.

Så, når først alt er så galt, så er det vel greit at ingen andre vet om det enn bare vi to.........

[Fønix]

Ja, nå har det vært mange tråder og innlegg om det å være nummer to. Jeg er ikke det selv, jeg bare lurer: involverer dere den opptatte mannen/kvinnen i deres liv utenfor de fire vegger? Kjenner deres venner og familie ham/henne? Eller har dere en fasade som "single" ovenfor omverdenen?

←

Jeg involverte henne utenfor veggene og var åpen om hva som foregikk. Venner, familie og kolleger på min side kjente godt til situasjonen. Jeg la ikke skjul på noe. Vi var ofte ute sammen med folk fra min omgangskrets, så mange av dem fikk treffe henne. På hennes side var det naturlig nok litt annerledes. Men vi gikk ut med hennes venner fra tid til annen også.

Jeg er glad jeg gjorde det på den måten. Tiden som nr 2 var ille nok som den var. Om jeg i tillegg skulle vært nødt til å leve et slags dobbeltliv og legge skjul på noe som var så viktig for meg, ville jeg sannsynligvis raknet fullstendig.

I og med at jeg valgte å være helt åpen, fikk jeg også verdifulle råd og innspill fra omgivelsene. Og ikke minst - masse støtte og hjelp etter at jeg brøt kontakten med henne. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skulle kommet meg gjennom dette hvis jeg måtte håndtere det helt alene. Nå vet alle rundt meg at jeg har det tungt. Og de vet hvorfor. Det betyr mye for meg.

[Gjest Gjest]

Men hvordan reagerer familie og venner på at du har/hadde et åpent forhold til en person som er gift/samboer?

[razmatazz]

Men hvordan reagerer familie og venner på at du har/hadde et åpent forhold til en person som er gift/samboer?

←

Ja det lurer jeg også på. Har familie og venner f.eks. vært motvillige til å knytte seg til personen iom at det kanskje ikke er noe varig forhold?

[Fønix]

Men hvordan reagerer familie og venner på at du har/hadde et åpent forhold til en person som er gift/samboer?

←

Det varierte litt. Flere av dem var bekymret for meg. Særlig da de så hvor utslitt og frustrert og ulykkelig jeg etterhvert ble av å gå og vente på henne. Da fikk jeg som nevnt mange gode råd og innspill. Noen syntes at det var rart. De var nysgjerrige og ville gjerne høre om hvordan det var å ha et sånt forhold. Andre hadde lignende opplevelser selv og kunne fortelle meg om sine erfaringer. Litt forskjellige reaksjoner, altså. Men jeg opplevde absolutt ingen fordømmelse. Alle var egentlig bare opptatt av jeg skulle ha det bra. Og de forsøkte å bidra til det.

Det hører med til min historie at jeg aldri hadde noen intensjoner om å være en elsker. Jeg ville ha henne fullt og helt. Hadde jeg kun vært ute etter et elskerforhold, vet jeg ikke om jeg ville vært så åpen. Og jeg tror ganske sikkert at omgivelsene ville reagert annerledes.

Jeg er dessuten sikker på at åpenheten bidro til at jeg klarte å avslutte forholdet. Jeg ser at det er en del folk her inne som har gått ulykkelige og ventet i mange år. De skriver gjerne at de ønsker å komme seg ut, men at de ikke klarer det. For min del var det til stor hjelp at mange av menneskene rundt meg etterhvert ga tydelig beskjed om at jeg måtte komme meg ut. Jeg fikk stadig høre at det jeg drev med ikke var sunt for meg. Hvis man holder forholdet hemmelig og ikke får denslags tilbakemeldinger, tror jeg man risikerer å gå mye lenger nedover den selvdestruktive veien som en slik ventetid er.

Ja det lurer jeg også på. Har familie og venner f.eks. vært motvillige til å knytte seg til personen iom at det kanskje ikke er noe varig forhold?

←

Jeg vil ikke kalle det motvilje. Men de var naturlig reseverte på grunn av omstendighetene. Hun ble tatt godt imot. Men alle var jo klar over at det kunne gå sånn som det faktisk gikk.

[Gjest Lizzi]

Jeg tror det er såre enkelt:

Folk sier ikke noe når det har altfor store konsekvenser. Det er greit å sladre om hvem som har blitt sammen, om hvem som har problemer, om hvem som klinte med en annen en fuktig kveld. Men det er ingen som har lyst til å ta den telefonen som sier "Hei, mannen din har hatt en på si' i årevis, og de har barn sammen."

Det er for "stort", og konsekvensene er for alvorlige, til at man vil utsette seg selv for dette. Det er ihvertfall min teori, ettersom det var mange som visste om dette forholdet, og ingen av dem sa noe til hans kone.

←

Men hvordan er det for barnet deres å vokse opp med en far som har en annen familie og ett liv barnet aldri kan bli en del av? Man blir sikkert vant til det meste, men det må jo være litt slitsomt?

[Gjest Gjesta]

Jeg tror det er såre enkelt:

Folk sier ikke noe når det har altfor store konsekvenser. Det er greit å sladre om hvem som har blitt sammen, om hvem som har problemer, om hvem som klinte med en annen en fuktig kveld. Men det er ingen som har lyst til å ta den telefonen som sier "Hei, mannen din har hatt en på si' i årevis, og de har barn sammen."

Det er for "stort", og konsekvensene er for alvorlige, til at man vil utsette seg selv for dette. Det er ihvertfall min teori, ettersom det var mange som visste om dette forholdet, og ingen av dem sa noe til hans kone.

←

Mulig det... Er jo godt for dere at det ordnet seg bra, men jeg hadde ikke taklet en slik tilværelse. Hadde et til og fra forhold i et par måneder for noen år siden og syntes det var ille nok. (Han vinglet litt mellom meg og ex'en som plutselig ikke var ex'en likevel...) Ble mye bedre når jeg traff min kjære...

[Gjest Gjest]

Fønix skriver mye bra her. Jeg var også i et lengre forhold til en gift mann og jeg var åpen om det overfor venner og familie. Åpenheten hjalp meg til å kutte han ut og nå har jeg en samboer jeg elsker og som elsker meg.

Jeg forsto jo selv at det jeg gjorde var galt og at han aldri ville gå fra henne og at jeg var en nummer to, men det var forferdelig frustrerende.

Riktig nok møtte han ikke mine foreldre, men mine venner fikk treffe han. Ingen var fordømmende, men de var bekymret for meg og det var fint å ha noen å snakke med om problemet.

[Carrot]

Det er for "stort", og konsekvensene er for alvorlige, til at man vil utsette seg selv for dette. Det er ihvertfall min teori, ettersom det var mange som visste om dette forholdet, og ingen av dem sa noe til hans kone.

←

Eller kona visste om det og var glad han hadde sine øyne andre steder så hun fikk fred også.... Det finnes par som fortsetter være gift fordi den statusen på deres felles arena er for viktig til å risikere miste den ved en skilsmisse og så lever de hvert sitt liv utenfor denne felles arenaen - mange kyniske mennesker som tenker ulikt A4 oppfatningen de fleste andre har..

Men å tro at han kunne være far uten at kona fikk vite det - veeel, den går jeg ikke på... så sant ikke barnet er oppført med "far ukjent" da.... og det vil i så fall være synd for barnets arv, familie sener osv osv...

[Carrot]

Men det jeg ikke skjønner er hvordan man kan leve med dette - virkelig leve med det.. Skal man si til sitt barn utenfor ekteskap at du har søsken men du kan ikke ta kontakt med de fordi far er gift med en annen kvinne osv? Hva med besteforeldre, tanter, onkler, søskenbarn osv osv - skal barnet vokse opp med familie kun på mors side? Vil ikke barnet på et tidspunkt bli så voksent at det drar egne slutninger og vil ikke barnet da risikere å ta avstand fra sine foreldre og deres valg?? har man som forelder virkelig ikke tenkt på det barnet må føle som vokser opp i et slikt "svik"??

Jeg kan ikke se at noe mennekse kan mene fullt og helt med hjertet på rett sted at dette ikke er noe problem, at man må få være i fred med sine valg osv fordi dette før eller siden også rammer de som står på sidelinjen, i barnehagen, på skolen, naboer, osv osv..

Det må da være et punkt i livet når man må ta valget om å stille åpent og ærlig og si at jeg er en bigamist - jeg er gift men har en annen familie på sidelinjen som jeg også prioriterer samtidig som jeg av ren egoisme opprettholder en fasade....??

[Carrot]

Så det du sier Nigo-san er at du ikke har noe annet valg enn å la han "kjøre løpet" fordi du vil ha ham? At du er okay med den risikoen at han kan "pull the plug" og overlate deg til "ulvene" mens han søker tilflukt i sitt andre hjem? Og du mener at dette ikke er et problem for ungene den dagen det evt skjer? siden de er veltilpass osv har ingen noe med det liksom??

Edit: Jeg presterte å svare i ditt innlegg, så jeg fjernet det igjen. Beklager!!!

Endret 14. september 2006 av Nigo-san

[Gjest regine]

Vet ikke om du , nigo-san kan svare på dette, men har forstått at du har levd med en sånn situasjon over år. Derfor spør jeg:

Jeg lurer på HVORDAN en mann kan leve som dette, dvs. ha to familier over år.

Hvordan klarer han å forsvare det overfor seg selv?

Hvilke unnskyldninger er det som gjelder for han som gjør at han ikke kan "velge" mellom ny og gammel familie?

[Carrot]

Så det du sier Nigo-san er at du ikke har noe annet valg enn å la han "kjøre løpet" fordi du vil ha ham? At du er okay med den risikoen at han kan "pull the plug" og overlate deg til "ulvene" mens han søker tilflukt i sitt andre hjem? Og du mener at dette ikke er et problem for ungene den dagen det evt skjer? siden de er veltilpass osv har ingen noe med det liksom??

dette var altså Nigo-san sitt svar i mitt innlegg;

Jeg mener at det ikke er noe problem for ungene så lenge de ikke har problemer med det, ja. Og jeg kan strengt tatt ikke se hvem som skulle ha noe med det utenom mannen, elskerinnen, familiene og evt nærmeste venner. Hvorfor skulle de det? Som lærer så ser jeg mye rart hver dag- og noe er direkte tragisk- så veltilpassede barn fra merkelige familier er ikke høyt på min bekymringsliste, nei. Familieforhold er varierte saker nå til dags, barn har flere mødre og fedre, og gjerne etpar ste-foreldre i samme slengen, noen er barn av lesbiske par, noen har ingen far i det hele tatt. Dette er faktorer som man legger merke til, men som slett ikke behøver å være synonymt med problemer.

Med "pull the plug" mente jeg noe litt annet enn du forsto, tydeligvis. I en pull the plug-situasjon var det han som hadde blitt kastet til ulvene, ikke hun. Det er han som hadde hatt noe å tape på det, ikke hun. Tilflukt i sitt andre hjem hadde vært vanskelig, ettersom det er der ulven befinner seg   (For all del, de fleste koner er snille og søte vesener. Men de fleste jeg kjenner ville blitt litt ulvete av seg dersom de får slike opplysninger på bordet- med god grunn!)

Når det gjelder ditt første spørsmål- synes du en kvinne i en slik situasjon har rett til å velge hva mannen skal gjøre med sin familie? Tror du ikke at han tross alt har flere muligheter til å vurdere konsekvenser, tror du ikke at han har større mulighet for å løse dette på en minst mulig komplisert måte? Det blir sjelden bedre av at elskerinnen blander seg. Selvsagt kan elskerinnen bare avslutte forholdet og gå, hvis det er det du sikter til. Men barna er da fremdeles barn av en far som er gift med en annen, så jeg kan ikke se at det heller løser så mye. Hvis de fungerer sånn ca som en normal familie, bare at far er litt mer borte enn vanlig, så er det mulig at å bevare status quo er den minst ille av alle dårlige løsninger.

←

først - takk for forklaringen på at du kunne gå inn i mitt innlegg og endre det ved å legge inn svarene dine der?

Det var til å begynne med litt spookie...

Så til mitt innspill;

Dette er faktorer som man legger merke til, men som slett ikke behøver å være synonymt med problemer.

Ja jeg ser jo at du har et poeng i at i dagens samfunn er det mange som ikke har en A4 familie - men alikevel ser jeg ikke helt at du kan dra paraleller siden man tross alt har EN familie og ikke to på paralelle linjer.. Man kan ikke bortforklare eller unnskylde, eller for den del forklare noe man gjør som en bevisst handling - og dette med å ha to familier adskilt er så absolutt bevisst...

I en pull the plug-situasjon var det han som hadde blitt kastet til ulvene, ikke hun. Det er han som hadde hatt noe å tape på det, ikke hun. Tilflukt i sitt andre hjem hadde vært vanskelig, ettersom det er der ulven befinner seg

Uansett tror jeg at "ulven" ville hatt det mye lettere med å se på "den andre" som sitt bytte i kampen enn sin egen partner - de fleste "ulver" gjør det - dessuten er jeg sikker på at barna i en slik situasjon så absolutt vil lide - på begge sider.. De er "våpenet" i en slik "chichfight"

synes du en kvinne i en slik situasjon har rett til å velge hva mannen skal gjøre med sin familie? Tror du ikke at han tross alt har flere muligheter til å vurdere konsekvenser, tror du ikke at han har større mulighet for å løse dette på en minst mulig komplisert måte? Det blir sjelden bedre av at elskerinnen blander seg.

Ikke at kvinnen kan velge hva mannen skal gjøre men hun kan velge å ta avstand fra en slik mann - hva får henne til å være sikker på at han ikke gjør akkurat det samme mot henne som han gjør mot sin kone? Og jeg mener mannen her kan være akkurat det - MANN - mann nok til å ta ansvar for sine følelser og handlinger uten å måtte "dure frem" på en måte som "risikerer jordskjelv" for alle hvis eneste skyld her er at de har falt for han - den store "egoisten" i mine øyne..

Forøvrig poengterer jeg at jeg ikke er ute etter å gjøre deg eller andre som er elskere / elskerinner til synderen her, det er den som velger innlede et forhold på si som har ansvaret i første omgang - men det fritar ikke den som lar seg innvolvere for ansvar også......

Endret 14. september 2006 av Carrot

[Gjest regine]

Takk for svar.

Jeg undrer, det er derfor jeg spør.

At det er forskjell på slik familier og andre "originale" familiesammensetninger er helt klart. Likevel tror jeg det går mer på en "voksen" vurdering av det, vi voksne liker det ikke fordi vi vet for mye om problemstillingen. Utroskap er noe vi misliker og frykter, og vi kan lett komme til å blande inn disse følelsene i noe som fra barnas side ikke er så komplisert, eller vanskelig å forstå. Pappa bor et annet sted, og han kommer på besøk hver tirsdag og torsdag, sånn er det med den saken.

←

Men slik jeg iallfal ser det, så er dette mer enn (og verre enn....) utroskap. I mitt hode så blir dette polygami (bigami), men der den ene kvinnen (og hennes barn) da er uvitende om hvilke forhold de faktisk lever under. Og jeg syns det blir svært nedverdigende, egentlig for alle parter. Man kan ikke engang si at mannen får både i "pose og sekk", fordi "elskerinnen" er gått fra¨å være "eventyr" til å bli en kone nr. 2.

Og dermed så forstår jeg heller ikke helt hvordan omgivelsene rundt kan godta det, og mene det er greit. Personlig tror jeg jeg hadde hatt store problemer med å akseptert han , hvis en av mine veninner kom og presenterte en gift mann som sin kjæreste. (NB: jeg hadde ikke fordømt henne, eller sluttet å være venner med henne). For meg blir det rett og slett for umoralsk, for lite voksent av han.

Det er greit nok å si live and let live, og i det store og hele så er jeg enig i det. Men likevel skjønner jeg absolutt ikke denne konstellasjonen......