Er så lei!

[Gjest Gjest]

Ja, nå har vi prøvd i over ett år, ett år med bortkastet prøving. Så lang tid tok det altså før legene fant ut at jeg ikke har eggløsning, og at vi derfor har famlet totalt i blinde.

Endelig ser det ut som om ting er på rett vei, vi får hjelp med pergo, og siden vi begge er ganske unge har ikke toget gått ennå.

Men dette sliter! Og jeg sliter...psykisk.

Jeg merker jeg blir mer og mer deprimert som tiden går, har noen humørsvingninger uten like, og skyr alle venner som er gravide eller har barn som pesten. Jeg lukker meg mer og mer inne, og har det rett og slett helt jævlig.

Og nå merker jeg at kroppen begynner å si ifra om at hodet ikke har det bra. Jeg har daglig hodepine, er mye slapp og kvalm, jeg føler meg rett og slett helt utslitt. Ingenting er gøy mer, og jeg er redd for at jeg bare synker lengre og lengre ned i depresjonen. Og med den jobben jeg har kan jeg ikke sykemelde meg et par dager og få "kommet til hektene" igjen heller. Men jeg kjenner jeg er nær ved å knekke.

Psykologer har jeg fra før dårlig erfaring med, føler ikke det er et alternativ, og ikke kan jeg gå og "sutre" til legen heller.

Men jeg merker jo at min psykiske tilstand sliter fælt på mannen min og, og den følelsen av skyld i tillegg er det siste jeg trenger nå.

Regner med det er flere her inne som har vært litt nede under prøvingen, og da lurer jeg på om det er noen som kanskje har noen tips til hvordan jeg skal få kommet meg ut av denne onde sirkelen?

Takk for at du gadd å lese.

[~Belle~]

Det er klart at dette sliter, det sliter på de fleste som prøver men ikke får det til selv.

Jeg tror at den dagen jeg var mest nedfor var den dagen det gikk opp for meg at dette nok ikke er noe vi klarer på egenhånd. Jeg syns at det var trist at helsepersonell nå skulle være med i prosessen vår med å få det barnet vi har ønsket oss så lenge.

Selv har jeg det bedre nå, når jeg vet at det er muligheter for hjelp. Men noe tips har jeg ikke. Jeg tror at for oss har det hjulpet litt med at vi har fortalt noen andre om det også, og ikke bære alt selv. Da får folk også litt mer forståelse for hva det er man gjennomgår, og at man har det vanskelig.

Jeg ville bare gi deg en stor , og si at du er ikke alene om dine tanker.

[Gjest Gjest]

Tusen takk for svar Belle.

Ja, det var ingen god dag når vi innså at vi trenger hjelp.

Men etter det har vi hatt en god periode begge to, nå kan jeg slappe av og vite at det på en måte ikke lenger er opp til meg.

Men likevel blir alt bare mørkere og mørkere den siste tiden, og jeg tror jeg er helt følelsesmessig ustabil. Jeg griner for alt (før de siste mnd kan jeg vel telle på en hånd de gangene jeg har grått i mitt voksne liv, nå gråter jeg av ALT, så som tvprogrammer, hvis en plante vissner ol, med andre ord helt koko), jeg har vanvittige raseri-utbrudd og ikke minst er jeg i elendig fysisk form.

Det er liksom en ond sirkel jeg ikke kommer ut av...