vanskelig forhold

[Gjest Gjest]

Uff, det er så slitsomt for tiden.

I begynnelsen var typen min så skjønn og snill, og han er fortsatt det, men ofte er han avvisende og har "ikke tid" til meg.

Men vi har både snakket om å gifte oss og å få barn.

Men jeg syns han er så slem avogtil, som om han er det bevisst.

Eller så er det bare det at jeg misforstår ham.

Er det normalt å måtte sette seg ned å tenke:"han prøvde ikke å såre meg nå, det er bare jeg som misforstår".

Jeg tenker ofte dette...

Så er det det at en annen fyr er interessert i meg, han er veldig kjekk og er alltid der for meg, som en venn, men han sier at han vil ha meg.

Han går også på skolen min, så jeg ser ham ofte.

Jeg aviser ham alltid når han prøver seg, "du vet jo jeg har type"

Men når typen min oppfører seg slik han gjør blir jeg sååå fristet til å gå til fyren på skolen.

Og bare drite i alt, og være "utro"

Jeg tror han fyren "forstår"dette, at jeg ikke er helt utelukket for ham..derfor prøver han seg alltid..stryker meg kinnet, står helt nærme meg, ja..flørter sånn generelt.

Jeg går alltid bort fra ham når han gjør det, men det tar alltid noen sekunder, jeg tror han merker det. Det gir ham håp..

Åååå, jeg er så frustrert.

Det er jo typen min jeg elsker, men jeg orker ham snart ikke lenger hvis han fortsetter slik han gjør.

Han vet om fyren på skolen, og sier ikke stort.

Jeg sa til kjæresten min at jeg sa til fyren at jeg hadde kjæreste, og da sa kjæresten min at han elsker meg..

Men han virker ikke sjalu, så han stoler vel på meg...

Skal jeg gjøre det slutt og bare være med fyren på skolen..?

Men han har jeg bare en fysisk tiltrekning til, ingen følelser.

[frustrasjonsfrua]

Har det sånn jeg også Alt er bare lykke når vi er sammen, men jeg føler meg ofte rett og slett ignorert i perioder...

Vi har vært sammen i litt over ett år, med en "pause" i vinter. Han kom på banen igjen først da en annen mann viste interesse for meg. Da hadde jeg ligget på knærne og bedt om nåde i flere måneder. Den andre mannen ligger i kulissene og lurer. Hver gang jeg føler meg ignorert får jeg lyst til å ta kontakt..., men jeg vet at det ikke ville være riktig. Det er bare mitt patetiske behov for alltid å være synlig som lurer meg. Helst skulle jeg hatt en mann som kun tenkte på meg og mine behov hele tiden, og som var rundt meg og vartet opp tjuefire timer i døgnet..... eller...? kanskje ikke.

[Gjest Gjest]

Selvtillitt, selvtilitt!!!! Ikke godta å bli satt i annen rekke. Å være utro for å få oppmerksomhet fra typen er også bare dumt. Snakk med dem og fortell hvordan det føles når han er avvisende mot deg, vis at det sårer deg.

[Gjest gjest1]

En eks av meg var direkte slem med meg! Så det ikke før det ble slutt, og her måtte det utroskap til for å åpne mine øyne. Fra hans side, ja.

[frustrasjonsfrua]

Hva er andre rekke da? Føler nesten at jeg må godta å komme etter barna hans... Noen ganger etter vennene også.

[Gjest Gjest]

Hva er andre rekke da? Føler nesten at jeg må godta å komme etter barna hans... Noen ganger etter vennene også.

←

Det er ikke snakk om å alltid skulle ha ham der, men han skal vise at han prioriterer deg også. Ikke bare alle de andre og så deg når han har tid. Hvis dere har en avtale, feks, så skal den holdes. Vet ikke om dere bor sammen, men hvis du alltid sitter hjemme og venter på ham så er det noe feil. Si fra at du føler deg ensom og neglisjert hvis det er tilfelle. Si at du tviler på at han prioriterer deres forhold og at du føler deg alltid satt sist.

Kan ikke du være med når han gjør ting med barna eller vennene feks? Det er en selvfølge for meg at jeg er inkludert i hverdagslivet til mannen min. Ikke alltid jeg ønsker å være med, da. Fotball med gutta, feks, kan han få gjøre alene. Men han spør meg ofte alikevel om jeg vil være med å se på sammen med ham. Hvis de andre har med kjærester så er jeg også med.