Stefamilien

[Gjest oppgitt]

Etter nesten 4 års forhold, derav 2 som gift sitter vi her og skriker til hverandre.

Vi har ikke sansen for hverandres barn, og det er i hovedsak mitt barn som er irritasjonsmomentet fordi h*n ikke er høflig nok. Lar av og til være å svare, glemmer å lukke døra si, glemmer å slukke lyset osv osv. Min manns barn irriterer meg også, men jeg har ikke så kort lunte og gidder ikke hisse meg opp over ting jeg anser som bagateller. Når klagestormen er som verst, hender det at jeg kommer med eksempler motsatt vei, da får jeg høre at jeg "finner på" for å ta igjen, selv om svaret mitt er at ting skjer uten at jeg gidder å bry meg så mye.

I dag endre det opp med at han snakket dritt om mitt barn til sitt eget: Liker ikke dusten, kritikk av klesplagg. Forsøkte å få han til å besinne seg og ikke ta opp noe på den måten, men det ga han blaffen i. Jeg svarte dem begge at hans barn sikkert ikke var perfekt heller.

Tok med mitt barn og dro ut. Men hva nå ???

At vi skulle tenkt oss bedre om før vi flyttet sammen, trenger ingen fortelle meg, det vet jeg også. Kjærlighet gjør blind, og jeg er fortsatt veldig glad i mannen min

[Gjest Gjest]

Hmm...ingen enkel situasjon. Jeg har bare ett råd; du og mannen din må snakke sammen. Alene. I et hus med barn og fullt program er det av og til vanskelig å finne rom for å snakke sammen uten barneører tilstede. Det kan resultere i at man i stedet for å fremstå som en enhet, diskuterer seg i mellom foran barna, eller man er uenige i en del ting hvorpå en tar en avgjørelse den andre er uenig i og så blir det et tema for diskusjon.

Når du og mannen din har snakket sammen; hva er egentlig problemet? Er det noe dere begge opplever som et problem? Jeg er i hvert fall mindre tolerant overfor mine stebarn enn hva min mann er (overfor sine døtre). Jeg er veldig glad i dem, men jeg ser at jeg lettere tolker ting negativt enn hva han gjør. Derfor har vi snakket sammen om hvordan vi vil ha det. Etterpå har vi formidlet dette til barna. Her i huset er reglene slik og sånn. F.eks så svarer vi når vi blir snakket til - fordi det ellers fort blir en litt dårlig stemning.

Likedan har vi tatt opp med barna hva de skulle ønske hva anderledes - og der fikk jeg den (jeg må ikke bli så sint). Ja, så jobber jeg med det. Og den ene stedatteren min jobber med å ikke klenge/mase, den andre med å høre etter/ikke trekke ut tiden til all tolmdighet er oppbrukt og mannen min jobber med å la barna få litt rom (han vil gjerne at de skal ha det bra her og pusher nok litt for at de skal være i aktivitet - mens de gjerne bare vil sitte og gjøre ingenting til tider).

Minstejenta var 10 år første gangen vi begynte å kommunisere åpent om hvordan vi har det; vi har det jo ganske ok sammen, men hvis vi skulle få det enda bedre sammen, hva kunne du tenke deg skulle være anderledes da? Så får du kanskje ett innspill om desert hver dag, og kanskje får du ett innspill som har betydning for samlivet deres.

Hver fredag rundt tacobordet har vi en runde på ukas beste og dummeste ting. Her dukker det opp mye rart, men det sier noe om hva ungene er opptatte av.

Kort oppsummert: snakk sammen, voksne først, bli enige om noen spilleregler, prat deretter med ungene.

Lykke til

[Gjest Gjest]

Slik er det ofte her i huset også. Nå har ikke min mann noen barn, men jeg har to, og han takler ikke dette i det hele tatt. Det ender opp med at han synes jeg skjemmer dem bort, mens jeg på min side mener han er alt for streng.

Det ender med at jeg må være fredsmekler hele tiden. En liten episode fra helga: Min eldste ( 16 år) skulle til en venninne på overnatting, og jeg hadde allerede sagt at det var greit. Venninna skulle være alene hjemme, og jeg tenkte og holde øynene åpne for at det ikke skulle utvikle seg til en fest der borte. Når min mann fikk høre om planene sa han bastant nei. Hva gjør jeg da. Har jeg noe slags veto i forhold til barna eller skal jeg være nødt til å få elle barnas planer godkjent av han før jeg svarer ja/nei når de spør om noe?

Holder på å bli gal for det er slike små episoder her nesten hver dag.

[Gjest Gjest]

Etter nesten 4 års forhold, derav 2 som gift sitter vi her og skriker til hverandre. 

Vi har ikke sansen for hverandres barn, og det er i hovedsak mitt barn som er irritasjonsmomentet fordi h*n ikke er høflig nok.  Lar av og til være å svare, glemmer å lukke døra si, glemmer å slukke lyset osv osv.  Min manns barn irriterer meg også, men jeg har ikke så kort lunte og gidder ikke hisse meg opp over ting jeg anser som bagateller.  Når klagestormen er som verst, hender det at jeg kommer med eksempler motsatt vei, da får jeg høre at jeg "finner på" for å ta igjen, selv om svaret mitt er at ting skjer uten at jeg gidder å bry meg så mye.

I dag endre det opp med at han snakket dritt om mitt barn til sitt eget:  Liker ikke dusten, kritikk av klesplagg.  Forsøkte å få han til å besinne seg og ikke ta opp noe på den måten, men det ga han blaffen i. Jeg svarte dem begge at hans barn sikkert ikke var perfekt heller.

Tok med mitt barn og dro ut. Men hva nå ???

At vi skulle tenkt oss bedre om før vi flyttet sammen, trenger ingen fortelle meg, det vet jeg også.  Kjærlighet gjør blind, og jeg er fortsatt veldig glad i mannen min

←

Jeg har vært i tilsvarende situasjon, nok enda verre. Det kan du lese om under mitt inlegg: Samboer har bedt sønnen min flytte. Vi var ikke gift da, men.....

Ønsker det bare lykke til. Det viser seg at det er mange vanskeligheter med å sammensveise 2 familier.

[Gjest Gjest_Gamal_*]

Problemet er vel gjerne at alle har forventninger til hvordan det skal være - og ikke minst forventninger til hvordan ANDRE skal være? Det er to voksne i huset som har ansvaret for at det skal være ok å være barn i huset, og da er det disse som bør sette seg ned og finne ut hvordan dette skal løses. Det handler ikke om å finne skyld men om å finne løsninger. Dersom samtaler om sånt starter med at den ene eller andre ramser opp all urett fra den andre eller feil ved den andres barn, så ser dere ikke etter løsningen. Dere må være enige om hvordan dere vil ha det, deretter hva som skal til for å få det slik, og kan dere ikke bli enige om dette bør dere kanskje heller fortsette som særbo?

[liv]

Slik er det ofte her i huset også. Nå har ikke min mann noen barn, men jeg har to, og han takler ikke dette i det hele tatt. Det ender opp med at han synes jeg skjemmer dem bort, mens jeg på min side mener han er alt for streng.

Det ender med at jeg må være fredsmekler hele tiden. En liten episode fra helga: Min eldste ( 16 år) skulle til en venninne på overnatting, og jeg hadde allerede sagt at det var greit. Venninna skulle være alene hjemme, og jeg tenkte og holde øynene åpne for at det ikke skulle utvikle seg til en fest der borte. Når min mann fikk høre om planene sa han bastant nei. Hva gjør jeg da. Har jeg noe slags veto i forhold til barna eller skal jeg være nødt til å få elle barnas planer godkjent av han før jeg svarer ja/nei når de spør om noe?

Holder på å bli gal for det er slike små episoder her nesten hver dag.

←

Selvsagt er det du som har det avgjørende ordet, det er jo DINE barn!

[Gjest Oppgitt]

Til første gjest som svarte meg :

Har dere felles barn, eller er det bare mannen som har barn?

Vi har selvfølgelig snakket om alle disse bagatellene som jeg anser det for å være, men det jeg ser på som noe av problemet er at de tingene om min mann er opptatt av og blir sint for ikke betyr så mye for meg, og at jeg derfor heller ikke klarer å opparbeide så mye sinne rundt en åpen dør. Det at unger ikke svarer når de blir snakket til, liker ikke jeg heller, og det har jeg selvfølgelig tatt opp med barnet.

En morsom sak fra litt tidligere tider..... hans barn svarte ikke når jeg hilste om morgenen. Når jeg tok opp dette med han var svaret: H*n har vel ikke lyst til å snakke med deg da.... så min mann er helt klart av den mening at han kan skifte mening når det passer!

Jeg klarer fint å overse

hans barns:

albuer på bordet

stapping av mat i munnen

sluking av mat

manglende lukking av dører

manglende evne til å få stolen til bordet uten å hoppe med den

vannsøl rundt vasken

og mitt barns:

Manglende lukking av dører

Matboks som ikke er tatt opp av sekken

At klokka er 2-3 minutter over avtalt tid når det er innetid

somling ved matbordet

gjenglemte brødsmuler.

Føler at bagatellene får for stor plass i livet vårt

[Vingedama]

Vi har det litt på samme måte, med gubbens barn. Vi har ingen felles. Jeg irriterer meg veldig over stesønnen og mener han har noen løse skruer som faren kanskje kunne være behjelpelig med å skru til litt. I mitt hode heter dette "oppdragelse". I gubbens hode hører han "dressur". Det er ikke noe problem for faren at sønnen ikke kan sitte stille mer enn 1 minutt av gangen og etterhvert begynner å bli ganske frekk. Det er vel det som er problemet - vi er ikke enige om hva man bør ta tak i og hva man bør overse. Vi ender bare opp med å skrike til hverandre når vi skal forsøke å diskutere.

Foreslo f.eks en høyere stol til gutten, slik at han kunne sitte ordentlig ved bordet. Var nemlig ganske irritert over at han alltid turner rundt og sitter med knærne opp mot bordkanten osv. Skal jeg nevne de deeeiiiliiige skrubbsårskorpene? Da fikk jeg til svar fra gubben at "du kan jo spørre ham hva han synes". Og så ble gubben sinna da jeg bare flytta stolen inn på kjøkkenet. Men da stesønnen kom neste gang, satte han seg på denne stolen og satt for første gang pent på stolen. Han lurte ikke på hvorfor han hadde fått den engang

[Carrot]

En ting er i allefall helt 100% sikkert - like regler for alle husets barn og lik konsekvens er en forutsetning - hvis ikke er det "takk for meg, hyggelig så lenge det var det"

[Gjest Oppgitt]

En av de tingene jeg synes minst om oppi det hele er hva han sier om mitt barn til sitt eget, omtaler som dust osv. og får h*n med på klagekoret. Det ødelegger det allerede skjøre forholdet mellom ungene, og er etter min mening lite voksent.

[Gjest allium]

En av de tingene jeg synes minst om oppi det hele er hva han sier om mitt barn til sitt eget, omtaler som dust osv. og får h*n med på klagekoret. Det ødelegger det allerede skjøre forholdet mellom ungene, og er etter min mening lite voksent.

←

Helt enig, og her ligger problemet.

Familien er en flokk. Denne flokken består også av undergrupper. Dere har gått i fellen, og gjort undergruppene til "du og ditt barn" versus "jeg og mitt barn".

Undergruppene skal være "barna" mot "de voksne".

Det får man til ved at de voksne viser en forent front overfor barna. Diskusjoner om oppdragelse tas på kammerset, og det man blir enige om, følges lojalt opp av begge parter.

Sladring fra barna aksepteres ikke. Derimot ser man mellom fingrene med at de finner på ugagn sammen. Det sveiser dem nemlig sammen, og styrker følelsen av at det er de to mot de voksne.

[Gjest Oppgitt]

Helt klart blitt to leire her.

Hans barn passer på hva mitt gjør, sladrer til pappa for at jeg skal kjefte/straffe.

Jeg tror ungene hadde hatt godt av å følge seg alliert med hverandre og har vel også forsøkt å oppfordre til det og synes de skulle vært tvunget litt mer sammen. Men når den ene helst skal dilte sammen med voksne blir det ikke så enkelt. Jeg synes godt unger kan sendes av gårde litt når vi er på utflukter for deres skyld, men da får jeg høre at han er jo på tur med sitt barn, ikke bare med meg, så hvis ungen ønsker å dilte med oss, så er det greit!

Resultatet: Lite med fellesutflukter, jeg gidder ikke hans barn oppå oss hele tiden, mitt barn ønsker ikke å være med.

Oppfordrer mitt barn til å sladre motsatte veien, men h*n nekter, vil ikke være en sladrehank.

Nå skriver jeg vel litt på siden av temaet mitt men .....

[La Guapa]

Slik er det ofte her i huset også. Nå har ikke min mann noen barn, men jeg har to, og han takler ikke dette i det hele tatt. Det ender opp med at han synes jeg skjemmer dem bort, mens jeg på min side mener han er alt for streng.

Det ender med at jeg må være fredsmekler hele tiden. En liten episode fra helga: Min eldste ( 16 år) skulle til en venninne på overnatting, og jeg hadde allerede sagt at det var greit. Venninna skulle være alene hjemme, og jeg tenkte og holde øynene åpne for at det ikke skulle utvikle seg til en fest der borte. Når min mann fikk høre om planene sa han bastant nei. Hva gjør jeg da. Har jeg noe slags veto i forhold til barna eller skal jeg være nødt til å få elle barnas planer godkjent av han før jeg svarer ja/nei når de spør om noe?

Holder på å bli gal for det er slike små episoder her nesten hver dag.

←

Snakk sammen dere voksne først!(alene helst)

Min mann spør alltid meg hva jeg synes FØR han godkjenner datterens forslag.

Det samme gjelder når hun spør meg eller når vår felles lille på 2 vil ha noe....

Vi voksne snakker sammen, kommer frem til kompromisser hvis vi er uenige...

Men vi er ALDRI uenige foran barna lenger...det ødelegger vårt forhold til barna/stebarna...vår intergritet som voksne og vårt forhold som kjærester (mye irritasjon).

Vi har lært (etter MANGE krangler)

Lykke til

[Gjest Gjest]

Slik er det ofte her i huset også. Nå har ikke min mann noen barn, men jeg har to, og han takler ikke dette i det hele tatt. Det ender opp med at han synes jeg skjemmer dem bort, mens jeg på min side mener han er alt for streng.

Det ender med at jeg må være fredsmekler hele tiden. En liten episode fra helga: Min eldste ( 16 år) skulle til en venninne på overnatting, og jeg hadde allerede sagt at det var greit. Venninna skulle være alene hjemme, og jeg tenkte og holde øynene åpne for at det ikke skulle utvikle seg til en fest der borte. Når min mann fikk høre om planene sa han bastant nei. Hva gjør jeg da. Har jeg noe slags veto i forhold til barna eller skal jeg være nødt til å få elle barnas planer godkjent av han før jeg svarer ja/nei når de spør om noe?

Holder på å bli gal for det er slike små episoder her nesten hver dag.

←

Greit nok at det er dine barn og det er du som har det siste ordet, men når dere skal bo sammen som en familie alle fire, så nytter det ikke at det er du som er sjefen.. Din mann bor jo sammen med dere han også, og hva han mener bør veie VELDIG tungt for deg.. Det er jo like mye hans hjem, og det å være i en familie betyr at man skal fungere sammen.. Og man må jobbe for å få samspillet til å fungere, og da syns jeg det blir feil av deg å si at "det er mitt barn, jeg bestemmer"..

Jeg syns faktisk at du burde tatt det opp med mannen din før du sa ja, for det lureste du kan gjøre er å inkludere han så mye som mulig..

Hilsen ei som ikke har barn, men som har hatt samme stefar siden jeg var 3 år, og som ikke bryr seg om meg i det hele tatt - jeg er jo ikke hans barn..

[Gjest Gjest]

Snakk sammen dere voksne først!(alene helst)

Min mann spør alltid meg hva jeg synes FØR han godkjenner datterens forslag.

Det samme gjelder når hun spør meg eller når vår felles lille på 2 vil ha noe....

Vi voksne snakker sammen, kommer frem til  kompromisser hvis vi er uenige...

Men vi er ALDRI uenige foran barna lenger...det ødelegger vårt forhold til barna/stebarna...vår intergritet som voksne og vårt forhold som kjærester (mye irritasjon).

Vi har lært    (etter MANGE krangler)

Lykke til

←

Jepp! Godt sagt!

[Gjest gjesta]

En liten episode fra helga: Min eldste ( 16 år) skulle til en venninne på overnatting, og jeg hadde allerede sagt at det var greit. Venninna skulle være alene hjemme, og jeg tenkte og holde øynene åpne for at det ikke skulle utvikle seg til en fest der borte. Når min mann fikk høre om planene sa han bastant nei. Hva gjør jeg da. Har jeg noe slags veto i forhold til barna eller skal jeg være nødt til å få elle barnas planer godkjent av han før jeg svarer ja/nei når de spør om noe?

←

Jeg bodde sammen med en mann og tilsammen hadde vi 6 tenåringer hvor kun mine to bodde i sammen med oss.

Jeg opplevde stadig at vi hadde forskjellige holdninger til ulike ting. Vi gjorde det sånn at den som var mor/far tok den endelige avgjørelsen når det ikke hadde noe særlig betydning for familien i sin helhet. I hjemmet hadde vi felles regler som gjaldt alle.

I ditt tilfelle med 16-åringen så hadde den som var forelder tatt den endelige avgjørelsen. Dersom partneren var uenig så ble den diskusjonen tatt på soverommet. Alene.

En ting var at vi som voksne hadde forskjellige holdninger. En annen ting var at mine unger alltid hadde bodd hos meg. Jeg kjente de veldig godt da vi har en veldig åpen tone. Han var "bare" helgepappa og hans unger delte lite av seg selv.

[Gjest Oppgitt]

For meg har ikke alle disse tingene han tar opp så stor betydning, og noe av problemet er jeg ikke "får skikk på" ungen, slik at ting blir gjort. Skal jeg straffe for ikke å ha lukket døra eller komme hjem for sent?

Jeg har spurt om dette er viktigere enn forholdet vårt, og da er svaret at jeg skal få det på plass ellers så vil han ikke mer. Bare få skikk på ungen! Jeg tar selvfølgelig opp ting, så fungerer det i perioder.

Jeg praktiserer vel heller motsatt den andre veien, lar være å ta opp ting som jeg ergrer meg over, og ville neppe satt ekteskapet mitt over styr på grunn av at ungen hans stappa for mye mat inn i munnen!

[Gjest Gjest]

Tror det har noe med at mange lever to liv - et når de er alene og ett nå ungen er hos dem. Noen stemødre jeg kjenner, opplever at de har et rent og pent hjem den ene uka, og en grisebinge den andre. Og sier de ifra, får de enten et frekt savr fra barnet eller så blir ektefellen sinna fordi stemor ikke får lov til å irettesette hans barn. Hvis hun ikke sier noe, så er det galt det også. For da har hun laget regler som er AV/PÅ etter HENNES forgodtbefinnende.. Det er ikke så lett, nei. Jeg kunne aldri valgt meg en mann med barn fra før.

[Gjest Madam Felle]

For meg har ikke alle disse tingene han tar opp så stor betydning, og noe av problemet er jeg ikke "får skikk på" ungen, slik at ting blir gjort.  Skal jeg straffe for ikke å ha lukket døra eller komme hjem for sent?

Jeg har spurt om dette er viktigere enn forholdet vårt, og da er svaret at jeg skal få det på plass ellers så vil han ikke mer.  Bare få skikk på ungen! Jeg tar selvfølgelig opp ting, så fungerer det i perioder.

Jeg praktiserer vel heller motsatt den andre veien, lar være å ta opp ting som jeg ergrer meg over, og ville neppe satt ekteskapet mitt over styr på grunn av at ungen hans  stappa for mye mat inn i munnen!

←

Hvordan kan du leve sammen med en mann, som ber deg få skikk på ditt eget barn? Beklager å måtte si det, men det virker som du setter din mann fremfor barnet ditt. For du gjør ting, for å gjøre han blid og fornøyd. Men hva gjør du for barnet ditt, for å gjøre han blid og fornøyd?

[Gjest Oppgitt]

Vi er litt ute på farten om dagen, finner på noe sammen og snakker litt om forholdene hjemme. Er bevisst på at vi skal kose oss sammen om dagen.

Sitter akkurat nå med en vond følelse av av dette bærer rett vest og føler meg handlingslammet