Rusavhengige

[Nelle]

I forbindelse med at kjæresten min er på en behandlingsinstitusjon for rusavhengige har jeg møtt en del folk som sliter med rus (blant annet vært på en helgetur hvor pårørende fikk lov å være med). En ting som slår meg: Samtlige jeg har møtt er virkelig helt fantastiske mennesker.

Jeg er så fristet til å spørre:

Hva er det som er så vondt inne i dere at dere er nødt til å ruse dere for å få det bedre?

[Gjest Hope27]

Tja, et spørsmål med mange svar. Jeg er så kalt rusfri, folk trur jeg har vært det i 6 år nu,,,,,,,men jeg er det ikke, jeg har bare lært å bruke mindre og skjule det bedre... Men i det siste året har det tatt litt av igjen, har virkelig vært på kantent til at jeg har blitt skikkelig hekta igjen, er rusa ca 15 til 20 dager i løpe av en månde, har greid å trappe ned igjen nu, men hvem vet hvor lenge det varer...

Hvorfor ruser jeg meg ? tja har opplevd en del ting her i livet som det bare ikke er så lett å glemme, eller å leve med.. og det blir ekstra sterkt, når jeg beggyner å føle ting for et annet mennske, alt det gamle kommer bare opp i hodet mitt da.

Og det er veldig vanskelig å takle, men når jeg ruser meg blir alt bare vakkert igjen. Elsker livet og meg selv... det er akkurat som rusen jager mine gamle spøkelser vekk, men akk ...... ikke for godt....Kan ikke fortsette å leve sånn, jeg vet det. Men noen få ganger har jeg opplevd ting som har vært helt fanntastisk og vakkert, og da har jeg greid helt fint å være rus fri... SÅ det er det jeg må prøve å søke............. en dag, en vakker dag : )))) kansje innen jeg er 30År, da har jeg enda noen gode år igjen, håper på det. For det fins håp.............................................GJØR DET IKKE ?

[Gjest gjesta]

Dette er en grov generalisering, men jeg har inntrykk av at mange som begynner å ruse seg er følsomme mennesker som ikke helt vet hvordan de skal forholde seg til verden rundt seg. Når du i tillegg legger til årelang erfaring i hvordan det er å befinne seg "nederst", utvikler nok mange en sensitiv personlighet under skallet sitt...

[Nelle]

Dette er en grov generalisering, men jeg har inntrykk av at mange som begynner å ruse seg er følsomme mennesker som ikke helt vet hvordan de skal forholde seg til verden rundt seg. Når du i tillegg legger til årelang erfaring i hvordan det er å befinne seg "nederst", utvikler nok mange en sensitiv personlighet under skallet sitt...

←

Mange av de jeg kjenner er veldig følsomme. Men "nederst"? Hva mener du med det?

[tattoopia]

alt har med tid sted å anledning å gjøre hva angår hvorfor man begynner. hvertafll var det slik for meg.

de fleste står ikke opp en morgen å tenker, aha i dag skal begynne å ruse meg å bli narkoman.

sjøl var jeg heldig å kom meg relativt lett ut av det, men ikke alle er like heldige. en av de jeg rusa meg sammen med måtte bruke to år lengre enn meg på å finne ut dette å det resulterte i at hun ble voldtatt før hun fikk øynene opp. hun har for øvrig vært rusfri på sitt fjerde år nå å er verdens mest fantastiske person.

desverre er det ikke alle som kommer seg ut av det. å selv om jeg godt skjønner hvorfor man ruser seg så er det til syvende å sist ikke verdt det.

jeg har ikke rørt noe på fem år nå å skal bli mamma for andre gang. så det er fullt mulig å kutte ut hvis motivasjonen er der.

men desverre så er det slik at det er kun en person som kan sørge for den forandringa å det er den personen som står midt oppi det.

vil man ikke slutte selv så nytter det jaggu ikke heller

[Nelle]

Men hvis man ikke VIL slutte - hvorfor er det sånn? Er det fordi man rett og slett har mistet tilliten til livet, gitt opp håpet - at man bare ser frustrasjon og elendighet rundt seg, eller hva?

[Gjest gjesta]

Mange av de jeg kjenner er veldig følsomme. Men "nederst"? Hva mener du med det?

←

Jeg var kanskje litt ordknapp der. Altså, at de som rusmisbrukere tilhører en meget stigmatisert og nedverdiget gruppe i samfunnet. Det viser seg innimellom at (harde) rusmisbrukere har mange klare og reflekterte tanker om f.eks. menneskelig likeverd. Når man stadig må kreve sin rett som menneske, setter det seg et preg på vedkommende.

[Solskinn]

Men hvis man ikke VIL slutte - hvorfor er det sånn? Er det fordi man rett og slett har mistet tilliten til livet, gitt opp håpet - at man bare ser frustrasjon og elendighet rundt seg, eller hva?

←

Nå er jeg ikke rusavhengig, men kan likevel en del om emnet.

Slik jeg har forstått det er det ikke lett å faktisk ville slutte en gang, samme hvor mye man er ute å kjøre. For en enkel sammenligning kan en jo tenke på mennesker som røyker, jeg vet mange røykere som innert inne ikke ønsker å slutte å røyke fordi røyken er et viktig holdepunkt for dem i livet. Så det gjør det jo relativt forståelig hvorfor mange rusmissbrukere ikke ønsker å slutte, de kan ikke se for seg et liv uten rus.

For noen kommer nok dette av at de ikke har noe annet positivt i livet sitt enn rusen, eller at de ikke opplever noe annet enn rusen som positivt. Dette har en del med kemi og gjøre, mener mange forskere, da de hevder at systemene i hjernen som utløser lykke er så ødelagte at rusmiddler er det eneste som er sterkt nok til å utløse en lykkefølelse.

Når en rusmissbruker ikke ønsker å slutte er det viktig å huske at hjernen er påvirket av så mange stoffer, at det de velger er et produkt av disse stoffene og i liten grad av personen selv, mener nå jeg. Rusen medfører så magne forandringer i hjernen og kroppen at man ikke lenger fungerer etter normal logikk, derfor er det nok vanskelig å se hva man virkelig vil med livet sitt.

[Nelle]

Jeg var kanskje litt ordknapp der. Altså, at de som rusmisbrukere tilhører en meget stigmatisert og nedverdiget gruppe i samfunnet.  Det viser seg innimellom at (harde) rusmisbrukere har mange klare og reflekterte tanker om f.eks. menneskelig likeverd. Når man stadig må kreve sin rett som menneske, setter det seg et preg på vedkommende.

←

Ok - da skjønner jeg hva du mener. Er forresten helt enig. Jeg har inntrykk av at mange av disse menneskene vet langt mer om menneskeverd og likeverd enn de som sitter og snakker i det offentlige rom og bedyrer at de "kan alt, vet alt - og har svar på alle spørsmål".

[tattoopia]

vil bare si til TS at jeg synes du er tøff som klarer å støtte opp om kjæresten din. for du har det jo temmelig tett innpå deg som person kan jeg tenke meg.

håper at alt ordner seg for deg å ikke minst kjæresten din.

selv om jeg godt skjønner hvorfor folk velger å ruse seg så er det til syvende å sist ikke verdt det. man unektelig skrudd i hode av å ruse seg. det kan jeg skrive under på å det tar laaang tid å rette opp i det.

heldigvis for min del så ble jeg gravid en stund etter at jeg hadde sluttet og det fikk meg helt klart til å skifte fokus.

[Gjest Gjest_Gamal_*]

Noen ruser seg fordi de har hatt for mye moro, kroppen er tilvendt et høyt alkoholinntak og nekter å finne seg i avhold. Litt etter litt blir alkoholismen mer fremtredende, og til slutt kommer hele lasset med fysiske og psykiske konsekvenser. Andre trenger rusen for at verden ikke skal være alt for stor og truende. Noen er også genetisk disponert for å utvikle rusavhengighet og er derfor mer sårbare. Felles for alle rusavhengige (alkohol) er at sjukdommen kan få deg til å ville det ene men gjøre det andre. Alt ordner seg bare belønningssenter får sitt - eller dersom belønningssenteret får sitt, så er det litt lettere å vente på at alt annet ordner seg. Rustilstanden blir så grunnleggende at det blir umulig å forestille seg et liv uten rus, og derfor kan alkoholikerne insistere på at de skal få kontroll (eller om de ikke har innsett at de har problemer - insistere på at det er alle andre som har problemer og påfører alkoholikeren disse) for er det noe alkoholikere som ikke har bestemt seg for at de VIL slutte å drikke tviholder på, så er det tanken om at de skal klare å drikke kontrollert. Det kan vi ikke. Har vært tørr i 9 mnd nå og innbiller meg fremdeles innimellom at jeg skal kunne drikke kontrollert igjen.

Alkoholikerne er uteliggere direktører professorer sykepleiere butikkansatte politifolk advokater kranførere ----