skillsmisser i vennekretsen

[Gjest tja...]

3 vennepar går i disse dager fra hverandre. Jeg har vært utrolig sint på de, men de siste ukene så har jeg lurt på om kanskje det er de som gjør det rette... Det er nå barna er så små at de ikke vil ta for stor skade.

Jeg har hele tiden tenkt at jeg elsker mannen min, men gjør jeg egentlig det? eller bare vil jeg det? Mannen min sier at han ikke klarer å leve uten meg, og jeg sier det samme, men mener jeg det egentlig? Når mannen min ser på meg vet jeg at hans følelser er så ekte og jeg vil føle det på samme måte, men jeg klarer ikke... Jeg har følt det sånn ganske lenge nå, men har tenkt at det bare er en dal, men når alle vennen går fra hverandre så blir jeg så usikker selv også... Jeg vil ikke skille meg, men er det fordi jeg vil at vi skal være sammen og elske hverandre etc, eller er det fordi jeg ikke vil miste det vi har, en lykkelig familie med bra familie rundt oss.

Jeg orker ikke snakke med mannen om det for det vil knuse han helt, har sett hvor vanskelig det har vært for han når han har snakket med vennene som skilles.

[Tiit]

Nå tror jeg at ekte kjærlighet er en viljessak, og ikke et rent følelsesmessig anliggende. Tenk på all påvirkning man er gjennom, og som påvirker våre umiddelbare følselser. Det er feks i perioder hormoner i lange baner. Dersom en stadig MÅ føle at kjæresten er det eneste saliggjørende i livet, tror jeg det blir et voldsomt stress med å føle rett til enhver tid. Jeg tror det er helt rett at kjærlighet består av en god posjon "jeg vil elske og ære deg". Ellers ville det nesten være for lett, tenker jeg. Varig kjærlighet er noe ekstremt verdifullt, som en må ta godt vare på. Easy come, easy go.. men kjærlighet er det motsatte!

[Gjest Gjest]

Det er nå barna er så små at de ikke vil ta for stor skade.

←

HVor i alverden har du fått dette fra??

Snakk med noen som jober i barneskolen og hør hvor utrolig mye ungene sliter etter at foreldrene har gått fra hverandre.

Det er ikke noe glamorøst over samlivsbrudd!!

Hva vil du egenlig ha? Hvorfor kan du ikke få det av den mannen du har?

Livet er fullt av faser og man kan ikke være like forelsket hele tiden, men det betyr ikke at du hiver alt du har ut av vinduet.

Når man hører på venner som går igjennom samlivsbrudd er det lett å dras med og bli med på å være negativ og at man tar dette med seg hjem og begynner å tvile på det man selv har.

Mitt forslag bestem deg for at du skal bli i forholdet i et år til. Det året bruker du til å forelske deg i mannen din på ny og fokuser på at dere skal ha det bra. Det skal være et knall bra år for dere. Bruk litt mer av tiden din sammen med venner som er forelsket og i forhold som fungerer og la deg inspirere. Hvis du om et år ikke vil mer så får du heller starte den vonde prossesen som et brudd vil være da.

Om du ikke kan gjøre dette for deg selv så gjør det for han som har valgt å leve livet sitt med deg og for ungene dine.

[Gjest Potet]

Faktum er at folk skiller seg oftere i noen miljøer enn i andre. Kanskje dere skal prøve å være mer sammen med par som ikke går fra hverandre, i tillegg til de skilte vennene? En blir i stor grad påvirket av kulturen rundt seg, så det gjelder å passe på hvilket miljø kjærlightsforholdet ferdes i... Innstilling til forholdet er, som sagt over her, meget viktig for hvorvidt en holder sammen eller ei, så i tillegg til å jobbe med instillingen internt i forholdet, tror jeg det er bra å være sammen med "forbilder" som kan ha en positiv innvirkning på forholdets ve og vel og partenes individuelle holdning til forholdet.

[Gjest Gjest]

3 vennepar går i disse dager fra hverandre. Jeg har vært utrolig sint på de, men de siste ukene så har jeg lurt på om kanskje det er de som gjør det rette... Det er nå barna er så små at de ikke vil ta for stor skade.

←

Dette kalles "smitteeffekt", og er temmelig vanlig ved selvmord, dødsfall, samlivsbrudd og andre hendelser der en begynner å analysere sitt eget liv sett i sammenheng med "ofrenes".

[Gjest Gjest]

nå er ikke alle disse venneparene venner av hverandre, så det er ikke nødvendigvis no smitteefekt.

Barna er så små at de ikke går på skolen ennå så utfra egen erfaring så tror jeg det er bedre om de skilles nå...

Jeg sliter veldig med at min mann ikke stoler på meg, selv om han sier han vet at han kan det, så plager det han så veldig at jeg flørter så mye som jeg gjør. Han vet at jeg er en flørter og det forandrer jeg ikke ved meg, og det vil han heller ikke be meg om. Det skjer ikke noe mer enn flørt og jeg holder meg innenfor de grenser som vi har blitt enige om, men det er så slitsomt å føle at han er mistenksom når jeg har vært borte fra han.

Vi er lite sammen med de vennen som går fra hverandre, vi har tilogmed fått oss nye venner som vi vet har stabile forhold, men man snakker jo om det.

Jeg vet at jeg elsker han og jeg er utrolig glad i han. Vi har det utrolig bra sammen store deler av tiden og vi er lykkeligere nå enn det vi var da vi hadde vært sammen i 3 mnd eller 1 år. Men allikevel så tviler jeg på om mine følelser er ekte nok... vanskelig å forklare dette. Han sliter sånn og det sliter på meg... Jeg skal ikke gå fra han, det vet jeg, vi har jo bestemt oss for å være sammen, men er det rett å være sammen når det tærer så... tusen tanker som svirrer gjennom hodet i kveld. Jeg var borte deler av forrige uke, og gledet meg sånn til å komme hjem til han, men følte at han bare hadde det vondt. i dag har han reist bort og jeg vet at han ikke ville for det er så vondt for han å være borte, men jeg er nesten glad til for hans kjærlighet kveler meg nesten for tiden. Han syns det er vanskelig at jeg er med på mange sosiale ting (stortsett med andre damer) men jeg vil ikke være hun som sitter hjemme og holder mannen i hånden hele dagen, da blir jeg gal!

[Gjest Lizzi]

Selv om du skriver mye om hvor forskjellig dere er, så virker det som om dere er veldig glade i hverandre og har ett åpent og flott forhold. Det synes jeg du skal ta godt vare på! Du skriver at du er en flørter og at det sliter på han. Ja det skjønner jeg godt. Tror ikke det er så veldig mange menn (eller kvinner) som ville være komforabel med å ha en åpenlys flørter som partner.

Når det gjelder skillsmisse så var det en slik "epidemi" i min vennekrets for 5-6 år siden, deriblant min eks og meg. Jeg husker da at en veninne av meg fortalte at mannen hennes ikke ville at hun skulle være så mye sammen med meg - han var redd hun skulle bli trukket med... (og det ble hun!!) Kan det være at mannen din er ekstra redd for å miste deg nå som flere av deres vennepar skiller lag?

Håper du klarer å finne ut av de vanskelige tankene du sitter inne med. Lykke til!

[Tiit]

Har du en sjalu mann som sliter deg ned?

[Gjest Gjest]

han er sjalu til tider... som når jeg er borte fra han i lengre perioder hvor han ikke vet hva jeg gjør. Han er livredd for å være den sjalu typen som ringer meg hele tiden, så derfor sitter han hjemme og venter på at jeg skal ringe han. Han gir ikke noe inntrykk av å være sjalu mens jeg er ute eller bortreist, men jeg får stikkpiller når jeg kommer hjem. Han mener ikke vondt med det, men det stikker alikevel... Det er spesielt vanskelig nå som vennene våre går fra hverandre, og jeg skjønner det, men da tror jeg ikke det er lurt å slutte å være seg selv...

Jeg er en flørter, ikke mer når han ikke er der, det er personligheten min. jeg komuniserer med andre mennesker på en flørtene måte, både damer og menn. Jeg gjør ikke noe feil av den grunn. Vi har hele tiden snakket om hvor vi har hverandre, men ting kan være annerledes i virkelighet enn det det er når man snakker om det.

[Gjest Gjest]

han er sjalu til tider... som når jeg er borte fra han i lengre perioder hvor han ikke vet hva jeg gjør. Han er livredd for å være den sjalu typen som ringer meg hele tiden, så derfor sitter han hjemme og venter på at jeg skal ringe han. Han gir ikke noe inntrykk av å være sjalu mens jeg er ute eller bortreist, men jeg får stikkpiller når jeg kommer hjem. Han mener ikke vondt med det, men det stikker alikevel... Det er spesielt vanskelig nå som vennene våre går fra hverandre, og jeg skjønner det, men da tror jeg ikke det er lurt å slutte å være seg selv...

Jeg er en flørter, ikke mer når han ikke er der, det er personligheten min. jeg komuniserer med andre mennesker på en flørtene måte, både damer og menn. Jeg gjør ikke noe feil av den grunn. Vi har hele tiden snakket om hvor vi har hverandre, men ting kan være annerledes i virkelighet enn det det er når man snakker om det.

←

Husk at dere må samarbeide, ikke stå for hardt på å få "være seg selv"! Hvis den ene føler seg usikker og sårbar (som her fordi det er mye ustabilitet rundt dere), er det kanskje best for forholdet at den andre tar ekstra hensyn og jobber mer for forholdet en periode enn for å hevde seg selv som individ. Det må være en riktig balansegang, og i perioder trenger forholdet ekstra oppmerksomhet, kanskje også på bekostning av den ene eller begge parter. Sjalusi er vondt, og den blir ikke dempet hvis den ikke blir tatt på alvor og behandles med tålmodighet - av begge parter, selvsagt.

[Gjest Gjest]

Jeg tror at de problemene man opplever i et forhold, oppleves likt uansett om man er sammen med Kut, Jens eller Hans mm. Det jeg mener med det er, at det er pga. den du er og hvordan du oppførerer deg, og selvfølgelig litt den personligheten den du er sammen med har og, er årsaken til hvordan du har det i samlivet.

Hvis man f. eks. føler at ens behov ikke blir ivaretatt nok , og den man er sammen med prioriterer sine behov som viktigere enn dine, må man jo spørre seg selv hvorfor det er slik. Det er jo som oftest slik at vi endten godtar at den andre part prioriterere sine behov fremfor sine egne, eller vi har sagt fra, men den andre er så egoistisk at den bare kjører på. Men i begge tilfellene, er vi delaktig at situasjonen ble som den ble. Så det er det jeg mener med at problemene vil være de samme, uansett om vi er sammen med Knut, Hans eller Jens. Men er selv med på å skape situasjonene man kommer i, og dermed kan man komme i det uansett hvem man har et samliv med. Altså det er man selv man må starte å jobbe med, hvis man ikke er fornøyd med det samlivet man har. Deretter kanskje innlemme den andre part for å få ting slik på greip.

[Gjest Gjest]

Med oss er det vel mannen som gir mest, jeg må innrømme det, han ville gjort hva som helst for meg og litt til, kanskje det er det jeg ikke takler godt nok.. Jeg føler vel at jeg blir kvelt litt, har sagt det til han, men det er jo sånn han er, vil ikke forandre det heller. Jeg har også et utrolig behov for å få anerkjenelse av andre mennesker og det er sånn jeg er, det er mitt problem, men det er jo det som skaper problemer for oss.

Jeg tror ikke gresset er grønnere på andre siden i lengden, det er derfor jeg ikke vil gå fra mannen heller, men akuratt nå har jeg så mange tanker inni hodet at det snart eksploderer. Føler ikke at jeg kan snakke ordentlig om det med vennen mine, de har sitt å slite med de også...

[Gjest Gjest]

Ok, skjønner!

Men nå som dere begge vet hva dere sliter med, eller hva som er problemene deres, kunne dere kanskje jobbet sammen for å hjelpe hverandre med disse. tror at dere begge ville kommet borti samme problemer i et annet forhold, nettopp pga. det tilslutt står og faller på hvordan dere er. Så lenge man ikke jobber med seg selv, vil man heller ikke komme videre. Nå som dere har kjent hver deres problemer ovenfor hverandre, kan dere ikke sammen jobbe for å bearbeide disse, og bli "kvitt" de, slik at dere kan få et enda bedre samliv?

Tror ikke de blir borte, om du velger å gå fra han. Du er den du er, og vil høyst sansynligvis komme opp i samme problemer i et nytt forhold, for du er med på å skape de, siden du er den du er.

[Gjest Gjest]

Nå tror jeg at ekte kjærlighet er en viljessak, og ikke et rent følelsesmessig anliggende

←

Helt enig!

Det må selvsagt være en kjærlighet i bunnen, men ellers er nok et langt og lykkelig ekteskap hardt arbeid. Jeg VIL at mitt eksteskap skal lykkes. Jeg har VALGT dette. Jeg er VILLIG til å bruke energi på å få det til å lykkes. Og jeg ELSKER mannen min (selv om han er dum, irritrerende, og helt idiot noen ganger )

[Gjest Gjest]

Det er veldig sant det ja... men det er så slitsomt nå, hans problem kommer jo fra mitt behov/problem og da er det veldig vanskelig å gjøre med det. Vi har et velidg åpent forhold og snakker veldig mye om alt, men føler at det kan bli for mye. Jeg vil ikke miste mannen min for han er utrolig god nesten hele tiden, men jeg vil ikke miste meg heller.

Jeg vet at jeg har forandret meg mye i den tiden mens vi har vært sammen også, men jeg har blitt eldre og forandret meg på mange måter fysisk også (jeg satt i rullestol en lengre periode pga graviditet og gikk opp nærmere 30 kilo, de er borte nå!!!). Det er jo sånn at man forandrer seg, jeg var veldig ung da jeg møtte mannen min, det er ingen unskyldning, jeg vet, men det er en grunn til at jeg har forandret meg...

[Gjest Gjest]

man må jobbe for alt i livet man vil oppnå! Høyere lønn, bra jobb, bra bil og bla. bra ekteskap. Ingenting går av seg selv! Så det er vel egemtlig opp til deg. Om du velger å avslutte dette forholdet og på sikt inlede et nytt, er opp til deg. Men hva gjør du i det øyeblikket det blir vanskelig/utfordinger/problemer i det nye forholdet? Skal du da også gå fra han, fordi det blir for slitsomt å ta tak i de? Skal du skifte hver gang du butter på problemer?

Den eneste måten å løse de på, er å ta fatt i dem. Like greit å begynne nå mens du har et bra forhold, isedet for å kaste bort noe veldig fint uten og ha prøvd!

Lykke til uansett hva du måtte velge!