Tiden går...

[Gjest gjesta]

Sitter her på en typisk inne søndag, ute høljer det ned, og jeg er i det filosofiske hjørnet.

Vi har alltid vært vant til å ha huset fullt av vennene til barna våre, jeg har alltid syntes at dette er koselig.

Men når lurer jeg litt - hvor er disse søte små kameratene til eldstemann blitt av? Disse greie guttene som gjerne kom til meg når de hadde falt og slått seg og trengte plaster, eller kanskje de bare ville fortelle om en ny leke de hadde fått.

Eller som kom og sladret litt når de andre i kameratflokken gjorde noe de opplevde som urettferdig. Disse søte guttene som jeg kunne be gå ut å leke litt, selv om regnet fosset ned ute, og som trengte litt hjelp til å finne igjen sine egne votter, skjal, luer og sko i virvaret som hersket når det var mange her.

Alle disse er blitt erstattet med svære ungdommer, noen av dem med dype mannestemmer, andre med en forunderlig blandig av mann / gutt / jente?! stemme. Når jeg treffer dem i trappen, sier de "Halloen" med kraftig stemme og bykser videre - tre trinn i slengen.

Jeg kan ikke lenger be dem gå ut å leke i regnværet, kan vel i grunnen ikke be dem leke i det hele tatt.

Når jeg skal lage vaffler på en slik søndag som i dag holder det ikke lenger å telle antall sko som står i entreen, - jeg må visst gange med skostørrelsen også, slik at det blir nok til alle.

Hjelpe meg, tiden flyr. Snart er også mammas minste lille prins så stor, heldigvis er det noen år til enda.

Men en ting har ikke forandret seg - jubelen når jeg roper: Noen som har lyst på vaffler??

[Gjest Zalomine]

Ja, sånn går visst tiden... synes ikke det var lenge siden JEG var lita, ute og lekte i regnet...

Og de sier at årene bare går fortere of fortere dess eldre man blir, så før jeg vet ordet av det, så er vel jeg i din situasjon, hvor barna vokser opp (enn så lenge har jeg ikke engang begynt å prøve på å lage dem...)

Men, vafler det er godt det Det stemmer uansett alder! :D

[Gjest Hilde K S]

jA GRUER MEG LITT ALLEREDE.

SYNES IKKE DET ER LENGE SIDEN JEG HADDE TO BLÅ FØRSTE GANGEN OG DET ER FAKTISK ( HULK ) TI ÅR SIDEN.

[Cassandra]

Mie, nydelig skrevet!

Min eldste er 11 år om noen få måneder, og jeg satt en kveld og tenkte på hvor lenge siden det var at min sønn krabbet opp i fanget mitt. Jeg må forhandle med ham for å få en klem. Men en sjelden gang..... så jumper han opp i armene mine som en forvokst apekatt baby , og jeg blir like rørt de få gangene det skjer. Det hender at han gir uttrykk for at han faktisk trenger meg til noe annet enn å kjøre ham hit og dit... smøre matpakken hans..... lage middag og sørge for rene klær. Og de gangene han virkelig viser at han setter pris på mamma'n sin, oppveier for alle de gangene han oppfører seg som en bajas som ikke kan bli stor fort nok.