Hvor skal barna være? Hvis man ikke blir enige.

[Gjest Gjest]

Hva skjer egentlig med barna hvis foreldrene overhodet ikke klarer å bli enige om hvor de skal bo etter en skilsmisse? Hvem bor de da hos i mellomtiden før en eventuell rettssak kommer opp?

[Far til 2]

Problemet du beskriver er en helt vanlig konflikt som oppstår etter et samlivsbrudd. Og beskrivelsen Madam Felle har er en typisk løsning mange kvinner forsøker å trumfe gjennom ved å fremstillet foreldrene som "ikke likeverdige i utgangspunktet" (dvs at barn f.eks. ikke skal ha rett til like mye samvær med begge foreldrene).

Problemstillingen er med andre ord en tradisjonell konflikt der foreldrene ikke vurderer hverandre som likeverdige.

I utgangspunktet mener jeg at barn bør få muligheten til like mye samvær med begge foreldrene inntil avtale er gjort. Forutsatt at foreldrene bor forholdsvis nærme hverandre og at dette er noe barna synes er greit som et utgangspunkt.

Men om vi ser historisk på det er det slik at den av foreldrene som blir boende er den som har størst mulighet til å få omsorgen alene. Dermed blir bostedsadresse viktigere enn barnas rett til samvær. Og konfliktene bygger seg opp til de store høyder inntil en av personene blir "vinner" og de resterende personene blir tapere.

Å lage et konfliktskapende lovverk er noe våre politikere vet alt om.

[Gjest Madam Felle]

Problemet du beskriver er en helt vanlig konflikt som oppstår etter et samlivsbrudd. Og beskrivelsen Madam Felle har er en typisk løsning mange kvinner forsøker å trumfe gjennom ved å fremstillet foreldrene som "ikke likeverdige i utgangspunktet" (dvs at barn f.eks. ikke skal ha rett til like mye samvær med begge foreldrene).

Problemstillingen er med andre ord en tradisjonell konflikt der foreldrene ikke vurderer hverandre som likeverdige.

I utgangspunktet mener jeg at barn bør få muligheten til like mye samvær med begge foreldrene inntil avtale er gjort. Forutsatt at foreldrene bor forholdsvis nærme hverandre og at dette er noe barna synes er greit som et utgangspunkt.

Men om vi ser historisk på det er det slik at den av foreldrene som blir boende er den som har størst mulighet til å få omsorgen alene. Dermed blir bostedsadresse viktigere enn barnas rett til samvær. Og konfliktene bygger seg opp til de store høyder inntil en av personene blir "vinner" og de resterende personene blir tapere.

Å lage et konfliktskapende lovverk er noe våre politikere vet alt om.

←

I begynnelsen kan det faktisk bli slitsomt for barna, å måtte bo to steder. Det er vel noe som kan løses etter hvert. For selv om du er for 50/50 løsning, er det ikek alltid det passer best slik for barna i den situasjonen. Det er mye som spiller inn, og barna bør få en mest mulig myk overgang. Det får de ikke, om de må flytte fra sted til sted hver uke.

Og bostedsadresse er faktisk ikke det viktigste, men det å la barna få en mest mulig myk overgang. Det er ikek lett for de små midt i en skilsmisse, og lettere er det ikke om de må bo to steder i begynnelsen.

Nå snakker ikke jeg om for evig og alltid, men til ting roer seg rundt alle parter. En kan også prøve ut en slik løsning etter en stund, men da ha øyne og ører åpne for om dette er en løsning som vil passe barna. For det er ikke alltid det passer, og det har jeg bevis på blant noen av mine venner som har hatt ens lik ordning.

Enkelte barn vil føle at de ikke har et hjem, men må farte mellom mor og far for å blidgjøre begge to. De forstår ikke at den ordningen kan være best for de, for de blir rett og slett sliten av den måten å elve på. Noe en kan forstå, for hvor mange voksne ville fartet mellom to hjem på en slik måte.

Jeg tror heller at barna vil ha det best av å bo sammen med den ene i begynnelsen, så kan barnet være sammen med den andre så mye som barnet ønsker (når det er gammel nok til ås tyre det selv, ellers må en komme til en enighet) selv i begynnelsen. For at det skal bli på barnas premisser.

Tenke på barna er det viktigste, og la de få tid på seg til å forstå at mamma og pappa ikke skal leve sammen lengre. Samvær er noe

Man kan ha mye samvær med barna, selv om barna ikke overnatter like mange netter hos begge foreldrene. En kan være sammen emd de på ettermiddagene/kvelden til de skal sove, for så å bringe de hjem igjen i en periode. Det er snakk om å ta hensyn til barna, og det gjør en ikke alltid om en skal trumfe igjennom 50/50 løsning.

Endret 4. september 2006 av Madam Felle

[Far til 2]

I begynnelsen kan det faktisk bli slitsomt for barna, å måtte bo to steder. Det er vel noe som kan løses etter hvert. For selv om du er for 50/50 løsning, er det ikek alltid det passer best slik for barna i den situasjonen. Det er mye som spiller inn, og barna bør få en mest mulig myk overgang. Det får de ikke, om de må flytte fra sted til sted hver uke.

←

Felles omsorg passer ikke for alle som du sier. Men jeg er tvilsom til at det er vi som foreldeldre som skal frata dem en slik mulighet. Jeg er også skeptisk til de konfliktene som oppstår i etterkant der en av foreldrene blir fratatt retten til å følge opp barnet på lik linje med bostedsforelder. Og jeg er skeptisk til at de foreldre som krever eneomsorg ikke ser sin egen begrensning og innser at både barn og foreldre i mange tilfeller fil få en bedre hverdag mht fritid, overskudd, økonomi, etc, etc.

For mange barn vil det være snakk om en begrenset tidsperiode hvor det praktiseres felles omsorg. Dette burde vært sett på som en prøveperiode og en naturlig del av de mulighetene et barn bør ha ved samlivsbrudd.

Og bostedsadresse er faktisk ikke det viktigste, men det å la barna få en mest mulig myk overgang. Det er ikek lett for de små midt i en skilsmisse, og lettere er det ikke om de må bo to steder i begynnelsen.

←

Samlivsbrudd er ikke enkelt for noen parter. Aller minst barna. Men en løsning som påtvinger barn og forelder begrenset samvær er værre enn noe annet som utgangspunkt. Det savnet barn sitter igjen med den dagen den ene forelderen flytter og etterlater barnet kan ikke beskrives som "myk overgang". Savnet gir slik jeg ser det langt større komplikasjoner for mange barn, enn ønske om stillhet og ro. Å sitte ved middagsbordet å se på den tomme plassen som for en uke siden tilhørte mor eller far gir langt sterkere reaksjoner enn noe annet. For uavhengig av foreldrenes uenighet er barna fortsatt glad i den forelderen som flytter ut. Det må de fortsatt få lov til å være med de rettigheter dette bør innebære.

Nå snakker ikke jeg om for evig og alltid, men til ting roer seg rundt alle parter. En kan også prøve ut en slik løsning etter en stund, men da ha øyne og ører åpne for om dette er en løsning som vil passe barna. For det er ikke alltid det passer, og det har jeg bevis på blant noen av mine venner som har hatt ens lik ordning.

←

Å si at barn kan få andre muligheter senere er totalt urealistisk om bostedsforelder motsetter seg det. Dette er noe 99% av den norske befolkningen kjenner til. De foreldre som velger felles omsorg velger en slik løsning i utgangspunktet. Jeg antar at det er snakk om promiller som velger det i etterkant fordi bostedsforelder vet at hun (evt han) har loven på sin side og kan nekte barnet en slik løsning.

Den som klarer å få omsorgen ved første bruddfase vil i ettertid kunne trenere barnas behov for samvær til barnet blir nesten voksen. Det er mye enklere for alle parter å gå bort fra felles omsorg etter å ha praktisert en slik løsning en stund.

Enkelte barn vil føle at de ikke har et hjem, men må farte mellom mor og far for å blidgjøre begge to. De forstår ikke at den ordningen kan være best for de, for de blir rett og slett sliten av den måten å elve på. Noe en kan forstå, for hvor mange voksne ville fartet mellom to hjem på en slik måte.

Jeg tror heller at barna vil ha det best av å bo sammen med den ene i begynnelsen, så kan barnet være sammen med den andre så mye som barnet ønsker (når det er gammel nok til ås tyre det selv, ellers må en komme til en enighet) selv i begynnelsen. For at det skal bli på barnas premisser.

←

I en annen tråd refereres det til "Aldri ride ranke og vuggesang". Denne teksten er like aktuell i dag som noen gang tidligere, - men sett fra et annet ståsted. Tidligere ble det sett på som "naturlig" at fedre ikke tok ansvar hjemme. Nå blir det sett på som "naturlig" å ikke tillate menn å ta ansvar hjemme.

Dessuten er det i barnets første år at de skaper relasjoner til begge foreldrene. Å frata barn en slik mulighet til relasjonsoppbygging er langt værre enn noe annet. Om det ikke er noen relasjon tilstede vil barn aldri få en reell mulighet til å velge selv.

Tenke på barna er det viktigste, og la de få tid på seg til å forstå at mamma og pappa ikke skal leve sammen lengre. Samvær er noe

←

Men la barna fortsatt få mulighet til like mye samvær med foreldrene i utgangspunktet, og la barna beholde den tryggheten det er ved å ikke miste noen i denne kritiske fasen. 70.000 barn savner sin samværsforelder. Dette er tall vi ikke kan overse og tilsier at vi ikke kan fortsette i den stil vi har gjort.

[Helen]

Hva skjer egentlig med barna hvis foreldrene overhodet ikke klarer å bli enige om hvor de skal bo etter en skilsmisse? Hvem bor de da hos i mellomtiden før en eventuell rettssak kommer opp?

←

For 11 år siden flyttet jeg fra min tidligere samboer, da var min datter 3 år.

Vi ble ikke enige om hvor hun skulle bo så vi bestemte oss for å ha henne annenhver uke til vi ble enige.

Men meglingen førte ikke frem, så det ble fylkesmannen som skulle avgjøre det for at vi skulle slippe rettsak.

Fylkesmannen dømte da i farens favør pga. at det var jeg som hadde flyttet derfor mente de jeg var umoden og ureflektert.

Jeg tok da advokat, men i mellomtiden til rettsaken skulle opp måtte hun da bo hos sin far siden fylkesmannen hadde avgjort det.

[Far til 2]

...

...

Fylkesmannen dømte da i farens favør pga. at det var jeg som hadde flyttet derfor mente de jeg var umoden og ureflektert.

Jeg tok da advokat, men i mellomtiden til rettsaken skulle opp måtte hun da bo hos sin far siden fylkesmannen hadde avgjort det.

←

Og dette viser hvor håpløst dårlig det norske lovverket er.

Ved samlivsbrudd må naturligvis en av foreldrene velge en annen bolig. Å fradømme barn retten til omsorg på et slikt grunnlag er så vanvittig at jeg har ikke ord for det.

Jeg håper foreldrene i denne tråden velger felles omsorg og at begge flytter ut av tidligere bolig samtidig. Så lenge myndighetene påtvinger barn begrenset samvær er foreldrenes fornuft det eneste reelle alternativet.

[Gjest Gjest]

mange kvinner forsøker å trumfe gjennom ved å fremstillet foreldrene som "ikke likeverdige i utgangspunktet"

Og konfliktene bygger seg opp til de store høyder inntil en av personene blir "vinner" og de resterende personene blir tapere.

←

Punkt 1: det er helt riktig, de er ikke nødvendigvis likeverdige. OM barna MÅ velge mellom en mor og en far er jeg overbevist om at i de fleste tilfeller er MOR den beste omsorgspersonen, spesielt når det er snakk om mindre barn. SÅnn er det bare. Det er rart hvordan menn tviholder på kjønnsrollemønsteret når det gjelder å vurdere sin egen evne til praktiske ting som dekkskift og rørleggerarbeid OG til å være den beste omsorgspersonen - enkelte menn mener altså at far er suveren på ALLE områder. Dessverre er du også av den oppfatning, og derfor er det vanskelig å ta deg seriøst.

Punkt 2: En av personene (mor) blir vinner og de resterende personene (far og barn) blir tapere. Jeg ER så lei av dette evinnelige oppgulpet om fæl mor og snill far. SKjerpings!

[Gjest Madam Felle]

Felles omsorg passer ikke for alle som du sier. Men jeg er tvilsom til at det er vi som foreldeldre som skal frata dem en slik mulighet. Jeg er også skeptisk til de konfliktene som oppstår i etterkant der en av foreldrene blir fratatt retten til å følge opp barnet på lik linje med bostedsforelder. Og jeg er skeptisk til at de foreldre som krever eneomsorg ikke ser sin egen begrensning og innser at både barn og foreldre i mange tilfeller fil få en bedre hverdag mht fritid, overskudd, økonomi, etc, etc.

For mange barn vil det være snakk om en begrenset tidsperiode hvor det praktiseres felles omsorg. Dette burde vært sett på som en prøveperiode og en naturlig del av de mulighetene et barn bør ha ved samlivsbrudd.

Samlivsbrudd er ikke enkelt for noen parter. Aller minst barna. Men en løsning som påtvinger barn og forelder begrenset samvær er værre enn noe annet som utgangspunkt. Det savnet barn sitter igjen med den dagen den ene forelderen flytter og etterlater barnet kan ikke beskrives som "myk overgang". Savnet gir slik jeg ser det langt større komplikasjoner for mange barn, enn ønske om stillhet og ro. Å sitte ved middagsbordet å se på den tomme plassen som for en uke siden tilhørte mor eller far gir langt sterkere reaksjoner enn noe annet. For uavhengig av foreldrenes uenighet er barna fortsatt glad i den forelderen som flytter ut. Det må de fortsatt få lov til å være med de rettigheter dette bør innebære.

Å si at barn kan få andre muligheter senere er totalt urealistisk om bostedsforelder motsetter seg det. Dette er noe 99% av den norske befolkningen kjenner til. De foreldre som velger felles omsorg velger en slik løsning i utgangspunktet. Jeg antar at det er snakk om promiller som velger det i etterkant fordi bostedsforelder vet at hun (evt han) har loven på sin side og kan nekte barnet en slik løsning.

Den som klarer å få omsorgen ved første bruddfase vil i ettertid kunne trenere barnas behov for samvær til barnet blir nesten voksen. Det er mye enklere for alle parter å gå bort fra felles omsorg etter å ha praktisert en slik løsning en stund.

I en annen tråd refereres det til "Aldri ride ranke og vuggesang". Denne teksten er like aktuell i dag som noen gang tidligere, - men sett fra et annet ståsted. Tidligere ble det sett på som "naturlig" at fedre ikke tok ansvar hjemme. Nå blir det sett på som "naturlig" å ikke tillate menn å ta ansvar hjemme.

Dessuten er det i barnets første år at de skaper relasjoner til begge foreldrene. Å frata barn en slik mulighet til relasjonsoppbygging er langt værre enn noe annet. Om det ikke er noen relasjon tilstede vil barn aldri få en reell mulighet til å velge selv.

Men la barna fortsatt få mulighet til like mye samvær med foreldrene i utgangspunktet, og la barna beholde den tryggheten det er ved å ikke miste noen i denne kritiske fasen. 70.000 barn savner sin samværsforelder. Dette er tall vi ikke kan overse og tilsier at vi ikke kan fortsette i den stil vi har gjort.

←

Hvor mye samvær har du med barna på natten? Hvorfor må barnet sove like mye hos begge foreldrene? Tenker du da barnets beste, eller er det slik at foreldrene skal ha barnet like mye koste hva det koste vil?

Man kan ah like mye samvær med begge foreldrene, selv om barnet ikke sover like mye hos begge. Bor man i nærheten av hverandre, kan samværsforeldren hente barnet etter jobb, og ha det til det skal legge seg. Barnet må ikke for alt i verden sove like mye hos begge, for å bygge en god relasjon til begge foreldrene. Det kan en fint gjøre, om en prioriterer barnet når det er våkent.

Det er opp til de voksne å få dette til å fungere, og det bør en kunne klare for å gi barna en mest mulig myk overgang.

Du er av og til litt for firkantet, selv om jeg forstår hvorfor du sier det du sier. Du er redd for at mor skal overkjøre far, og der barnet mister samvær med far. Men om far kan ha samvær med barnet ofte, så bygger de opp et forhold da også. En må ikke dele 50/50 for at det skal bli det beste for barnet.

Og jeg sier igjen, jeg lurer på hvordan de voksne ville likt det, om de måtte flyttet annen hver uke. Kanskje de bør tenke på det, og da prøve å løse samværet på best mulig måte, sånn at barna slipper å måtte fly mellom to hjem annen hver uke.

[Far til 2]

Punkt 1: det er helt riktig, de er ikke nødvendigvis likeverdige. OM barna MÅ velge mellom en mor og en far er jeg overbevist om at i de fleste tilfeller er MOR den beste omsorgspersonen, spesielt når det er snakk om mindre barn. SÅnn er det bare. Det er rart hvordan menn tviholder på kjønnsrollemønsteret når det gjelder å vurdere sin egen evne til praktiske ting som dekkskift og rørleggerarbeid OG til å være den beste omsorgspersonen - enkelte menn mener altså at far er suveren på ALLE områder. Dessverre er du også av den oppfatning, og derfor er det vanskelig å ta deg seriøst.

←

Slike påstander er ren kjønnsdiskriminering og viser hvordan en del kvinner tviholder på et apertheidregime når det gjelder barns rett til samvær/omsorg fra begge foreldrene.

Jeg har enda til gode å lese en rapport dom dokumenterer den påstanden (riktignok finnes det èn lege i Norge som støtter deg, men han har fått høylytte protester fra legeforeningen).

Punkt 2: En av personene (mor) blir vinner og de resterende personene (far og barn) blir tapere. Jeg  ER så lei av dette evinnelige oppgulpet om fæl mor og snill far. SKjerpings!

←

Jeg sier IKKE at mor er fæl og far er snill. Jeg har gjenntatte ganger sagt at begge kjønn kan utøve samme maktmisbruk i det øyeblikk de blir bostedsforelder. Om du ikke har lest tidligere innlegg fra meg i andre tråder kan jeg gi deg linker om du ønsker det.

Men det stemmer at det nesten altid blir èn vinner og flere tapere, der begge foreldrene er egnet og ønsker å ta del i omsorgen. Dette fordi myndighetene ikke akespterer likeverd mellom foreldrene. Loven motarbeider også de barn som ønsker en annen ordning en eneomsorg om foreldrene er uenig.

Med et lovverk som oppmuntrer til konflikt slik det gjør i dag, vil vi desverre oppleve at mange barn mister kontakten med sin andre forelder. Vi vet med de undersøkelser som er gjort at det er større sansynlighet for dårligere skoleresultater og psykiske problemer i situasjoner der barn får begrenset samvær med sin andre forelder. Å støtte et lovverk som er til de grader barnefiendtlig kan jeg ikke forstå at noen med et minimum av objektivitet kan gjøre.

Felles omsorg som utgangspunkt betyr IKKE at dette skal velges ved enhver anledning, men tilsier at flertallet som oftest vil få en sentral posisjon når avgjørelsen blir tatt. Felles omsorg passer IKKE alle menesker, men vil bli en rettledning for både kvinner og menn, samtidig som det gir barn en sjanse til å være sammen med begge foreldrene.

[Gjest regine]

Ved et samlivsbrudd så ER omsorgen for barna felles. Dette er utgangspunktet som man så skal "forhandle" ut fra.

den situajsonen som trådstarter skisserer, at begge foreldrene vil "ha" barna er jo nettopp noe begge "har rett til" nettopp FORDI omsorgen er felles. Det er ikke slik at en har større rett på barna enn den andre.

[brumma*]

Ved et samlivsbrudd så ER omsorgen for barna felles. Dette er utgangspunktet som man så skal "forhandle" ut fra.

den situajsonen som trådstarter skisserer, at begge foreldrene vil "ha" barna er jo nettopp noe begge "har rett til" nettopp FORDI omsorgen er felles. Det er ikke slik at en har større rett på barna enn den andre.

←

Nei, den ene foreldren har ikke nødvendigvis større rett på barna enn den andre, men det må jo allikevel avgjøres hvem barnet skal bo fast hos (evt avtale delt bosted, men det virker jo som de ikke er enige om det...).

Retten kan ikke bestemme delt bosted mot den andres vilje, så da må det jo bli far eller mor som får hovedomsorgen.

Edit: Momenter retten vurderer er bl.a barnets tilknytning til foreldrene, miljøskifte (altså om barnet må flytte fra hjemmet/skolen/barnehagen/vennene osv), hensynet til mest mulig foreldrekontakt (hvem som vil gjøre samværet enklest og best mulig), hvem som kan gi det mest stabile hjemmet, om søsken må splittes, personlige egenskaper hos foreldre/barn, barnets mening osv, osv...

Endret 4. september 2006 av brumma*

[Far til 2]

Ved et samlivsbrudd så ER omsorgen for barna felles. Dette er utgangspunktet som man så skal "forhandle" ut fra.

den situajsonen som trådstarter skisserer, at begge foreldrene vil "ha" barna er jo nettopp noe begge "har rett til" nettopp FORDI omsorgen er felles. Det er ikke slik at en har større rett på barna enn den andre.

←

Om en leser lovteksten er det riktig at den ene forelderen ikke "har større rett på barna enn den andre". Men teori og praksis er 2 forskjellige ting. Derfor har politikerene laget et lovverk som bl.a. tilsier at kvinner SKAL inn i styret i børsnoterte selskap selv om de ikke er kvalifisert. Jeg snakker om at fedre bør ha en omsorgsrolle oftere OM DE ER KVALIFISERT. Dagens praksis er både kjønnsdiskriminerende og barnefiendtlig. Men om vi ser på praksis tilsier dagens løsning at 90% av av fedrene ikke er kvalifisert til daglig omsorg. Er du enig i at fedre er så dårlige ?

Uansett hva du svarer er jeg mest opptatt av hvilke rettigheter vi gir barn som opplever samlivsbrudd. Barneloven FRATAR barn rett til omsorg fra begge foreldrene.

§ 36 sier bl.a.:

Er foreldra usamde om kven av dei barnet skal bu hos fast, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei.

Om barn ønsker nær kontakt med begge foreldrene, sier loven med andre ord at det er forbudt med felles omsorg såfremt en av foreldrene ønsker omsorgen alene.

Hva slags "Barnelov" er det egentlig som ivaretar barns behov når denne barneloven fratar barnet noe som burde vært en selvfølge. Om begge foreldrene er egnet, og barnet ønsker felles omsorg bør barnets ønske veie tyngst mener jeg.

Og hva med de titusner av barn som mister kontakten med en forelder de er glad i fordi den ene forelderen flytter så langt at samvær på regulær basis blir umulig ? Er det virkelig "barnets beste" å frata barn omsorg på en slik måte ?

Og hvor ligger de demokratiske spillereglene om både barn og den andre forelderens ønsker om omsorg, når dette kan overkjøres av en forelder som ønsker omsorgen alene (uten å ta hensyn til barnet) ? Er det virkelig "barnets beste" å lære det at barn og foreldre (flertallet) ikke har noe å si mht omsorgsløsning.

Og hvorfor er det barnevennlig å lage en barnelov som nødvendigvis må skape konflikt ? Det snakkes om lavere konfliktnivå med store bokstaver hos enkelte politikere. Likevel oppmuntrer de samme politikerene til full krig mellom foreldrene ettersom foreldrene ikke kan tillates å bli sett på som likeverdige.

Og hvorfor skal et barns ønske om endring av bosituasjon være så vanskelig å oppnå ? Om barn og/eller den andre forelderen ønsker at begge foreldrene skal ta sin del av ansvaret under oppveksten, er det umulig å få dette til i praksis.

Praksis tilsier at far er uønsket som omsorgsperson, tiltross for at mange barn ønsker mer kontakt. Dette er dessverre en holdning altfor mange fedre har adoptert. Resultatet er katastrofalt mht skole, psykisk helse, og en rekke andre punkter. Det er ikke uten grunn at stadig flere mister respekten for politikere som totalt overser barna som utsettes for dette horrible lovverket.

[Far til 2]

Hvor mye samvær har du med barna på natten? Hvorfor må barnet sove like mye hos begge foreldrene? Tenker du da barnets beste, eller er det slik at foreldrene skal ha barnet like mye koste hva det koste vil?

←

Jeg sier ikke at barn MÅ sove like mye hos begge foreldre. Jeg sier derimot at vi ikke kan frata dem en slik rett (noe vi gjør med dagens lovverk).

Så godt som ALLE !! barn sover bedre/tryggere når de vet at mamma eller pappa sitter i rommet ved siden av. Om mamma eller pappa så godt som aldri er tilstede når de legger seg, våkner, spiser, etc, etc vil de naturligvis føle et savn. Sånn ville ihvertfall jeg følt det, og ihht St.meld.29 2002-2003 er det 70.000 barn som føler tilsvarende savn.

Man kan ah like mye samvær med begge foreldrene, selv om barnet ikke sover like mye hos begge. Bor man i nærheten av hverandre, kan samværsforeldren hente barnet etter jobb, og ha det til det skal legge seg. Barnet må ikke for alt i verden sove like mye hos begge, for å bygge en god relasjon til begge foreldrene. Det kan en fint gjøre, om en prioriterer barnet når det er våkent.

←

Til en viss grad kan foreldrene kompensere for manglende overnatting. Det gjorde jeg i 5 år ved at barna kom hjem til meg etter skolen og var dr til middag. Deretter dro de tilbake til meg. Det var imidlertid en periode dette ikke skjedde fordi bostedsforelder nektet å gi barna ukepenger om de dro bort til meg på fritiden.

Det er opp til de voksne å få dette til å fungere, og det bør en kunne klare for å gi barna en mest mulig myk overgang.

Du er av og til litt for firkantet, selv om jeg forstår hvorfor du sier det du sier. Du er redd for at mor skal overkjøre far, og der barnet mister samvær med far. Men om far kan ha samvær med barnet ofte, så bygger de opp et forhold da også. En må ikke dele 50/50 for at det skal bli det beste for barnet.

←

Det er utvilsomt foreldrenes ansvar å få barnas behov for samvær/omsorg dekket. Men ettersom vi alle vet at samværstrenering skjer til stadighet synes jeg det er merkelig at myndighetene fortsatt lar foreldre fortsette slik vi vet de gjør.

Vi vet altså at Barneloven gir foreldre rett til å frata barn samvær vha finurlige måter å ordlegge seg på. Dette er noe foreldre utnytter i en konfliktfyllt situasjon. Myndighetene må snarest mulig lage et lovverk som ivaretar barna fremfor foreldrenes ønske om konflikt, og uakseptable straffemetoder for evt tidligere grums i forbindelse med samlivet.

Og jeg sier igjen, jeg lurer på hvordan de voksne ville likt det, om de måtte flyttet annen hver uke. Kanskje de bør tenke på det, og da prøve å løse samværet på best mulig måte, sånn at barna slipper å måtte fly mellom to hjem annen hver uke.

←

Men skal vi akseptere at en av foreldrene skal nekte barn felles omsorg ? Da jeg var 15-16 år kunne jeg gjerne ha flyttet frem og tilbake bare jeg fikk være sammen med kjæresten. Barn har et enda større avhengihetsforhold til sine foreldre. Å nekte dem felles omsorg fordi du eller jeg ikke ønsket det av praktiske årsaker blir totalt feil fokus. Om avstanden mellom foreldrenes bosted er kort vil mange barn foretrekke en slik løsning. Det gjorde ihvertfall min søster og jeg, og barndomsvenner ønsket samme løsning og praktiserer derfor felles omsorg idag.

Stadig flere av naboene våre gjør det samme. det betyr ikke at barn MÅ praktisere felles omsorg. Men de skal ha en slik mulighet og på den måten bygge relasjoner til begge foreldrene.

[Gjest Gjest]

Hvor mye samvær har du med barna på natten? Hvorfor må barnet sove like mye hos begge foreldrene? Tenker du da barnets beste, eller er det slik at foreldrene skal ha barnet like mye koste hva det koste vil?

Man kan ah like mye samvær med begge foreldrene, selv om barnet ikke sover like mye hos begge. Bor man i nærheten av hverandre, kan samværsforeldren hente barnet etter jobb, og ha det til det skal legge seg. Barnet må ikke for alt i verden sove like mye hos begge, for å bygge en god relasjon til begge foreldrene. Det kan en fint gjøre, om en prioriterer barnet når det er våkent.

Det er opp til de voksne å få dette til å fungere, og det bør en kunne klare for å gi barna en mest mulig myk overgang.

Du er av og til litt for firkantet, selv om jeg forstår hvorfor du sier det du sier. Du er redd for at mor skal overkjøre far, og der barnet mister samvær med far. Men om far kan ha samvær med barnet ofte, så bygger de opp et forhold da også. En må ikke dele 50/50 for at det skal bli det beste for barnet.

Og jeg sier igjen, jeg lurer på hvordan de voksne ville likt det, om de måtte flyttet annen hver uke. Kanskje de bør tenke på det, og da prøve å løse samværet på best mulig måte, sånn at barna slipper å måtte fly mellom to hjem annen hver uke.

←

Jeg er så enig så enig!

Hvem ville vel likt å flytte sånn hver uke?

Min beste venninne har fortalt om frustrasjoenen ved å måtte "bo i bag".

Hun hadde det så vondt, så vondt fordi hun ikke klarte å si til foreldrene at hun var sliten og lei av at det aldri ble ro i livet hennes.

Hun klarte ikke å velge.

Tilslutt ble de oppmerksomme på at den lille jenta ikke hadde det bra.

Som de voksne ansvarsfulle menneskene de var klarte de å se forbi sine egne behov og heller la henne bo ett sted, men ha muligheten til å møte begge hver dag.

Jeg mener helt seriøst at nå må folk slutte å rope over seg om "rett til" ungene og "rett til delt omsorg"!!!!

Det er ikke dere voksne dette handler om.Det handler om å være raus, bite i seg smerten over å ikke få ha barnet hos seg hver dag og heller bestrebe seg på å gi barnet alt det trenger av nærhet og trygghet.

Om du så må kjøre hjem til pappa`n eller mamma`n hver dag for å gjøre lekser med poden...SÅ GJØR DET DA!!!

Ungene har ikke valgt to foreldre som ikke klarer å holde ut med hverandre.

De har ikke valgt å bli offer for egoistisk kjærlighet!

Guapa

[Gjest Gjest]

     

Jeg er så enig så enig!

Hvem ville vel likt å flytte sånn hver uke?

Min beste venninne har fortalt om frustrasjoenen ved å måtte "bo i bag".

Hun hadde det så vondt, så vondt fordi hun ikke klarte å si til foreldrene at hun var sliten og lei av at det aldri ble ro i livet hennes.

Hun klarte ikke å velge.

Tilslutt ble de oppmerksomme på at den lille jenta ikke hadde det bra.

Som de voksne ansvarsfulle menneskene de var klarte de å se forbi sine egne behov og heller la henne bo ett sted, men ha muligheten til å møte begge hver dag.

Jeg mener helt seriøst at nå må folk slutte å rope over seg om "rett til" ungene og "rett til delt omsorg"!!!!

Det er ikke dere voksne dette handler om.Det handler om å være raus, bite i seg smerten over å ikke få ha barnet hos seg hver dag og heller bestrebe seg på å gi barnet alt det trenger av nærhet og trygghet.

Om du så må kjøre hjem til pappa`n eller mamma`n hver dag for å gjøre lekser med poden...SÅ GJØR DET DA!!!

Ungene har ikke valgt to foreldre som ikke klarer å holde ut med hverandre.

De har ikke valgt å bli offer for egoistisk kjærlighet!

Guapa

←

Jeg er forsåvidt enig i alt du skriver. Når barna er små er det nok enklere å bo på to forskjellige steder, men etterhvert er det nok en del unger som vil foretrekke et fast bosted - men kanskje ikke alle. Det blir veldig individuelt.

Når det er sagt så lurer jeg på hvor mange mødre som vil gi fra seg den daglige omsorgen for sine barn?

Om du som far innser at mor aldri vil gi fra seg omsorgen uten innbitt kamp - og at barna har det best ved å bo ett sted uten å oppleve en opprivende kamp mellom foreldrene - hva gjør du da?

Er nok redd realiteten er slik for en god del fedre - og om man virkelig er glad i barna sine vil man nok la dem bo hos mor og ta det samværet man kan.

Bli litt oppgitt over kvinner som etterlyser mer "kamp" fra fedres side. Denne typen "oppgjør" har i realiteten bare ett offer - og det er barna.

[La Guapa]

Jeg er forsåvidt enig i alt du skriver. Når barna er små er det nok enklere å bo på to forskjellige steder, men etterhvert er det nok en del unger som vil foretrekke et fast bosted - men kanskje ikke alle. Det blir veldig individuelt.

Når det er sagt så lurer jeg på hvor mange mødre som vil gi fra seg den daglige omsorgen for sine barn?

Om du som far innser at mor aldri vil gi fra seg omsorgen uten innbitt kamp - og at barna har det best ved å bo ett sted uten å oppleve en opprivende kamp mellom foreldrene - hva gjør du da?

Er nok redd realiteten er slik for en god del fedre - og om man virkelig er glad i barna sine vil man nok la dem bo hos mor og ta det samværet man kan.

Bli litt oppgitt over kvinner som etterlyser mer "kamp" fra fedres side. Denne typen "oppgjør" har i realiteten bare ett offer - og det er barna.

←

Klart det er mange mødre som ikke ville det....

Jeg elsker vår lille datter på to så høyt at jeg tenker at jeg slutter å puste om det går for lang tid til jeg får se henne.

Jeg hadde direkte lidd om jeg ikke hadde sett henne på en hel uke.

Klarer ikke mere enn en overnatting borte ennå, jeg...før jeg savner henne sånn at jeg blir på sippern når jeg henter henne.

Men hadde det gått til skilsmisse mellom faren hennes og jeg måtte jeg husket den kjærligheten jeg har til henne.

Prøvd å bite i meg smerten og husket at sånn ville det være for faren hennes også.

Delt 50/50 ville ikke være et alternativ.

Det å la henne bli et offer for mitt savn og kjærlighet til henne blir jo helt feil.

Hvis far sto steilt på 50/50 eller full omsorg til ham måtte jeg latt ham få full omsorg...men med rett til å se henne hver dag....

Jeg gråter nesten nå bare jeg tenker på det...men det er morskjærlighet i mine øyne....å sette sine behov til side og tenke på barnet først.

Håper det aldri skjer.....

Men vi har diskutert dette mye fordi han har en datter som kommer annenhver helg.

Jeg synes han har vist seg stor ved å tenke på datterens beste.

Hun må aldri farte mellom foreldrene på julaften osv....fordi det er utrolig stressende.

Han savner henne og er lei seg annenhver jul, men sånn er det for moren også.

Jeg synes de har valgt å tenke på datteren fremfor sine egne behov.

La Guapa

[Far til 2]

La meg få presisere hva jeg mener enda en gang.

a) Felles omsorg bør være UTGANGSPUNKTET ved ethvert samlivsbrudd fordi det gir barn en reell mulighet til samvær med begge foreldrene i motsetning til i dag.

b) Felles omsorg er med andre ord ikke pålagt og det er sansynlig at mange foreldre (og barn ?) vil velge en annen løsning (flertallet bestemmer som i enhver annen demokratisk avgjørelse)

c) I de tilfeller der mor eller far mener at den andre forelderen er uegnet til omsorg vil det fortsatt være mulighet til å definere eneomsorg om dette kan dokumeneteres som "barnets beste".

d) Om samværsforelder tidligere har følt seg uønsket som omsorgsforelder og kansje flyttet langt bort, vil denne samværsforelderen med det nye opplegget føle seg langt mer ønsket som en person som skal delta i barnets oppvekst.

e) "Aleneforelder" vil få mer overskudd pga mer personlig fritid, bedre mulighet til karriere/utdannelse, bedre økonomi, og ofte større fokus på barnet når samvær foregår.

f) Barn vil ikke bli fratatt muligheten til å bli kjent med "samværsforelder" slik de i dag kan bli fratatt denne muligheten. Barnet vil føle større trygghet og fortsatt nyte godt av begge foreldrenes styrker, noe som kan ha possitiv invirkning på psyke og skoleresultater.

g) Det blir mindre konflikt mellom foreldrene, noe som sansynligvis vil kunne gi barn en possitiv opplevelse.

h) Det blir mye enklere å praktisere felles omsorg i ettertid om dette er noe barnet ønsker.

i) Det er enkelt å endre fra "felles omsorg" til eneomsorg fordi flertallet bestemmer utifra demokratiske prinsipper.

h) Det er hele tiden barnets beste som blir fokus, i motsetning til dagens løsning hvor en av foreldrene SYNES (ut å kunne dokumentere årsaken) at den andre forelderen ikke bør ha omsorg fra den andre forelderen uten å ta hensyn til barnets ønsker og behov).