Hva gjør du

[Gjest i.i.]

Snakker du med henne om det, snakker du med de andre venninene dine om det, gir du henne the silent treatment, eller hva? Hvordan løser du uenigheter med henne?

[:-) anna]

Det spørs hva som er grunnen til frustrasjonen.

Jeg er ikke flink til å ta konfrontasjoner. Synes det er forferdelig ubehagelig å ta opp ting, selv når jeg vet jeg burde gjøre det. Jeg prøver å bli flinkere til å ta ting der og da istedet for å gå og gnage på det. Jeg synes ofte at uenigheter blir dratt ut av proposjoner om de skal "tas opp" ved en senere anledning.

Men ofte synes jeg faktisk det er best å bare la ting fare. Om man er tett på hverandre en periode så kan man utvikle litt "gnagsår". Da er det beste botemiddelet er å ta en liten pause fra hverandre, og det synes jeg det er best å gjøre litt diskret. Jeg ser ingen grunn til å fortelle en venninne at jeg synes hun er irriterende og provoserende, om det hele er en der og da følelse som kan handle like mye om mine "gnagsår", som om hennes væremåte.

Men om det gjelder noe mer alvorlig. At venninnen din har gjort noe som har tråkket solid over dine grenser f.eks. Så bør du jo ta det opp med henne.

(Og ja, jeg kan nok finne på å snakke med andre venninner om det underveis. Spesielt om det er snakk om "gnagsår". Det er jo godt å få lufta ut litt. Men da passer jeg på å snakke med noen som ikke kjenner henne. Evt. en "bestevenninne" som ser hele bildet og skjønner at det er snakk om utlufting.)

Endret 4. september 2006 av :-) anna

[Gjest *Snart medlem*]

Jeg har aldri hatt grunn til å være sint på venninnene mine i voksen alder. Men hvis jeg hadde hatt en uoverenstemmelse, ville jeg tatt det opp med vedkommende og forsøkt å få det ut av verden.

Men hvis mer fjerne venninner har tråkket over streken, pleier jeg bare å forsøke å ha mindre kontakt med dem.

[Gjest Chrizzy]

Jeg tar meg en pause, til jeg er sikker på hva jeg egentlig mener. Som oftest går det bare over, eller jeg kommer frem til en ny måte å forholde meg til mennesket på. Det lønner seg ikke med konfrontasjoner når man er sint (som oftest). Om jeg venter til sinnet/frustrasjonen har gått over, så kan det være så lett som ingenting å enten glemme det, eller ta det opp å flire av det. For man er jo glad i de man er glad i uansett

[Gjest Gjest]

For å være helt ærlg, så snakker jeg med andre venninner om det... Veldig ofte. Som oftest hjelper det, prøver å snakke om venninner med respekt, og oftest klarer andre venninner å se det fra den andres side, og da går det seg til.

[Gjest Gjest_Frk Åberg_*]

Det kommer veldig an på hvem det er - hvor nære venninner vi er. Men så er det jo også sånn at det gjerne er de nære venninene jeg blir ordentlig irritert på. Jeg prøver å si fra hvis jeg er sur for noe. Liker ikke å gå rundt og murre på ting, i tillegg til at jeg gjerne vil at andre skal si fra til meg om de er irritert for noe.

Men det kommer også litt an på hva det er. Hvis det er en konkret ting jeg er irritert for, og som de faktisk kan gjøre noe med, så sier jeg oftest fra. Hvis det er noe mer grunnleggende som kanskje ligger mer til personligheten deres, sier jeg ikke nødvendigvis fra. Det kan være veldig sårende å høre, i tillegg til at det kanskje ikke er så lett å gjøre noe med. Dessuten kan det jo være noe med meg, at det er mitt problem at jeg irriterer meg, og at det ikke nødvendigvis er noe galt hun gjør.

Kjente en som følte det som sin livsoppgave å fortelle alle om deres dårlige sider, fordi de "fortjente å få vite sannheten". Det var ganske slitsomt. Hvem hadde gjort henne til dommer over riktig og gal oppførsel?

Men på det jevne syns jeg man burde være flinkere til å si fra. Men da må man selvfølgelig tåle kritikk selv også. Ikke at jeg mener at man skal gå rundt og kritisere hverandre hele tiden, altså.

[Gjest gjest1]

Som regel så biter jeg det i meg - irritasjonen går fort over allikevel. Det gjør nok venninnene mine overfor meg også - for vi kommer aldri til noen konfrontasjon.

Men en venninne har skuffet meg så til de grader at jeg har kuttet henne helt ut. Kommer aldri - så lenge jeg lever - til å snakke med henne mer.

[pusla]

Jeg tar meg en pause, til jeg er sikker på hva jeg egentlig mener. Som oftest går det bare over, eller jeg kommer frem til en ny måte å forholde meg til mennesket på. Det lønner seg ikke med konfrontasjoner når man er sint (som oftest). Om jeg venter til sinnet/frustrasjonen har gått over, så kan det være så lett som ingenting å enten glemme det, eller ta det opp å flire av det. For man er jo glad i de man er glad i uansett 

←

Som jeg skulle sagt det selv

[Gjest Gjest1]

Er jeg dritforbanna tar jeg det opp. Men de siste årene har det vært mindre og mindre sure miner egentlig, vi vet jo hvordan den andre venninnene er, alle har sine rare meninger og særheter.

Noen er det vanskeligere å ta opp ting med enn andre, da er det lettere å slarve litt om det og la det gli over