Utrolig lei..

[Gjest Gjest]

Vet ikke engang hvor jeg skal begynne jeg.

Saken er vel at jeg rett og slett er drittlei, og har vært det en stund.

Men det er så vanskelig å sette fingeren på akkurat hva jeg er lei av!

Og ikke minst på hva jeg kan gjøre for å forandre på det.

Jeg er 25 år og føler at livet mitt har gått i stampe. Ingenting har blitt som jeg hadde trodd, og jeg føler jeg blir sittende og lure mer på hvor jeg kunne ha vært, enn å gjøre en innsats for å bedre ting.

Når jeg ser tilbake kan jeg ikke sette fingeren på noe spesielt forferdelig jeg har opplevd, jeg har vel hatt en bedre liv enn mange andre.

Når jeg møtte samboeren min trodde jeg at jeg hadde kommet "hjem". Jeg har vært i tilnærmet lykkerus de siste årene, men nå føler jeg at det har stoppet helt opp. Jeg klarer ikke å glede meg over noenting lenger, og jeg begynner å se bare det negative i ting. Med å se det negative mener jeg at småting (og noen større ting) blir så altoverskyggende at jeg bare har lyst til å stikke av, og begynne et nytt og flott liv et annet sted.

Jeg er misfornøyd med jobben min, trives ikke, men har heller ingen andre jobber jeg kan tenke meg å søke på. Jeg vil ikke studere mer, men jeg vil gjøre noe helt annet.

Både jeg og samboeren min har litt gjeld, og med dårlig betalte jobber i tillegg sliter vi med økonomien. Vi har aldri råd til noe, og dette sliter også på meg.

Jeg ser flere og flere feil med samboeren min, men jeg klarer likevel ikke å se for meg et liv uten han.

Jeg har en stund ønsket meg barn, men siden vi ikke kan få på naturlige måten, og ikke har penger til prøverør blir det ikke noe av det heller. Dessuten vil jeg ikke sette barn til verden når situasjonen er som nå.

Jeg tror jeg kunne tenkt meg å flytte et annet sted, men finner ikke noe sted jeg kan tenke meg å bo heller.

Jeg tror rett og slett jeg begynner å bli apatisk, likegyldig og deprimert. For et års tid siden gikk jeg en stund til psykolog, men sluttet da jeg ikke hadde noe utbytte av det. Har heller ikke lyst til å begynne i terapi igjen.

Problemet mitt grunner vel egentlig i at dette ikke er sånn jeg hadde sett for meg livet som 25-åring, men jeg aner virkelig ikke hverken hva jeg hadde sett for meg, eller hva jeg kan gjøre for å bedre situasjonen.

Jeg blir bare sittende å lure på hvordan ting kunne vært "hvis ikke" sånn og slik.

Godt mulig jeg høres ut som en sytende drittunge, men det er derfor jeg liker meg så godt her inne, det er jo faktisk lov å være det av og til.

Og hvem vet, kanskje noen her har hatt det på samme måte, og har noen tips til hvordan jeg kan forandre på ting?

Takk for at du leste.

[tattoopia]

synes det høres ut som at du sliter med depressjon. hva med å ta kontakt med legen din å høre hva han kan gjøre for å hjelpe deg.

vet hvordan det er å slite

[Gjest ts]

Takk for svar.

Ja, ikke umulig jeg er litt deprimert, men føler egentlig at jeg er er mer tafatt, sutrete og tiltaksløs. Hadde jeg bare sett muligheter til å forandre ting hadde jeg nok gjort det, men føles som om eneste muligheten er å bryte helt opp, og begynne alt på nytt, et annet sted...

Og det hverken tør eller virkelig vil jeg. Men får vel gå til legen etterhvert, hvis ting ikke bedrer seg om en stund.

[Gjest Gjest]

Les stillingsannonser, og finn deg ny jobb..Selv om du sier der er ingen andre jobber du kunne tenke deg akkurat nå, så kan det jo være at du plutselig får en aha-følelse når du leser stillingsannonser.

Eller finn deg en hobby du liker, noe du kan glede deg over i hverdagen?

[Gjest ts]

Les stillingsannonser, og finn deg ny jobb..Selv om du sier der er ingen andre jobber du kunne tenke deg akkurat nå, så kan det jo være at du plutselig får en aha-følelse når du leser stillingsannonser.

Eller finn deg en hobby du liker, noe du kan glede deg over i hverdagen?

←

Takk for svar gjest! Har lest både stillingsannonser og boligannonser (for både her og andre steder) i MANGE mnd nå, men finner ingenting som intresserer meg. Tror det er der problemet kanskje ligger, at alt virker uintressant...

[Gjest splæsj]

Høres ut som du er i tjueårskrisen.

[Gjest ts]

Høres ut som du er i tjueårskrisen.

←

????? :klø:

Kan du forklare litt nærmere?

[Gjest splæsj]

Jo, jeg har bare lest litt om det, har ikke vært skrevet så mye om det. Men jeg tror det er ganske utbredt, flere av venninnene mine har opplevd det, har og opplevd det selv. I midten/slutten av tjueåra eller begynnelsen/midten av tredveåra er det ikke uvanlig med en depresjonsperide. Man har vært voksen i noen år, og etterhvert kommer en periode hvor man går i tankeboksen. De første aldringstegnene kommer kanskje, og man blir minnet på at man ikke er udødelig. Man analyserer seg selv og stiller spørsmål. Hvem er jeg, hva vil jeg? Man analyserer hvilke valg man har gjort tidligere i livet, og hva man skal gjøre fremover. Er jeg fornøyd med livet mitt? Hva kan jeg gjøre annerledes, Hvordan er jeg som peson? Liker jeg meg selv? Er dette forholdet det rette, osv.

En slags midtlivskrise light, om du vil.

Endret 4. september 2006 av Pax

[Gjest Gjesta]

Skjønner jo godt at økonomiske problemer sliter på da, lettere når man kan unne seg litt...

Ville kanskje begynt der, sett om det var noe å gjøre så en slapp å slite så innmari med å få endene til å møtes... (Mindre lån/husleie osv osv)

Snakk litt med kjæresten din, han synes sikkert heller ikke at det er så moro... Prøv å gjøre litt positive ting sammen, ikke bare hverdagsliv...

[Gjest gjesta]

Gjør noe med jobbsituasjonen din, tror mye kan bedre seg bare ved at man har noe man trives med å gjøre. Man er tross alt mange timer på jobb hver eneste dag,og om det føles nyttesløst, vil man ta med seg det hjem også.

Hør med aetat og sosialkontoret om nye muligheter. Ved noen kan få betalt utdannelse, om skolering, kanskje er det løsningen om dere sliter med økonomien. Det er dyrt å studere og dere må kanksje begge jobbe hardere en periode. men det er sikkert verdt det om du kommer ut med en jobb du liker og bedre lønn. Gjeld kan man få slettet under spesielle forhold, undersøk dette også. Psykolog kan være behjelpelig med å finne utdanning eller nye jobbmuligheter.

håper alt ordner seg for dere, at du kan få en hverdag du trives i til slutt.

[Gjest Gjest]

Jo, jeg har bare lest litt om det, har ikke vært skrevet så mye om det. Men jeg tror det er ganske utbredt, flere av venninnene mine har opplevd det, har og opplevd det selv. I midten/slutten av tjueåra eller begynnelsen/midten av tredveåra er det ikke uvanlig med  en depresjonsperide. Man har vært voksen i noen år, og etterhvert kommer en periode hvor man går i tankeboksen. De første aldringstegnene kommer kanskje, og man blir minnet på at man ikke er udødelig. Man analyserer seg selv og stiller spørsmål. Hvem er jeg, hva vil jeg? Man analyserer hvilke valg man har gjort tidligere i livet, og hva man skal gjøre fremover. Er jeg fornøyd med livet mitt? Hva kan jeg gjøre annerledes, Hvordan er jeg som peson? Liker jeg meg selv? Er dette forholdet det rette, osv.

En slags midtlivskrise light, om du vil.

←

Takk for oppklaring! Ja, akkurat sånn som du forklarer det føles..

[Gjest TS]

Noen som har vært igjennom noe av det samme og har noen råd for å komme seg ut av den onde sirkelen da?

[Gjest Gjest]

Nå må rett i koppen generasjonen våkne opp til realiteten! Livet er ikke en endeløs rekke av høydarer! 25 år og er ikke der du trodde du skulle være nå? Hvor trodde du du skulle være nå? I LaLa land liggende i en hengekøye med paraplydrink i hånden og x-antall tjenere som vartet deg opp fra morgen til kveld? Sign ut av msn, slå av mobilen og finn deg et rolig sted også kan du spørre deg selv hva det er som kan gjøre deg lykkelig uten å ta helt av. Glem alle inntrykk som har bombardert deg med kunstige svar på hva lykke er servert av reklamebransjen og slapcom TV. Verden er full av undere. Se deg rundt, ta det til deg og sjalt ut det som ikke for deg til å føle deg levende, også ser du om det har et reelt verdi eller om det er en illusjon!

[Gjest Gjest]

Kjære TS:

Jeg vet hvordan du føler deg, og jeg synes ikke du syter.

Det er mange som har det som deg - man har egentlig det man trenger; et sted å bo, en jobb, kjæreste osv. - men det er dette "mer" som man lengter så velidg etter - og, som du sikkert føler selv, dette "mer" dreier seg ikke om "tjenere og paraplydrinker og LaLa-land" - det er bare dtte "mer" som man føler er der et sted, men som man ikke klarer å få tak i. Som sagt, det er veldig mange som har det sånn... Jeg hadde det også sånn, men tok tak i det - rett og slett bare ba meg selv om å få tilgang til dette "mer".

Jeg låner en pc nå, så jeg er ikke innlogget. Men mitt nick er Nelle, og hvis du vil kan du registrere deg og sende meg en pm, så kan jeg fortelle deg litt om hva jeg gjorde for å endre på ting i mitt liv. Det kan jo tenkes at du også kunne ha nytte av det samme som meg.

Klem fra Nelle

[Gjest Gjest]

er det noen trøst at jeg er trettisju og drittlei? neppe. Men håper du benytter anledningen til å tenke igjennom alle diss tingene. Elsker du ham, eller vil du elske ham, eller elsker du noe og ikke ham. eller....hva er kjernen i det hele-tror det er der du må lete og prøve å finne svar.

Og kanskje du er klar for en psykolog-person som kan hjelpe deg å tenke over og gjennom tingene. Som ikke tar utgangspunkt i at du er syk eller at noe er galt, men at du kanskje er klar for å finne ut hva du vil og hvem du er og...

Lykke til !

[Odny]

Jeg hadde også en slags 25 års krise. Jeg har hatt mange slags kriser etter det også, men da jeg oppdaget hva som gjorde meg lykkelig, ble livet ganske mye bedre.

Jeg tok opp igjen de hobbyene jeg hadde da jeg var tenåring og det ble som en terapi for meg.

Jeg vil ikke gå inn i alle detaljer i fare for å bli gjenkjent. Og alt jeg skriver her på kg er ikke sant, bare delvis sant.

Jeg er ennå stadig vekk nede i kjelleren, men jeg kommer meg opp igjen fordi jeg vet jeg må.

Nå har jeg sittet i en time i telefonen, så jeg husker ikke helt hva debatten gikk ut på. Flaut, men sant.

Livet går i faser. Jeg har aldri hatt en eneste periode uten at det har dukket opp et problem eller flere, eller at jeg må hjelpe andre med deres problemer.

Men problemer er til for å løses (floksete)... men kanskje det er sant.