Til dere som ikke har kontakt med foreldrene deres

[Gjest Tweek]

Nå har det gått for langt!

Alt er min feil, og pappa sier jeg er syk i hodet, noe jeg absolutt ikke er (men derimot stemor)

Det har vært mye dritt frem og tilbake, og nå er det nok!

Jeg vil ikke ha noe med han/stemor å gjøre..

Nå er jeg lei, jeg har leilighet og alt jeg trenger, jeg vil ikke ha hans hjelp.

Jeg blir bare lei meg, og det er ikke greit.

Har jeg vært på besøk kan jeg være lei meg i dagevis etterpå (ikke sammenhengende da)

Så nå har jeg bestemt meg for å drite i, jeg vil være lykkelig, og jeg blir ikke det av å holde på sånn..

Mamma er ganske grei, men jeg er så utrolig forskjelllig fra alle i min familie..

Det er som jeg ikke passer inn.. men men..

Så til dere som ikke har kontakt med forelder (-e)

hvorfor skjedde det? og åssen takler dere det?

[Gjest Snuske]

Av diverse årsaker så hadde jeg i et par år absolutt null kontakt med mine foreldrer. Den eneste som hadde kontakt var min sønn. I et par år kjørte jeg han ut til dem, eller de leverte han tilbake, og all kommunikasjon gikk via min søster.

Etter disse "tause" åra, så begynte vi å prate litt igjen, men det har ikke vært den helt store 'familietonen', frem til for et par uker siden.

Inspirert av en jeg kjenner, så fant jeg ut at jeg ikke kunne ha det slik med min egen familie. Etter mange år med uenigheter og kjekling, er det greiest og hyggelig for alle parter å bare glemme og gå videre. Fortid er fortid, en får en aldri tilbake, men en kan være med å opprette nye 'minner', som en vil se tilbake på som noe positivt.

Uansett, jeg tok iallefall kontakt med min mor, der vi for første gang pratet sammen som 'mor & datter', mye ble sagt da, noe ble rippet opp i, men vi var også enige i om at vi alle hadde våre feil, og at det beste var å 'gå videre'.

(Når det er sagt, så skjønner jeg også at det ikke er alltid ting kan få det utfalle jeg fikk med min familie, det kommer jo mye ann på hva som ligger å murrer i fortiden. )

Ang hvordan jeg taklet dette, så gikk det vel litt opp og ned. Til tider så tenkte jeg ikke over det, andre tider så var savnet etter en familie sterkt.

Å kutte kontakten med ens foreldrer, blir neste som å fornekte en del av deg selv. Så før en går til det drastiske steget, kan det være greit å prøve å løse opp i 'flokene' ved å kommunisere med hverandre. Som oftest må en også svelge noen kameler selv også, men alt i alt så vet jeg at for min del så var det verdt det.

Ønsker deg iallefall lykke til, og håper du tenker igjennom det før du tar noen valg og standpunkt angående dette.

[Gjest Blondie65]

Jeg tror du vil oppdage etterhvert som du bor for deg selv at det er lettere å bære over med foreldrenes "særheter" når du ikke må se og oppleve dem hver dag.

[Gjest Tweek]

Nå har jeg bodd ute et halv år ca. men bodde hos kjæresten min, for jeg orket ikke bo hjemme, men det hadde bedret seg, helt til i det siste igjen..

Jeg har ikke lyst til å ha det sånn, mamma har snakker ikke med sin mor i det hele tatt, og jeg har ikke lyst til å ha det sånn, men jeg orker ikke mer..

Bare masse piss hele tiden..

Kan være "et pauseår" eller noe sånn. (mulig det var en veldig teit ide)

Men så lenge pappa er sammen med min stemor, har ikke jeg lyst til å ha noe med de å gjøre. Pappa har blitt en drittsekk, og jeg har alltid hørt min stemor baksnakke meg, go forteller hva min pappa skal gjøre..

Jeg er lei av det..

[Gjest Blondie65]

Dette er vanskelig - men det er av og til sånn med foreldre. Vi kan ikke velge dem - vi må bare leve med dem.

Jeg har lite kontakt med mine foreldre også, heldigvis og dessverre, hvis du skjønner hva jeg mener. Vi har glidd fra hverandre av forskjellige årsaker.

Men jeg har andre slektninger som tar over og fungerer som mine nærmeste og det er langt bedre for de og jeg har valgt å ha denne kontakten.

Det er sårt, men ikke umulig å leve med vanskelige foreldre. Ikke legg skylden på deg selv for at du ikke orker det - It takes two to tango ...

Jeg ønsker deg lykke til!

[Helen]

Jeg blir nesten litt redd når jeg hører om folk som ikke vil ha kontakt med foreldrene sin lenger.

Jeg skjønner godt at det kan være det beste enkelte ganger, men vær så snill tenk dere om.

Hva hvis foreldrene deres døde i den tiden dere ikke hadde kontakt med de??

Og dere aldri hadde fått skværet opp, aldri blitt venner igjen................

Dette skjedde med meg......

Det er mange år siden moren min døde, og da hadde jeg ikke snakket med henne på 3 år.

Jeg skal love dere at jeg har angret mange ganger, tenk vi fikk aldri sjansen til å bli venner igjen....

Det er nå 16 år siden, men enda har jeg det vondt pga alt det vi ikke fikk skværet opp i.

Samvittigheten min må jeg leve med hele livet.

Endret 4. september 2006 av m@msen

[TheHairyToothfairy]

.

Endret 9. oktober 2022 av TheHairyToothfairy

[Gjest gjest1]

Jeg ser ikke noe "galt" med at du tar en pause fra din far og stemor. Husker det andre laaange innlegget om stemor du kom med for en stund siden, og jeg forstår det helt.

Hadde selv en periode på ca 3 år hvor jeg ikke hadde noen som helst kontakt med min far.

Jeg kutta ut kontakten tvert, og for ca halvannet år siden tok vi opp kontakten igjen. Det er bedre nå, men kan fremdeles ikke ha altfor mye kontakt før jeg føler han skal ta kontrollen over meg og mitt igjen.

Jeg vil tro det kan være godt for deg å kutte ut kontakten en periode, for å få ting på avstand. Kanskje det kan gjøre godt for dere begge? Synd det skal måtte bli slik, men det virker jo som om du har prøvd å ordne det, men at det ikke går så bra?

men du kan jo ha en pauseperiode, og ta opp igjen kontakten etter en stund, ser ikke noe galt i det.

[Gjest Gjest]

Hos oss er det far som ikke vil ha kontakt med 2 av sine 3 døtre. Han har bare kontakt med den mellomste som ikke har barn. Han har vist sagt at han er villig til å ha kontakt med meg, men når han ikke vil være en del av mine barns liv (han bor lite i Norge) så får han egentlig ha det så godt. Jeg gikk til psykolog i 6 mnd pga han og moren min, moren min har jeg i dag veldig god kontakt med. Faren min har jeg ingen kontakt med. Jeg har tenkt mye på den sjansen det er for at han dør (han er 74) og jeg har forsonet meg med at han ikke skal være en del av mitt liv frem til det. Det er fryktelig trist, men så lenge han har valgt oss bort får jeg leve med

[Gjest LilSweetie]

Å ha en slags pause kan være en god idé - men da tror jeg det er mye bedre med kontakt på minimumsnivå enn null kontakt. At barnet ditt vil ha null kontakt vil for de fleste (alle?) være så vondt at det kan være mye vanskeligere å reparere igjen senere.

Jeg kjenner en som har null kontakt med moren sin, av svært alvorlige årsaker. Disse årsakene er så alvorlige at jeg tror det var riktig beslutning, men det er likevel veldig belastende både for henne og moren.

Kjenner også to stykker som har en periode med null kontakt med foreldrene av grunner som kan ligne på dine (så vidt jeg har skjønt). Foreldrene tar det så tungt som jeg nesten ikke ville trodd. Selv om de opptar kontakten ordentlig senere (noe alle de involverte tror, selv om de ikke snakker med hverandre om det), vil sårene være der for livet.

Det er enorm forskjell på null kontakt og veldig lite kontakt - i nesten alle tilfeller tror jeg det siste vil være det beste.

[Gjest datter]

Hos oss er det far som ikke vil ha kontakt med 2 av sine 3 døtre. Han har bare kontakt med den mellomste som ikke har barn. Han har vist sagt at han er villig til å ha kontakt med meg, men når han ikke vil være en del av mine barns liv (han bor lite i Norge) så får han egentlig ha det så godt. Jeg gikk til psykolog i 6 mnd pga han og moren min, moren min har jeg i dag veldig god kontakt med. Faren min har jeg ingen kontakt med. Jeg har tenkt mye på den sjansen det er for at han dør (han er 74) og jeg har forsonet meg med at han ikke skal være en del av mitt liv frem til det. Det er fryktelig trist, men så lenge han har valgt oss bort får jeg leve med

←

Har opplevd det samme med min mor. Hun har valgt bort kontakten med mine barn pga uoverenstemmelser hun har hatt med meg, og konsentrerer heller seg om yngste broren min og hans familie. Jeg er sliten og fryktelig skuffet over det hele, men har funnet ut at det er lettere uten kontakt for da blir det en avstand som er mindre smertefull enn kontakt som er lite givende med stadig kritikk og avvisninger ( som faktisk er veldig vondt).

Mamma tok et valg og jeg/barna mine ble offer for det. Vet ikke om det vil bli en endring noen gang, men har iallfall bestemt meg for at jeg ikke skal sitte igjen med tanker om at jeg kunnne gjort ditt og datt for at ting skulle bli bedre - jeg har gjort mitt uten resultat, og som andre har sagt her, det tar to til tango - men hun har rett og slett bestemt seg for at vi ikke er viktige i hennes liv. Eldstemann ring og spurte om hun ikke var glad i henne mer, og da bare spurte hun om det var noe mamma hadde kommet med - det var ingen forsikringer om at hun virkelig er glad i jenta mi eller noe annet.

Det er vondt, men det er vondere med konstant avvisning som sagt. Klart det er belastende med kontakltbrudd i en famile, men hva er valget i de tilfeller dette skjer? En kan ha kontakt men ikke komme overens i noe som helst. Jeg tror egentlig at jeg "mistet" min mor for lenge siden, og vet etter alt som har skjedd, at barna mine har mistet en bestemor itillegg - og for meg er det det som er det vondeste med det hele.