Jeg har det rett og slett jævl......

[Gjest Gjest]

Hvor skal jeg begynne....

Jo i januar kom min mann hjem med 3 brev, i det første sto det at han hadde vært utro. Ilang tid, når jeg var gravid og at hun nå var gravid. Der sto også at forholdet var over før dette kom fram.

I brev 2 sto alt om han følelser for meg - han elsket meg osv.

I brev 3 hadde han prøvd seg på "humor" at han kunne fungere som kjørehjelp, hushjelp og andre dustete ting.

Men la oss konsentrere oss om hva som faktisk sto i brev 1 og min reaksjon;

Jeg gråt som en gal, vi hadde på dette tidspunktet vært gift nesten i tre år og hadde 2 barn. Et på 2 1/2 år og en nyfødt på 2 1/2 mnd.

Jeg var sliten, syk og hadde lite selvtillitt.

Jeg ringte min far som er terapaut og ba han komme.

Han kom og var mer terapaut enn far, men understreket at MINE følelser var det han brydde seg om, men siden jeg ønsket svar fra en terapaut ga han oss det.

Han foreslo fam.vernkont. og hjelp til meg. Han foreslo også hjelp til min mann.(altså separate samtaler med en samlivsterapaut/psykolog)

Vi har gjort alt dette, vi har snakket om alt opp og fram og tilbake i mente. Jeg har enda ikke kastet han ut. Og grunnen er nok den at jeg ikke tør. Jeg tør ikke være alene, jeg tør ikke være alenemor, fa jeg mener at barn bir bedre rustet av to foreldre som bor sammen(Vær så snill ikke kome med at alenemødte klarer seg, jeg vet det! Men jeg mener at barn har det bedfe med 2)

Men hva er jeg? Jeg er et vrak som ikke klarer å sove om natta, jeg hater han og jeg elsker han. Men jeg finner ingen utvei.

Vi skal til 2. gangs mekling i september(må ha meklingsattest for å skilles) og jeg ønsker bare å gå videre i livet mitt uten han men jeg klarer det ikke. Jeg klarer ingen ting! Jeg hater meg selv og jeg hater han. Jeg elsker mine barn, men er redd jeg er dårlig mor for tiden.

HUFF JEG VET INGEN TING! HJELP MEG???????

Gi meg et råd, gi meg noe å leve for. Jeg er helt knust!

Før dette andre barnet blir en diskusjon: Hun er gift og hennes mann har tatt på seg barnet, om det er hans vet ingen. Men slik er ståa. Det vil aldri bli snakk om at min mann skla ha noe med barnet å gjøre. Ikke DNA test eller noe, hennes mann har godtatt at barnet skl avære hans, og det er riktig vet ingen. Men ingen ønsker å gjøre noe med det heller. Så vær så snill, ikke heng dere opp i dette. For det er ikek noe å gjøre med fra eller til og jeg er bare glad for det..... For jeg klarer ikke mer!

[Gjest Gjest]

Huff

Dette er ikke lett.

Men du sier at du ikke vil gå fra ham, du vil ikke være alene. Fordi barna har det bedre med to foreldre. Vel, da har du på en måte valgt den vanskelige veien, dere må finne tilbake til hverandre på et vis. Men skjønner ikke helt hvordan det skal gå til, for det virker som dere har prøvd allerede.

Likevel, det er jo ingenting å lure på eller være forundret over. Det er vondt, bevares, og med mindre han gjør sin del av jobben går det jo ikke. Men så lenge dere har samme innstilling, så må dere klare å legge det bak dere. Gå videre. Ikke ligge søvnløs.

Som sagt, skjønner ikke helt hvordan dere skal få det til, men begge må uansett gi max hvis det skal ha noen sjanse. Og så vil jeg bare si at jeg føler med deg, dette må være fryktelig vondt.

[Gjest annen gjest]

Tøffe saker det her.

1. Hvorfor har du ikke snakket om dette hos din psykolog og prøvd å ordnet dine tanker hos h*n?

2. Mitt tanker er: Du må enten

- leve sammen med han. Da vil du enten være ulykkelig eller så må du forsone deg med utroskapen og klare å leve videre og bygge videre på forholdet.

- du må revurdere ditt syn på hva som er bra her i livet. Etterhvert som vi blir eldre bruker vi som regel å revurdere vårt syn på ulike saker og ting. Det er fint og greit å ha et idealistisk bilde på hva en familie bør være, men av og til bør man tilpasse dette bildet etter realiteter. Er du sikker på at barna dine har det bedre å leve sammen med to som er ulykkelige/bitre/krangler etc enn to som er lykkelige? Livet er sjelden etter min erfaring akkurat slik man ønsker aller mest. Jeg f.eks. hadde formeningen at jeg aldri skulle leve uten bekymringer økonomisk. Men etterhvert som vi blir voksen, klarer vi å forstå hvordan vi skal håndtere livet slik det i realiteten er, uten å ha drømmen ute av synet. Å leve etter et glansbilde (på overfalten) er ikke lykke etter min definisjon. Å innrømme at glansbildet vi har som unge aldri eller sjelden er realitet er nok ganske sårt, men nødvendig etter min oppfatning. At din mann har vært utro/at dere kanskje skilles er nok et brutt glansbilde, men du og dere bør begynne å arbeide med realiteten.

Til sist: Uansett hvem du snakker med og hvem du spør om råd, så håper jeg du husker at det er du selv som må ta dine valg. Og det er også du som er ansvarlig for dem.

[Gjest Gjest]

TS her:

Ja jeg vet jeg må stå for mine valg. Men hvordan klare det?

Mitt valg er jo pr. i dag å gå videre med han. Men hvordan skal jeg klare det?

[Gjest Gjest]

Tøffe saker det her.

1. Hvorfor har du ikke snakket om dette hos din psykolog og prøvd å ordnet dine tanker hos h*n?

←

Jeg har det, men finner ingen "svar" kan du si....

[Gjest Gjest]

Barn har det IKKE bedre med to foreldre som ikke har det bra sammen.

[Gjest d'Arc]

Vet du om du klarer å gå videre med han da? Er du sikker på han ikke gjør dette igjen?, det var jo ikke en engangshendelse akkurat.

[Gjest Blondie65]

Hvordan skal du klare å være en god mor og skape et trygt hjem for barna dine når du er så utenfor som nå?

Du sier at det hele startet i januar med at han kom hjem med brevene - nå i september er du like fortvilet. Sitter du og tviholder på et bilde av et lykkelig ekteskap uten problemer? Dette er borte, nå begynner den harde realiteten.

En psykolog kan hjelpe deg å sortere tankene dine, men det er ikke psykologen som skal fortelle deg hva du skal gjøre, ei heller familievernkontoret eller familierådgiveren. De kan kun gi råd - DU må ta ansvar for eget liv.

Jeg forstår veldig godt at tanken på å være alenemor med to barn virker skremmende. Men blir du det da? Skal ikke far ta sin del av ansvaret? Ved delt omsorg blir dere jo like ansvarlig begge to.

Hvis du er i stand til å legge bak deg utroskapen og stole fullt og helt på han igjen kan du gå videre i ekteskapet. Men hvis du ikke kan det vil du rives gradvis mer ned og dette vil forsure tilværelsen for alle i familien.

Det er lettere å skille seg mens barna er små - de har mye lettere for å tilpasse seg den nye situasjonen enn eldre barn har.

Du sier også at barn har best av to foreldre. Men det skal de jo fortsatt ha ved en skilsmisse - det er bare det at disse to foreldrene ikke bor sammen. Barn som bor med foreldrene i et ekteskap fyllt av hat lærer ikke kjærlighet - er DET bra for dem?

Endret 3. september 2006 av Blondie65

[Jerle]

Barn som bor med foreldrene i et ekteskap fyllt av hat lærer ikke kjærlighet - er DET bra for dem?

←

Nå har ikke trådstarter skrevet noe om et hatefullt forhold da, så dette ser jeg på som helt tåpelig utsagn til en person som har det vondt. OK at du ikke er enig i hennes valg(eller mangel på sådan) men å pålegge henne noe som dette utsagnet ditt sier det reagere jeg sterkt på. Ja hun skrev at hun både elsket og hatet han, men hvordan forholdet er i dag har hun faktisk ikke skrevet noe om. Hun har skrevet hva hun føler, ikke hvordan hverdagen er.

Til trådstarter;

Jeg har dessverre ingen råd, men jeg tror at om du ikke har det bra i din hverdag - så har heller ikke barna det bra.

Dette må du prøve å finne ut av selv, men jeg er sikker på at det kan hjelpe i en vanskelig situasjon å lufte tanker på et sted som dette. siden du allerede får proffesjonell hjelp.

Lykke til! Håper det går bra med deg/dere til slutt på den ene eller den andre måten.

[Wonderwoman]

Ehem, det er vel liten tvil om at det er dårlig stemning i dette hjemmet? Og mest sannsynlig har vært det siden januar? Man klarer ikke å lure barn til å tro at alt er bra når man har noe så vondt å bearbeide.

Jeg vet ikke hvordan trådstarter vil takle denne forferdelige situasjonen. For min egen del måtte jeg hatt litt avstand til vedkommende som hadde gjort dette mot meg og mine barn. Det vil si at vi hadde bodd hver for oss til jeg fikk sortert de mest kaotiske tankene. Jeg ser jo at dette ikke var trådstarters måte, men tror kanskje det hadde vært en idè, fordi det virker som hun ikke klarer å gå videre i noensomhelst slags retning...

Vet ikke hva du tenker TS, men det kan ta tid å slippe taket i forestillingen om at det var sånn ting skulle væe. Man skulle være gift og lykkelige sammen. Når ting går i en annen retning må man revurdere. Hva er best for barna dine i det lange løp? HVIS du klarer å legge dette bak deg, så er det best for dem at dere er sammen. Men hvis dette derimot er noe du kommer til å føle bitterhet for og "straffe" mannen din for i uendelig tid fremover, vil det bli en veldig vond tid for barna.

Ønsker deg all mulig lykke til

[Gjest Blondie65]

Nå har ikke trådstarter skrevet noe om et hatefullt forhold da, så dette ser jeg på som helt tåpelig utsagn til en person som har det vondt. OK at du ikke er enig i hennes valg(eller mangel på sådan) men å pålegge henne noe som dette utsagnet ditt sier det reagere jeg sterkt på. Ja hun skrev at hun både elsket og hatet han, men hvordan forholdet er i dag har hun faktisk ikke skrevet noe om. Hun har skrevet hva hun føler, ikke hvordan hverdagen er.

←

Nei men hvis man tar en titt i krystallkulen og kikker inn der en 3-4 år frem i tid hvordan tror du det blir hvis ikke hun klarer å legge dette bak seg eller dersom han er på'an igjen med nye damer på si?

Til en opplysning vokste jeg opp med foreldre som ikke var i stand til å vise hverandre kjærlighet - og til tider hatet hverandre. Det er ikke noe jeg vil unne noen barn å oppleve.

Jeg har ikke sagt at trådstarter lever i et hatefullt forhold i dag. Jeg advarer mot et fremtidig hatefullt forhold - det er ikke noe noen unger bør leve i. Da ville jeg heller anbefale foreldrene å gå hvert til sitt og ta seg av ungene sine på best mulig måte med det samværet man da har. Det kan bli mye bedre for barna - OG foreldrene ... på sikt!

Endret 3. september 2006 av Blondie65

[Gjest Gjest]

TS her.

Tro det eller ei, men vårt liv er veldig normalt. Vi krangler ikke mer enn før, vi fungerer som et hvert normalt par og her er lite hat.

Slik er det fordi, på trods av alt så er vi bestevenner. Slik har det alltid vært, vennskapet ligger i bunn. Så selv om vi ikke har det så bra som vi burde så kommer dette nesten aldri fram.

Og helt ærlig så har barna det topp, de kjenner ikke hatet mellom meg og han. De kjenner kun kjærligheten som er der/var der.

Dette høres sikkert helt sykt ut for noen utenfor, men det er slik vi overlever. Jeg mener ikke at det er falskt av den grunn. Men at disse følelsene som er der blir tatt mest fram hos psykologen min og i samtaler hos terapautder vi er sammen.

For sinnet mitt er der, hatet også. Men man kan ikke fungere hele dagen på bare hat og sinne. Derfor er dette lagt til side, slik at barna har det godt og vi har det godt. For godt har vi det, det er ikke tull.

Men det store spørsmålet, eller hva jeg skal kalle det er hvordan komme videre fra dette. Det er ikke et lett valg jeg har tatt med å separeres. Men på dette tidspunkt føles det som det eneste jeg kan gjøre. Men det er ikke hva jeg vil.

Det jeg vil er å klare å gå videre. Men jeg kan vel ikke det heller...

Huff det ble rotete dette her, men jeg følte for å svare Blondie65 her, ikke missforstå jeg er glad for svar, men slik du mener vi har det er ikke tilfelle. Og det har ikke med noe glansbilde jeg nekter å gi opp. Det er bare at folk er forskjellig. Det er trist at du ikke hadde det slik som barn, men det var ditt tilfelle. Slik er det ikke hos oss. Og det har ikke med at vi er så mye bedre enn alle andre, det har med at vi klarer å fungere som venner også, selv om livet er vanskelig....

[tattoopia]

barna dine vil ha to foreldre selv om dere ikke bor sammen. ungene plukker om mere enn det vi voksne kanskje tror. de merker hvis noe er galt oss voksne i mellom.

jeg vil bare si til deg at jeg har vært alene med min datter siden før hun ble født. å det er slett ikke så verst å være singel heller. å jeg kan med hånda på hjerte si at du vil få det mye bedre med deg sjøl hvis du får han litt på avstand å kan konsentrere deg om deg litte grann.

jeg unner deg ikke dette på noen måte å det er rett å slett et helvete når man står midt oppi det. men det blir bedre.

så stå på å tenkt mere på deg selv å litt mindre på alle andre

[Gjest Meep]

Og selv om dere går fra hverandre så kan det være at du finner noen andre. Selv om du forlater ham så trenger du absolutt ikke være alene resen av livet =)

[Gjest Blondie65]

Jeg synes det er prisverdig at du klarer å holde en god tone overfor barna. Det skal du ha ros for.

Jeg har ikke ment å rakke ned på ditt forhold - jeg synes også det er flott at dere er beste venner. Men noe er galt - og det virker som at du er flink å holde fasaden og vender alt sinne og hat inn mot deg selv. Ikke at du er sint på deg selv men at du stenger det inne.

Uansett hva jeg og andre skriver her inne så er det bare råd - du kan følge dem eller la være - ingen av oss skal leve eller gå i dine sko.

Jeg ønsker deg lykke til - håper du finner ut av det!

[Gjest Gjest]

barna dine vil ha to foreldre selv om dere ikke bor sammen.

←

TS her.

Ser jeg har uttrykkt meg ganske dårlig i første innlegg. Jeg var vel bare sliten.

Jeg mener ikke at barna ikke har to foreldre ved et brudd, men jeg tror barn har det best med 2 foreldre som bor sammen - om dette går. Jeg mener ikke at barn har det bedre med 2 som bor sammen, hvis disse to ikke fungerer i lag.

Og ja, jeg vet barn merker det meste og dette er et stort samtaleemne i våre samtaler med terapaut og hos min psykolog.

Men takk for svar alle. Det er godt å bare få skrevet det ned, selv så rotete det enn er...