Vil ungene få problemer i tenårene

[Gjest Gjest]

Jeg griper fatt i et utsagn i en av de mange trådene om delt omsorg; "de barna fikk problemer i tenårene". Dette var sagt om barn der moren hadde hovedomsorgen.

Jeg reagerte litt, fordi jeg selv er i en livssituasjon der faren til ungene ikke ønsker delt omsorg. Han vil ikke ha ungene mer enn annehver helg og en kveld i uken. De største ungene på ti og tolv ønsker selv å ha en slik ordning, da de har sine venner i området der vi bor nå. Seksåringen har jeg ikke spurt om hvordan han ønsker å ha det når det gjelder fordeling.

Jeg kan aldri tenke meg at mine barn skal få større problemer i tenårene enn det andre barn har?

Så. Hva tenker dere om denne problemstillingen?

[Gjest gjesta]

Jeg tror overhode ikke at delt omsorg er alfa og omega.

Det er faktisk ikke alle som ønsker delt omsorg heller. Her tenker jeg på samværsforelder.

Det viktigste for ungene våre er faktisk at foreldrene kan samarbeide og behandler hverandre med respekt. Og selv uten samarbeid, så er det menneskene rundt barnet som er viktigst.

Mine er på full vei gjennom tenårene. Vil ikke si at de har flere problemer enn unger som bor i sammen med begge foreldrene.

Det jeg ser er at de er veldig såre på grunn av valg faren har gjort. De føler seg avvist og lite viktige, men uansett så er de veldig glad i ham og fortsetter å ha kontakt.

[Gjest Gjest]

Uff, ja. Det hadde vært litt kritisk dersom ungene hadde ønsket å bo hos han annenhver uke når faren deres ikke vil det.

Bortsett fra det, mener jeg å ha lest at barn føler seg rotløse og stresset ved delt omsorg. Særlig når de begynner å bli større og samværsforelderen bor langt unna.

Jeg tar selvsagt med i betraktningen at delt omsorg kan være det riktige for mange barn.

[Gjest regine]

Utsagnet kommer jo fra en av debattantene her inne med fullstendig tunnelsyn mht. barnefordeling.

Så nei, det er overhode ikke noe grunnlag for å si noe sånt. NOEN tenåringer får problemer, med samboende foreldre og med skilte foreldre.

Jeg har også opplevd tenåringer som nekter å ha en "en uke her en uke der" tilværelse, nettopp fordi de ikke orker. BLir for pesete med skolebøker, med venner, ja i det hele tatt med en nomade tilværelse. Så de velger å bosette seg fast hos den ene forelder, og ha samvær med den andre. (og noen uttrykker også stor lettelse over endelig å få fred......)

[Gjest skilsmissebarn]

Om så er tilfelle så skulle vi hatt større andel av "problembarn" og "problemvoksne". Delt omsorg har ikke vært noe tema før de siste årene, og det er mange som også ble skilsmisse barn på 70- og 80-tallet.

Selv ble jeg skilsmissebarn på 70-tallet, den gang mange fedre bare forsvant ut av barnas liv og ikke hadde samvær. Kanskje kom det en gave til jul. Disse fedrene finnes jo også fortsatt, om enn ikke i like stort omfang.

Poenget mitt er at det ikke er grunnlag for å si at den ene eller andre måten å ha samvær/omsorg på skaper det ene eller det andre av barn.

[Flarn]

Mine foreldre har hatt delt omsorg, og det er jeg veldig glad for. Det hadde vært fryktelig trist å være hos min far bare annenhver helg. Men nå har de bodd nokså tett, så jeg har vært i det 'samme' miljøet både hos mor og far, og det har vært kort å gå mellom husene. I tillegg har de alltid hatt en god tone. Så i vårt tilfelle var det best med delt omsorg, mens det sikkert kan være bedre for barna med annanhver helg i andre tilfeller. Det finnes ikke noe fasitsvar, man må se på omstendighetene.

[Far til 2]

Jeg antar at trådstarter henviser til mine påstander og at "regine" henviser til det hun mener er mitt "tunnelsyn".

La meg få presisere følgende:

Jeg har ALDRI sagt at barn SKAL ha felles omsorg. Derimot har jeg sagt at dette bør være utgangspunktet slik at barna får MULIGHETEN til dette.

Jeg har også referert til min egen situasjon i kombinasjon med andre barn jeg vokste opp med. De valgte felles omsorg for sine barn.

Men vi må se noe lenger bakover i tid for å forstå mors avgjørelse i de sistnevnte tilfellene. Det var snakk om barn som opplevde at far ble skjøvet bort som omsorgsperson, i en tid der barena følte savn og ønske om nærmere kontakt. Mor forangte imidlertid eneomsorg, og faren deres aksepterte det. Etter at de selv ble voksne og opplevde samlivsbrudd valgte disse mødrene å "forlange" (i den grad dette er mulig) at far tok like mye ansvar som de selv hadde. Dette pga den situasjonen de selv følte de ble utsatt for som barn, og min (og min søsters) situasjon hvor vi hadde like mye samvær med begge foreldrene våre.

Barn kan utvilsomt klare seg godt uten begge foreldrene i umiddelbar nærhet. Men statistisk sett er det barn med begge foreldrene i samme husholdning (dvs fortsatt gift/samboere) som klarer seg best. Nå har det imidlertid kommet en ny undersøkelse gjort av NOVA som viser at barn som opplever felles omsorg (eller nært opptil dette) klarer seg like bra.

Jeg mener felles omsorg bør være utgangspunktet ved samlivsbrudd av flere årsaker. Hovedårsaken er utvilsomt at mange barn ønsker en slik løsning. Men det er også 2 andre årsaker som kan være viktige.

Den ene er at barn ikke bør tvinges inn i en eneomsorgsløsning (som oftest hos mor) slik dagens lovverk pålegger.

Den andre er at samværsforeldre (som oftest far) bør få sterkere signaler om at de er ønsket under barnas oppvekst.

Det er utvilsomt tyngre å oppdra barn alene enn sammen med den andre forelderen. Statistikk viser at det er større sansynlighet for gutter å droppe ut av skolen på et tidligere stadie om de har begrenset kontakt med samværsforelder (far). Samme statistikken viser at det er større sansynlighet for at jenter for det vanskelig, rent psykisk, om de får begrenset kontakt med samværsforelder (som oftest far)

Disse tallene begynner først nå å vise seg tydligere ettersom antall skilsmisser på 70-80 tallet var sterkt begrenset iforhold til idag. Som kjentr må det et ganske stort tallmatriale til over lengre tid for å dokumentere overnevnte påstander. Det er derfor i hovedsak undersøkelser foretatt de siste 6-8 årene som viser en klar tendens mht det jeg har beskrevet.

Når det er sagt er det altså ikke slik at barn nødvendigvis må få tilbud om felles omsorg for å klare seg bra. Men det er utvilsomt et godt alternativ for mange.

Av samme grunn mener jeg myndighetene bør åpe for slike alternativer i større grad enn det de har gjort frem til nå.

[Gjest Gjest]

Er det verre for ungene at mor krever at fordelingen skal være hverannen helg og en dag i uken, enn at det er far som vil ha det på denne måten?

Jeg må helt ærlig innrømme at jeg er veldig glad for at ungene mine ikke ønsker en 50/50-deling. Da slipper de å føle seg avvist av en far som ikke vil ha dem oftere.

[Gjest Gjest]

Jeg skulle veldig gjerne hatt en link til den udersøkelsen, Far til2.

Jeg tenkte jeg skulle vise den til barnas far, så kanskje jeg klarer å få til delt omsorg med han.

[Gjest Gjest]

Men. Hm. Hvordan skal jeg overbevise ungene om at det er best for dem, når de ikke selv ønsker det?

[Gjest Gjest]

Nå har jeg vært innom NOVA sine sider og lett etter den rapporten du snakker om. Den ligger ikke der. Kan den ligge andre steder?

[Gjest Ninakanin]

Tror omsorg er nøkkelordet her.

Så lenge barna har en følelse av at begge foreldrene elsker dem og alltid er der for dem, at deres ønsker og følelser alltid blir respektert om ikke fulgt, så tror jeg ting vil gå bra.

Føler barna seg avvist, som en kasteball eller uønsket, da kommer ofte problemene i tenårene...

[Gjest Gjesta]

Det er jo helt tullete å si at barn som ikke har delt omsorg får problemer i tenårene?! Hvem som får problemer avhenger av en rekke faktorer, både stressfaktorer, motstandsfaktorer og tilfeldigheter.

Delt omsorg er ganske omstridt og kan nok være en kjempebelastning for barn, men der de fysiske, praktiske og samarbeidsmessige omstendighetene er på plass og gode, er dette sikkert en fin ordning for barn!

Endret 2. september 2006 av Kosemose

[Gjest Ninakanin]

Det er jo helt tullete å si at barn som ikke har delt omsorg får problemer i tenårene?! Hvem som får problemer avhenger av en rekke faktorer, både stressfaktorer, motstandsfaktorer og tilfeldigheter.

Delt omsorg er ganske omstridt og kan nok være en kjempebelastning for barn, men der de fysiske, praktiske og samarbeidsmessige omstendighetene er på plass og gode, er dette sikkert en fin ordning for barn!

←

Tror ikke det er hva omsorgsordningen hetter på papiret og antallet timer hvor som har noe å si, men hvor smertefritt det som er bestemt gjennomføres. Det er nok uenigheter mellom mor og far som sliter mest på barna, og de blir jo aldri kvitt dem om mor og far aldri kommer frem til en "delt omsorg" de er fornøyd med...

[Gjest Emera]

Jeg måtte sette foten ned for delt omsorg den dagen jenta mi kom hjem blek i ansiktet og utbrøt at hun ikke orket mer av å bli sendt rundt som en pakke.

Og her er det sånn at det beste er at jeg har daglig omsorg, uten at jeg ønsker å utdype det ytterligere.

For hennes del hadde nok senreaksjonene blitt verre dersom hun hadde blitt tvunget til å fortsette med 50/50.

[Far til 2]

Jeg skulle veldig gjerne hatt en link til den udersøkelsen, Far til2.

Jeg tenkte jeg skulle vise den til barnas far, så kanskje jeg klarer å få til delt omsorg med han.

←

Skolepresatsjoner til barn med særboende foreldre

[Far til 2]

Er det verre for ungene at mor krever at fordelingen skal være hverannen helg og en dag i uken, enn at det er far som vil ha det på denne måten?

Jeg må helt ærlig innrømme at jeg er veldig glad for at ungene mine ikke ønsker en 50/50-deling. Da slipper de å føle seg avvist av en far som ikke vil ha dem oftere.

←

Nei.

Det er like ille uansett hvem av foreldrene som fratar barn samvær som de ønsker.

Og det gjelder i like stor grad bostedsforeldre som samværsforeldre.

[Far til 2]

...

...

Ikke at det har noen stor betydning i diskusjonen som helhet, men jeg reagerer bare på ditt standpunkt om at det er mor som forlanger eneomsorg støtt og stadig og i alle tidsepoker. Milde moses, hvor mange alenemødre i dag hadde ikke vært lykkeligere hvis far hadde tatt litt mer ansvar? Du sier jo selv at for mor er det bedre når far velger å ta større ansvar i oppfostringen av egne barn, så hvordan kan du da mene at så mange mødre ønsker å ha eneansvaret??

←

Det skjer nok slik du antyder her også. Men noe av årsaken til dette er at myndighetene fratar far/samværsforelder ansvar ved at de ikke ønsker felles omsorg som utgangspunkt. Om en av foreldrene ønsker eneomsorg betyr det at den andre forelderen ikke er ønsket som deltager i mange situasjoner. Dette bekreftes ved at myndighetene har fratatt samværsforelder det meste av påvirkningsmulighet når det gjelder daglig omsorg.

I de tilfellene jeg nevnte var det imidlertid ikke slik. Mor mente at hun i kraft av sitt kjønn burde ha eneomsorgen. Far flyttet ut og forsøkte å få til det samværet som var forventet fra hans side (og det var ikke mye). Barna dro imidlertid over til faren på eget iniativ og fikk på den måten noe kompensasjon. Men ikke så mye som de ønsket. Og for at dette ikke skal beskrives som "en far-sønn greie", var det snakk om 2 jenter og deres forhold til faren.

Hvorfor så mange kvinner eneansvaret er for meg også en gåte. Alle undersøkelser tilsier at der mor (og far) velger felles omsorg får mor mer fritid til egen karriere eller personlig avkobbling, bedre økonomi og mer sosialt liv. Barn som tilbys mer samvær med far klarer seg bedre på skole og når det gjelder personlige psyke. Fedre som tilbys felles omsorg skaper mindre konflikter og dermed mer harmoni for barn og mor.

Som sagt, bare foredeler. Men det betyr ikke at dette er en løsning alle må gjennomføre. Mange barn klarer seg utmerket likevel.

[Usikker]

De har store sjanser til å få problemer om de vokser opp i utrygge omgivelser, med foreldre som kranger og gjør dem usikre. Er vel et faktum at det er mange barn som "tar på seg skylden" for at foreldrene kranger og skiller seg.

Omsorg som en annen bruker sa - er nøkkelordet.

Foreldene MÅ bli enige uten at barna lider - enten det blir den ene eller den andre løsningen.

Barna må føle seg elsket og ønsket av begge parter!

[Far til 2]

Det er jo helt tullete å si at barn som ikke har delt omsorg får problemer i tenårene?! Hvem som får problemer avhenger av en rekke faktorer, både stressfaktorer, motstandsfaktorer og tilfeldigheter.

←

Men det har jeg heller ikke sagt.

Derimot har jeg sagt at statistisk sett sliter flere barn som har begrenset samvær med samværsforelder. Og da snakker jeg om begrensninger som settes av en av foreldrene (enten mor eller far)

Delt omsorg er ganske omstridt og kan nok være en kjempebelastning for barn, men der de fysiske, praktiske og samarbeidsmessige omstendighetene er på plass og gode, er dette sikkert en fin ordning for barn!

←

Det er ingen tvil om at boavstand mellom foreldrene er en viktig faktor. Spesielt i det øyeblikk barna kommer i skolealder. Men felles omsorg gir oftere gode samarbeidsforhold. Det er ikke samarbeidsforholdet som gir gode forhold for felles omsorg. Noen mener imidlertid at det er det første som er tilfelle (dvs at det må være gode samarbeidsforhold for å praktisere felles omsorg). Om de ikke ønsker en slik løsning er det bare å lage et helv... og deretter påstå at samarbeidet er for dårlig til å praktisere en slik løsning. Om det er mor eller far som lager konflikt for å motarbeide felles omsorg, er det like ille uansett. Men det skjer.

Der begge foreldrene ønsker å være del i barnas oppvekst, kombinert med barns ønske om samvær med begge foreldrene, vil samarbeidsproblemer som oftest være ikke-eksisterende.